Det blir fort fullt i bokhylla når man faller for blurbs!
Jeg er en blurbehore. Det vil si: Bokhyllene mine hjemme er fulle av bøker skrevet av forfattere jeg aldri hadde hørt om, men som jeg kjøpte fordi omslaget var pepret med varme anbefalinger.
Min kjærlighet til blurbs utviklet seg da jeg på nitti-tallet jobbet deltid i den velfylte engelskavdelingen på Tanum Karl-Johan. Hver dag rant det inn med nye titler som det gjaldt å presse inn i de allerede velfylte hyllene. Og som Hannibal Lecter sier det i filmen «Nattsvermeren»: «One covets what one sees». Jeg begjærte virkelig disse bøkene med lekre omslag, både moderne klassikere og helt nye titler. Med dårlig tid, lite penger og mye å velge blant, ble løsningen å stole på fremmede menneskers promoteringer. Selv om de gjerne drar på litt: «The best piece of fiction in English I’ve read in several years:» – Observer
Denne boka for eksempel, innfridde det blurben lovet!
Denne teknikken har vist seg upåklagelig. Mange av mine fineste leseopplevelser har jeg hatt med en fremmed bok jeg har tatt med til sengs på grunnlag av en kjapp anbefaling på omslaget. Noen har ledet meg til langvarige forhold med nye forfatterskap, andre ganger har det holdt med én bok. Men det har alltid vært gode bøker, uten tvil. Og som bokhandlermedarbeider kunne jeg igjen lede kunder til gode bøker.
Men kan det være en god ting å oppføre seg så løsaktig i sin lesning? Saken er at jeg tross alt har stolt på skikkelige folk. Hvis min favorittforfatter Ian McEwan har skrevet «a brilliant novel» på forsiden, stoler jeg på ham. Eller en nobelprisvinner som drar fram godordene, som Toni Morrison på baksiden av «Den engelske pasienten». Også hvis tre ulike anmeldere fra kvalitetsaviser går god for boka, er jeg solgt. Boston Globe, The Guardian, New York Times sine anmeldere – du vet hvilke jeg mener.
To blurb or not to blurb?
Hva er så en blurb? Definisjonen er: «En kort, rosende omtale som trykkes på bokas omslag.» Det kan være en kjent forfatter som forlaget har bedt lese manus og skrive en blurb, eller et sitat fra en anmeldelse. Tradisjonen med blurbing begynte i USA og Tyskland samtidig, tidlig på 1900-tallet. Mens det i USA i dag nærmest er mistenkelig ikke å ha blurb på boken sin, har vi i Norge vært svært tilbakeholdne med denne praksisen. Jeg har inntrykk av at norske forlag og forfattere synes det nærmest er litt vulgært.
På 2000-tallet så vi likevel en liten bølge med forfatterskryt på norske bøker. Henrik Langeland tiltrakk seg oppmerksomhet i så måte, ved selv å ta initiativ og sende ut manuset til sin «Wonderboy» til relevante lesere før den kom ut. Slik hadde allerede førsteutgaven med sitat av forretningsmann Olaf Thommessen: «Gnistrende lesning». De siste årene har trenden dabbet av igjen, selv om Karl-Ove Knausgård har blurbet den norske utgaven av den svenske trollromanen «Stallo».
Har alle rett til å blurbe?
Fordi jeg er så glad i blurbs, blir jeg derfor oppgitt, og kanskje til og med litt sint, når denne praksisen uthules. Her om dagen fikk jeg i bokposten min en oversatt roman av en forfatter jeg aldri hadde hørt om, med et fint svart-hvitt omslag, som gjorde meg nysgjerrig. Og med blurb på forsiden:
«Steike for en magisk bok!» med hilsen Live Gade, bokinspirator.
Hva er egentlig en bokinspirator?
Litt uvant formulering for en blurb; hvem er Liv Gade og en bokinspirator, hva er nå det? spør du kanskje. Det spurte i hvert fall jeg meg selv.
