Claes Gill i NRKs Store Studio i 1959. Foto: Børretzen, Sverre A./Scanpix
Å starte noe, få det til uten å brenne alt kruttet, er ikke lett i Norge. Sikkert ikke andre steder heller, men i alle fall ikke her. Derfor bør vi glede oss ekstra mye når noen greier det. Som de gjør her i Odda med litteratursymposiet sitt. Midt på blanke formiddagen, for eksempel, mens folk antas å jobbe, være opptatt med helt andre ting en litteratur; akkurat da arrangeres «Klassikersamtalen» i Meieriet (engang, før Tine …).
Salen er full. Mye grått hår og noen spaserstokker, javisst; det er nå en gang formiddag og de som har slikt å gjøre er vel på jobben allikevel. Salen er uansett full – av mennesker som vil vite hva tre menn på en scene har å si om Claes Gill, skuespilleren og poeten som ble født i denne vesle byen for 100 år siden i går. De tre er Kjartan Fløgstad (Gills biograf), Einar Økland (den mannen er et vandrende muntrasjonsråd for bokinteresserte) og en ung diskusjonsleder som er akkurat så vestnorsk vittig midt i steinansiktet som Hovland-tradisjonen tilsier. Vi humrer, vi ler og får vite ting vi ikke visste fra før. Programlederen minner oss på Fløgstads biograford om Gills monumentale mangel på humor. Les videre
