Odda-symposiet: Bli optimist

Claes Gill i NRKs Store Studio i 1959. Foto: Børretzen, Sverre A./Scanpix

Å starte noe, få det til uten å brenne alt kruttet, er ikke lett i Norge. Sikkert ikke andre steder heller, men i alle fall ikke her. Derfor bør vi glede oss ekstra mye når noen greier det. Som de gjør her i Odda med litteratursymposiet sitt. Midt på blanke formiddagen, for eksempel, mens folk antas å jobbe, være opptatt med helt andre ting en litteratur; akkurat da arrangeres «Klassikersamtalen» i Meieriet (engang, før Tine …).

Salen er full. Mye grått hår og noen spaserstokker, javisst; det er nå en gang formiddag og de som har slikt å gjøre er vel på jobben allikevel. Salen er uansett full – av mennesker som vil vite hva tre menn på en scene har å si om Claes Gill, skuespilleren og poeten som ble født i denne vesle byen for 100 år siden i går. De tre er Kjartan Fløgstad (Gills biograf), Einar Økland (den mannen er et vandrende muntrasjonsråd for bokinteresserte) og en ung diskusjonsleder som er akkurat så vestnorsk vittig midt i steinansiktet som Hovland-tradisjonen tilsier. Vi humrer, vi ler og får vite ting vi ikke visste fra før. Programlederen minner oss på Fløgstads biograford om Gills monumentale mangel på humor.

Men dét var poeten Gill; mennesket kunne være en fest, sier Økland, og det fortelles anekdoter og reflekteres over det (påstått) underlige i at en borgerlig og reaksjonær person som Gill skrev så gode, modernistiske dikt. Og minst like underlig; at venstreorienterte størrelser som Fløgstad og Økland finner ham både interessant og viktig – en mann som ga ut to – 2 – diktsamlinger. Ikke var de tykke heller, da de kom ut i 1939 og 1942. Dette vet jeg, fordi den beryktede samleren Einar Økland har med seg originalutgavene; den ene, Fragment av et magisk liv (1939), innbundet i finér (jeg spøker ikke; Økland banket på omslaget, vi hørte det), den andre Ord i Jærn (1942) i et stykke blendingsgardin (egentlig brukt til å blokkere lys fra folks vinduer så ikke engelske bombefly skulle finne frem, presiserer Økland).

• Les også: Gjenhør med 100-årsjubilant

Etter herrene Økland og Fløgstads sarkastiske hudfletting av oslopressens håndtering av Gill da og nå (ved jubileet) er jeg oppriktig glad for at min egen redaksjon, Bok i P2, påpasselig har markert dagen. Det skulle i og for seg bare mangle; Claes Gill var også en radiostemme av klassisk format, en slags urutgave av musikkens Tom Waits. Bare synd at man må være halvgammel for å huske den.

Men; det var optimismen jeg ville promotere! Ikke før var Claes Gill-sekvensen gått over i fasen for litt mat og gode spørsmål, så var det tid for å begi seg til kafeen Smelt og Pedros poetiske hjørne. Kanskje ikke symposiets mest oppfinnsomme tittel, men realiteten var uansett poesi fremført av Gunnar Wærness, Pedro Carmona-Alvarez (hjørnets vert), Kristin Berget og Terje Thorsen (forøvrig nasjonens første-bokhandler). Min kunnskap om forløpet av dette arrangementet har jeg fra samme Thorsen (etterpå); – de andre sa det gikk bra. Og det er her optimismen kommer inn: Det var fullt, i den grad at alternativet å stå, pent, men tett pakket ved inngangen, for min del ble valgt bort til fordel for trivelig samtale med andre som også hadde kommet til Smelt i seneste laget. Og; ettersom evenementet med Gunhild Øyehaugs powerpoint-presentasjon (!!) Drit i litteraturen! gikk butt i butt med Pedros hjørne, ble det enda en stund på benkene utenfor – i passiar med andre mer eller mindre overflødige wannabe-gjester.

Poenget er dette; de har fått det til i Odda og det skal vi alle være glade for. I skrivende øyeblikk gjenstår det å se om det ogå i år vil være mennesker som regelrett lurer seg inn i Lindehuset på tross av brannsjefens publikumskvoter for å dele et fellesskap og opplevelser som handler om litteratur. Det er på tide å komme avgårde.