Det er ikke bare på banen Lillestrøm og Vålerenga skal måle krefter søndag. Supporterne må også til pers.
Raga Rockers sang handler om noe helt annet. Men for fotballsupportere er det nettopp ”hat” som er bensin på tribunebålet. I kveld er det Klanen og Kanari-fansen som skal synge ut sitt hat til hverandre på Åråsen. Norges to største supportergrupper er ikke akkurat perlevenner. Og det kommer til å høres!
Begge supportergruppene har mer til felles enn de kanskje liker, men det er også ting som skiller. Det skal jeg komme tilbake til. Men hvor kommer dette lidenskapelige hatet fra?
På 70-tallet kom Lillestrøm som en torpedo inn på den norske fotballens øverste nivå. Anført av Tom Lund som spillende geni, og ledelsen i kanskje ikke så veldig kledelige 70-talls dresser på bakrommet.
Før Lillestrøm rykka opp i 1975 var det ingen på Vålerenga som hadde hørt om Lillestrøm. I hvert fall ikke som noe annet enn en togstasjon. Det skulle forandre seg fort. LSK vant serien i 76 og 77. Når de samtidig henta spillere fra Vålerenga som Rune Hansen og Terje Olsen var spiren til dagens rivalisering sådd. Seinere har spillere som har gått fra Vålerenga til Lillestrøm raskt blitt hatobjekter hos Klanen. Henning Berg er kanskje det beste eksempelet. At han seinere ble trener for Lyn gjorde ikke saken bedre! Mamadou Diallo gikk motsatt vei. Han var såpass lite smart at han fant ut at han ville juble foran Kanari-fansen på Bislet da han skåra FOR Vålerenga MOT sine gamle lagkamerater. Det styrka ikke akkurat samholdet på tribunen for å si det forsiktig.
Den mest irriterende Lillestrømlingen for Vålerenga-fansen i gamle dager var uansett Tom Lund. Ikke noe er så irriterende som en spiller som rett og slett er bedre enn alle andre. Forløperen til Klanen, Apeberget, gjorde flybevegelser hver gang ett fly gikk lavt over Bislett. Tom Lund hadde nemlig en svakhet, han hadde flyskrekk! To cupfinaler i 80 og 85 mellom de to lagene gjorde sitt til at hatet vokste. At de vant hver sin skulle ikke hjelpe. Hatet på tribunen bare økte.
Hatet er altså dypt og inderlig, men heldigvis har det ikke vært noen alvorlige episoder. Selv om pissing på statuen av Tom Lund utenfor Åråsen neppe er av Vålerenga fansens stolteste øyeblikk. Det har vært tilgrising av motstandernes supporterbaser. Småslåssing på og utenfor stadion har det riktignok vært, men stort sett er det en verbal kamp. En verbal kamp som i dag skiller de to gruppene ganske tydelig.
Først og fremst at Kanari-fansen har tromme. Det er like ille for Klanen som det er for Nils Arne Eggen å se fotballspillere i noe annet enn svarte fortballsko! Klanen mener at trommer er for bønder, og ser det som ett utrykk for at Kanari-fansen ikke klarer å holde trykket toppe på egen hånd. Kanari-fansen svarer med at de har jevnere trykk på tribunen, og at Klanen er en sidrumpa gammeldags gjeng som henger igjen på 80-tallet når det gjelder tribunekultur. Klanen svarer med at de har humor, mens Kanari-fansen synger samme sang til alle spurvene på Romerike kreperer av monotonien.
I kveld er det kamp igjen. På banen, men først og fremst på tribunen. Og selv om det er lenge siden bøffelberget sto under tv-plattingen på Åråsen og hoppa så bildene i Sportsrevyen gjorde folk sjøsyke. Og lenge siden Apeberget sendte en oppblåsbar sex-dokke med LSK-skjerf rundt på Store Stå, så lever fortsatt hatet mellom landets to desidert beste supportergrupper. I kveld kan du selv bestemme om du vil synge med på ”Forza fugla, allez allez allez!” til taktfaste trommedrønn, eller trampe på en Kanarifugl sammen med Klanen!
Klanen og Kanari-fansen vil uansett fortsatt elske å hate hverandre!