Derfor googlet jeg Liv Gade, som oppgir at hun jobber i bokhandel i Sandefjord, og kaller seg ikke bare «bokinspirator», men «Norges eneste bokinspirator.» Hm. Ja, det er jo greit nok, alle står fritt til å finne opp en tittel og pryde seg med den. Og hvis hun får brorparten av inntekten sin fra å reise rundt og spre leselyst blant folk, så er hun vel bokinspirator. Selv om jeg synes det virker litt frekt å kalle seg den eneste, når vi for eksempel har en hel organisasjon viet til å skape leselyst i det norske folk. Foreningen Les, heter de.
Norges nye superblurber
Uansett: en uke senere, får jeg nok en bok av en ukjent amerikansk forfatter, fra samme forlag. I dette tilfelle ikledd omslag med glanset rosa skrift og sommerfugl på omslaget. Og hvem anbefaler så denne lille pastellfargede saken da? Er det ikke er vår venninne Liv Gade igjen. Og denne gangen har hun fått plass til tre utropstegn, så vi ikke skal være i tvil om at denne boka virkelig er verdt å kjøpe. En liten leterunde i NRKs bokhyller avslører at Liv Gade rett og slett er den nye superblurberen. Hun er begeistret med utropstegn og superlativer på en rekke bøker, særlig de fra Pantagruel og Juritzen forlag. Og på baksiden av flere av bøkene, flere blurbs, med flere utropstegn. Fra Linn på Norli Hvaltorget, og Therese på Ark Futura. Altså bokhandlermedarbeidere, som lever av å selge bøker.
Bokhandlerne holder ikke tilbake på utropstegnene i blurbene på baksiden av «Ektemannens hemmelighet».
Jeg er sikker på at Liv Gade og de andre bokhandlermedarbeiderne gjør en finfin jobb og leder mennesker til bøker de synes det er verdt å bruke sin tid på å lese. Men for å kunne ha et tillitsforhold mellom leser og blurb, er det essensielt at avsenderen må ha en viss troverdighet. Kritikere i aviser og radio er betalt for å anmelde bøker, ikke anbefale dem. Så hvis de virkelig liker en bok, så er det sannsynlig at den har noe ved seg. Og over tid velger man seg ut noen kritikere man deler boksmak med.
Boston Globe kan man stort sett stole på!
Forfattere på sin side må beskytte sitt eget renommé, og vil derfor ugjerne blurbe en bok de synes er dårlig skrevet, selv om forlaget spør dem om det. Men Liv Gade, finnes det bøker hun ikke liker? Det kan jeg ikke vite, og derfor stoler jeg ikke på henne. Dessuten: Blurbere som har økonomiske interesser i å bygge seg opp et navn som bokinspirator, som dessuten henvender seg til forlagene og spør om de får lov til å blurbe boka deres, deres anbefaling skal man ta med en klype salt.
Jeg ønsker meg mer blurbing på norske romaner, jeg. Men som erfaren blurbehore, tar jeg praksisen på alvor. Så kjære forlag: gjør nå dette skikkelig. Ikke kødd med blurben din!
Jeg hater blurbere på bøkene. For det første ødelegger det omslaget og for det andre er jeg stort sett uenige med dem:)
Jeg liker blurber. Men jeg må stole på den som blir blurbet. For ett år siden lovte Liv Gade helt åpent en blurb til en norsk krimforfatter. Hun avsluttet med at «det kan gi økt salg – juhuu.» Slike lovnader øker ikke troverdigheten.
Meget viktig tema å ta opp. Det skulle vært interessant å se en spørreundersøkelse el.l på hvordan slike blurber påvirker folks lese/kjøpe-lyst. Kanskje biter de på en gang eller to, eller flere…..før de skjønner at mye av dette er «salgs-reklame». For egen del må jeg si at nettopp den type blurber det rettes spørsmålstegn ved her har helt motsatt virkning på meg – det blir som oftest bøker jeg holder meg unna.
