Hadde jeg vært det minste stor i den skriftlige kjeften, hadde jeg endret tittelen på dette første bidraget fra årets litteratursymposium i Odda til: «Drit(t) i Odda». Jeg har nemlig vært på åpningsforestilling – en flott opplevelse! – og der ble ingen fingre lagt i mellom. Tema for årets symposium, det sjette i rekken (om jeg har forstått det rett) er nemlig smuss – et fenomen som også kalles dritt, møkk eller drit, avhengig av hvor språkbrukeren kommer fra.
Det er antagelig grunn til å påpeke at førsteassosiasjonen her ikke bør være «smuss» i obskøn-litterær forstand (for dem som måtte huske begrep som smusslitteratur). Men heller den møkka en arbeider uvegerlig drar på seg i løpet av et skifts innsats i en industribedrift. Jeg betviler at skitten folk måtte vaske av seg før de gikk hejm noen gang ble kalt «smuss». Det uttrykket dukket nok opp i forhandlingene mellom fagforening og arbeidsgiver – om smusstillegget.
Industrien er ikke hva den var. Det utbetales vesentlig færre smusstillegg i dag – i Odda og i landet forøvrig – enn bare for noen år eller ti-år siden. Før Odda smelteverk ble nedlagt, for eksempel. Der står i dag bare bygningene, skallene ,igjen etter et århundres industrireising. Midt i det hele; Lindehuset som er blitt kultursal (med traverskran i taket og lukten av industristøv i veggene) og Sentralbadet, bedriftens fellesdusj for fjerning av skitten vi nettopp nevnte, et teglsteinsbygning i et par etasjer som snart skal bli litteraturhus! (Odda-politikere, kom igjen!)
Odda og Norzink by night. Foto: Leif Ekle
Jeg har blitt så vant til å tenke på Odda som en postindustriell halvtragedie at det er både fint og overraskende å komme til byen en sen kveld med nestensvart, bare litt blå, fløyelshimmel og vindstille vannspeil nedenfor taxi-bua. Da ser man nemlig Norzink på den andre siden (i dagslyset morgenen etter ser du at bedriften ligger på en øy eller halvøy). På Norzink er det drift fremdeles. Her, fra andre siden, hører du ikke noe – ikke engang i vindstilla – men det lyser, energisk gult, litt blått og skaper forføreriske reflekser i fjordspeilet. Direkte vakkert, ikke minst fordi røyken (dampen?) blir nesten borte mot det nestensvarte vi allerede har nevnt.
I dette lyset og i en by som Odda, der det arrangeres symposium med temaet «smuss», er det lett å kjenne en liten uro for at arrangørene skal henfalle til idyllisering og den rene arbeiderromantikk. Jeg sa; lett å kjenne. Glem det: Odda og arrangeørene kjenner sin verden og virkelighet.
I dag har jeg som nevnt vært på åpningsforestilling (kommer snart dit). Før det var jeg på Smelt (jada; Smelt er en kafé inne på smelteverkets gamle enemerker) og hørte Kjartan Fløgstads smussforedrag, et essay på bestilling fra symposiet. Å høre mannen fra Sauda (det er ikke så langt unna) om dette temaet er både underholdende og interessant. Vi vet hva han mener, vi vet han har rett i det meste han sier og har sagt om det populære i forhold til det dannede, men mannens vidd er verdt mer enn den halvtimen det tar. Vi vet også at han er god når han går opp mot gamle kastevinder som maoister og borgerlige liberalere, eller for den saks skyld; smuss-størrelser som Hamsun og Ibsen, Brundtland og Willoch. Allikevel; det er vanskelig å fri seg fra ubehaget når Fløgstad beklager Sovjetunionens oppløsning som årsak til markedsliberalismens endelige seier.
Også på den bakgrunnen var åpningsforestillingen en stor opplevelse: Tyssedalkoret, unger i eksperimentell musikalsk improvisajson på gjenstander fra industritomta (omdefinert til instrumenter), opplesning, Ragnar Hovland med sang fra den tyske sangskatten (Kraftwerks katalog) til eget akkompagnement på ukulele og til slutt; Pedro Carmona Alvarez, Stein Torleif Bjella og Frode Grytten i sterkt, melodisk og jeg hadde nær sagt bedritent samarbeid. Jeg toer mine hender for ordvalget!
