Det hadde vært en perfekt dag. Norske supportere hadde inntatt København som i landslagets virkelige storhetstid på 90-tallet. Sola skinte fram fra skyene. En vennlig gest fra værgudene på tampen av den nest våteste sommeren i Danmark noen sinne. Det gikk en konstant strøm av nordmenn gjennom Strøget fra Rådhusplassen til Nyhavn. Noen hadde riktignok problemer med å stake ut riktig kurs etter en litt vel fuktig feiring dagen før. Men det var en optimistisk stemning som rådet. Seieren var riktignok ikke vår ennå, men den skulle bli det.
Langs kaiene i Nyhavn runget supportersangene. En gjeng bergensere var selvfølgelig de som var tøffest i trynet. Fra deres base runget en omskrivning av Brann-supporternes seiersbrøl. Nå med ny tekst, ”tjukk og feit og EM-gull”. Danskene var som vanlig blide. Det var happy hour på pubene, klemmer og smil. Jeg hørte ikke ett ord om fjeldaber noe sted. Det var rett og slett en vakker stund for nordisk fotball og samhold.
Noen timer seinere var festen over. Vrakgodset fra Arsenal, Nicklas Bendtner, hadde senket Norge i Parken. Og det allerede før pause. I den norske svingen hadde lufta gått ut av ballongen. De norske supporterne så ut til å ha fått nok av øl og røde pølser. De sto der som en litt tafatt gjeng som fikk være med på festen, men ble plassert på gangen. Ropene om at ”Vi kan kjøpe hele Danmark hvis vi vil” hadde stilnet. Nordmennene lengtet hjem.
Høyt under taket i dansk fotballs katedral der jeg var plassert, blåste det nordavind fra alle kanter utover i 2.omgang. Regnet hadde kommet tilbake. Det var da det slo meg. Danskenes taktikk hadde virket. De hadde tonet ned ordkrigen på forhånd. Spillere, ledere og aviskommentatorer var dempet i kritikken danskene elsker å komme med når de snakker om norsk fotball. Og det verste var at de hadde fått sine egne tilhengere med på laget. De brede smilene, og den vennlige omtanken fra formiddagen hadde rett og slett vært et spill for galleriet. Selv lave ølpriser var ett ledd i den store konspirasjonen. La nordmennene tro at vi har respekt for dem. At danskene var litt redde for naboen fra nord denne gangen.
Drillos ord til spillerne om humør, balltempo og aggressivitet må ha falt for døve ører. Vi var utspilt og latterliggjort etter alle kunstens regler. Allerede da danskene sang nasjonalsangen så det gikk frysninger nedover ryggen på oss på tribunen må de norske spillerne ha mistet motet. Dette ble for stort. Det ble for vanskelig. Selv danske fjell kom til å bli umulige å bestige. Landslaget så ut som en lærebok i alt det danskene hater ved Drillo-stilen og norsk fotball. Tekniske kløner uten evne til å gjøre noe annet enn å forsøke å ødelegge for motstanderen.
I dag er alt som det pleier i Danmark. Danske aviser boltrer seg i fantasifulle overskrifter. ”Grillo stegt”skriver avisa B.T på forsida. Flere av de norske spillerne får null på spillerbørsene i de danske avisene. 1,4 millioner dansker hadde kost seg foran TV-skjermene med en kald øl og en ”lille en”. Vennligheten er blåst bort som av en iskald dansk sommervind.
Alt er noe annet enn man tror i København, skrev Ole Paus i sangen ”I live tross Nyhavn” på tidlig 80-tall. Den norske supporteren som i kulingkast og pøsregn sent i går kveld måtte støtte seg til gjerdet rundt Tivoli for å holde seg oppreist var plutselig blitt et symbol på norsk nedtur. Selv ikke frelseren Drillo kunne hjelpe oss denne gangen.
For å sitere Ole Paus med en annen strofe fra samme sang: ”Mamma hjelp meg hjem”.