Veldig morsomt at du trekker frem dette. Og jeg er så enig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har valgt en bok utifra en blurb og blitt så utrolig skuffet og kanskje spesielt på krim og spenning. Husker feks «Kvinnen i buret» av Jussi Adler-Olsen hvor det sto «Spektakulær og grenseoverskridende». Boken var ikke dårlig men for meg var det ikke akkurat spektakulært og grenseoverskridende. Jeg er selv forsiktig med å bruke superlativer fordi jeg vet med meg selv at jeg får så høye forventninger og det ender ofte i skuffelser. Det blir tomme ord tilslutt. Når det gjelder Liv Gade, som har reist rundt og pratet om bøker i mange år, må jeg nok innrømme at et sitat fra henne gjør boken en bjørnetjeneste for min del. Jeg får ikke lyst til å lese den, for så fantastisk er ikke de bøkene hun velger å trekke frem 🙂
Men jeg noterer meg at jeg må merke hvilke «blurbere» som er til å stole på for min lesing. Godt tips.
Kunne ikkje vore meir einig. Blursp er nyttige – men ikkje når dei kjem frå kven som helst. Og no trakkar eg nok på eit par tær – men de som jobbar i bokhandel kan faktisk vere kven som helst.
Kan det tenkes at den alltids SÅ sprudlende og Norges eneste «bokinsprator» (?) Liv Gade som reiser/reiste Vestfold rundt og reklamerer med bl.a. Frode Eie Larsen på Liv Forlag som har redaktør Myriam H. Bjerkli ved roret og som er bekjent av den alltids SÅ sprudlende Liv Gade har noe mer til felles en å være glad i bøker? Selv har vi ( kona ) boken Reisen Hjem av Lori Lansens, Juritzen forlag: «Det finnes bøker som kryper inn u sjela di – under huden på deg. REISENHJEM er en slik bok ! Avslutningen er fantastisk og meget overraskende. Jeg ble satt ut! Dette er Lori Lansens beste roman.» Liv Gade – Bokinspirator Norli. Joda – ikke noe i veien med boka. Men LGs bruk av adjektiver blir kanskej litt inflasjonspreget? Bedre da med en klar «blurp» Ingvar Ambjørnsen omtale av Peter James «levende begravd»: – » Veldig, veldig spennende». Men en terningkast 5. Omtalt i VG. At raddisen Ingvar kan få seg til å ta seg betalt for å mene noe om den boka er vel en annen sak. Mer poetisk blir Knut faldbakkens omtale av Knut Nærums bok «Madonnagåten». Faldbakken. » Jeg kunne ikke legge den fra meg. Det er siste gang jeg spiser brødskiver med honning før jeg leser. Knut Faldbakken, VG. Hva med Årets Blurp 2014?
Er det ikke mulig å bli kvitt den forferdelige hesligheten med papiromslag på bøker? Dersom en trykket «omslaget» direkte på permen, ville en kanskje også ta dette med blurbs mer seriøst. Papiromslagene blir snart fillete eller kommer i veien, selv om de av og til kan fungere som bokmerker og vise hvor langt en har lest. Men de er likevel en ufyselighet! Er det ikke mulig å få slutt på uhumskheten? Bøker uten papiromslag er så mye mer tiltrekkende enn om de har disse utekkelige og unødvendige innpakningspapirene om seg.
For meg virker blurbene mot sin hensikt – jeg blir trassen og skeptisk til overflod av rosende ord på omslaget. Hvis boka må hausses opp for å selge så er den kanskje ikke så bra, tenker mitt skeptiske jeg, og kjøper helst en uten andres vurdering utenpå.
Bra med søkelys på dette med blurbing og bokinspirering. At Liv Gade kaller seg «Norges eneste bokinspirator» skrev jeg om tidlig i 2013, på bloggen min. Søker man på Liv Gade i Google er dette et av de øverste treffene:
http://kdybvik.wordpress.com/2013/01/28/liv-gade-langt-i-fra-norges-eneste-bokinspirator/
Interessant at du trekker fram Bokdama på listen over uhildede bokinspiratorer i ditt kommentarfelt. Bokdama er da virkelig ansatt i forlaget Cappelen Damm?
Jeg har aldri framstilt Bokdama som uhilda. Der har du nok lest litt skjevt. Jeg har bare framstilt henne som en bokinspirator, for å vise at det finnes flere slike inspiratorer enn selveste Liv Gade som altså kaller seg Norges eneste bokinspirator.
Gode blurber er gull verdt! Men når det går inflasjon i lettvintheter som «viktig, vond og vakker» på annen hver bok, mister blurbene sin funksjon. Til syvende og sist er dette selvsagt forlagenes ansvar. De må rydde opp, og bli mer bevisst på hvem de bruker og ikke minst hva de siterer!
