Egil Olsen under pressetreffet
Regnet øser ned over København. Parkeringsplassen utenfor Parken ser ut som en byggeplass. Det er grått, trist og vått en mandags formiddag. Flere fotballag med norske journalister begynner så smått å bli litt utålmodige. En gjeng norske supportere har også funnet veien. Overraskende edru, men så er klokka også så vidt begynt å nærme seg tolv.
Alle venter på det norske landslaget. Når bussen kommer blir den kjørt rett inn under tribunen, og omtrent inn på gressmatta. Det lukter lett av fjøs, råttent gress og gammel svette. Det norske pressekorpset blir ført inn i dansk fotballs aller helligste, som en bøling kveg på vei til slakteriet. De norske supporterne blir høflig, men bestemt avvist i døra. Taket over Parken er trukket på plass, ingenting skal forstyrre de siste forberedelsene. Alt er lagt til rette.
Vel innenfor er stemningen god. Det råder en optimistisk tone. I morgen skal vi klå dem. De breiale danskene som kalte oss for ”fjeldaber”. Allerede på Gardermoen på vei nedover søndag kunne vi merke optimismen. Alle var i strålende humør. Fra toppfotballsjef Nils Johan Semb til spillere og støtteapparat. Og ikke minst sjefen selv. Drillo var rolig og avslappet og smilte lunt til alle. Selv en del pessimistiske journalister tror at det skal gå veien denne gangen. Er stemningen FOR god? Er vi rett og slett for optimistiske?
I danske aviser er det er lengre mellom skjellsordene denne gangen. Dette til tross for et spedt forsøk på å ta fra John Arne Riise selvtilliten. Han blir omtalt som Norges svakeste ledd. De danske spillerne har lagt om taktikken. Vi blir ikke mobbet lenger. I stedet sier Nicklas Bendtner at vi spiller god fotball. Han skryter av kampen mot Tsjekkia.
Landsslagssjef Morten Olsen sier at ett poeng er bra nok for danskene. Men jeg tror dem ikke. Dette må være spill for galleriet. De vil ikke kalle fotballen vår for primitiv lenger. De vil få oss til å tro at de liker oss. Om ikke godt, så i hvert fall bedre nå. De vil få oss til å tro at vi er bedre enn vi er. De kommer til å kjøre over oss fra start. Gå ut i hundre å satse på at de norske spillerne lurer på hva som traff dem. De må jo ha en baktanke? Hva er det de pønsker på denne gangen?
Noen timer senere er det kaos på det norske pressetreffet. Alle vil ha en bit av Drillo, Riise, Carew og resten av de norske spillerne. Riise friskmelder seg selv etter skade. Sier han blåser av stempelet som Norges svakeste ledd. Carew har bursdag og er blid som en sol. Han forteller at han har fått en klem i gave av Moa. Drillo svarer rolig og avbalansert på alle spørsmål. Nils Johan Semb er like blid som på Gardermoen. Tonen er ikke til å ta feil av. Alle tror at dette skal gå. Denne gangen tar vi dem!
Magefølelsen min er ikke god. Jeg tror danskene er i ferd med å finte oss ut. De er rett og slett for blide, for høflige og for respektfulle. Vi nordmenn er for optimistiske. Det gjelder alle. Spillere, trenere, journalister og supportere. Vi tror vi kan klare dette. Vi har endelig gått i fella. Vi tror slagordet om at det er godt å være norsk i Danmark kommer til å gjelde også tirsdag kveld.
Regnet øser fortsatt ned over Kongens by nå. Jeg tror vi trenger flaks. Og det kan vi ha, men da må Drillo ta fram ”pælene” igjen, bretta ned som i gode, gamle dager. Ellers kan det fort bli grått, trist og vått å være norsk i Parken i morgen kveld.