Takk for flott kåseri i en sak som opptar meg også!
Mange anmeldere, ikke minst forfattere og forskere, har oppdaget at ved å skrive gode og/eller interessante anmeldelser blir de sitert på blurbs eller ved annen reklame. På den måten gjør de seg (bedre) kjent for offentligheten, og har større muligheter til å få sine produkter frem i offentlighetens lys ved gjenkjennelsens magi. Det er en god del triksing på dette feltet. Men verden vil bedras, så hvorfor ikke la den få sin vilje? Det betyr ikke at det av og til dukker opp gode og relevante anmeldelser.
Som bokhandelmedarbeider vil jeg ihvertfall avkrefte at vi ber om å få blurbe noe som helst. Å sende tilbakemeldinger til forlaget på leseeksemplar vi mottar syns jeg er en del av jobben, og hvilke sitater de eventuelt velger å bruke som blurb får stå for deres regning.
Når det er sagt kunne det aldri falle meg inn å sende en så begeistrende tilbakemelding på en bok jeg ikke likte. «Ektemannens hemmelighet» var jeg særdeles begeistret for da jeg leste den, og jeg står selvsagt fortsatt inne for det jeg er sitert på. (At jeg definitivt har en vei å gå når det gjelder utropstegn er en annen sak…)
Selvfølgelig lever vi i butikk av bokanbefalinger, men vi lever enda mer av at kunden har tillit til våre anbefalinger.
Enkelte forlag er mer glad i sitater fra bokhandlere, bokinspirator(er) enn andre. De har konkurranser og da gjelder det å få det som lyder best. Derfor kan det virke litt useriøst. Man trenger ikke nødvendigvis like boken fordi premien frister mer.
Jeg liker best anmelderblurb jeg også av samme grunn.
Enig i det du sier om bokbloggere. Akkurat som med faste kritikere kan man bli kjent med deres smak, hvis de viser fram også bøker de ikke liker. Men jeg sjekker om bokbloggerne jobber for forlag eller har annonser på sidene sidene side, for å vite om de kan ha andre motiver for å anbefale enkelte bøker. /Siss
Det er sunt å være kritisk. Jeg tror dessverre det finnes alt for mange der ute som ganske ukritisk sluker blurber uten å bry seg nevneverdig om å finne ut mer om personen bak sitatet.
Jeg blir nesten litt overrasket over hvor stor effekt blurber har, men jeg forstår jo at det må fungere siden det brukes relativt flittig. Selv har jeg alltid tatt enhver blurb med en stor klype salt, unntaket er nok forfattere jeg selv har kjennskap til og i disse dager bokbloggere jeg føler tidligere har bidratt til å lede meg til gode leseropplevelser.
Jeg må innrømme at som deg har jeg vært, og er, spesielt skeptisk til Gades anbefalinger. I all hovedsak fordi hun later til å være positiv til alle bøker hun omtaler på alt, det er ikke bare på bokomslag, men også i promotering på diverse litteraturgrupper på Facebook. For meg som leser oppfattes ikke den evige gleden over enhver bok man snakker om som ekte. Det er av samme årsak at jeg helst foretrekker bokblogger som både skriver positive og negative bokanmeldelser, for meg virker det troverdig at man ikke kan like hver eneste bok man setter tennene i. Selv om man som blogger står fritt til å velge seg ut bøker man tro man vil like betyr ikke det at alle romanene nødvendigvis innfrir.
Jeg mener det er bra at du plasserer ansvaret for blurber hos forlagene, der hvor det hører hjemme.
Bokbloggere har i nyere tid også blitt brukt i markedsføring av litteratur, og da også i blurber. Nysgjerrige lesere kan fint besøke en bokblogg for å gjøre seg kjent med bloggerens preferanser, på samme måte som hos en kritiker i en avis(og i motsetning til bokinspiratorer og ansatte i bokhandlere). Det er mange meninger om bloggere, men en leser har muligheten til å gjøre seg kjent med innholdet i en blogg. Så må man selv ta en vurdering på om dette er en person man ønsker å stole på når det gjelder anbefalinger av litteratur.