Den store amerikanske romanen

I oktober er månedens bok i NRK “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald, med presidentvalget i USA som bakteppe. NRK spurte om Martine Aurdal om han kunne tenke seg å lese denne klassikeren, sammen med Jan Vardøen og Anita Krohn Traaseth. Her skriver Martine Aurdal om sin leseropplevelse så langt. Bli gjerne med og kommentér, innspill blir tatt inn i praten med de tre i Kulturhuset på P2 i dag klokka 14.

Martine Aurdal er dagens gjesteblogger. Foto: Ny Tid

”Den store amerikanske romanen” er en av de mest sagnomsuste betegnelser en bok kan oppnå. The Great Gatsby er på mange måter blitt erketypen på definisjonen. Er det fortjent? Jeg vet ennå ikke om det forteller mest om boka eller om definisjonen.

Først en liten innrømmelse: Stikk i strid med reglene for panelet i månedens bok, har jeg lest denne boka før. Siden det likevel er 15 år siden, jeg leste den kun en gang og jeg leste den som pensum på engelsk grunnfag, er likevel leseropplevelsen denne gang helt ny. Mitt første år på Blindern hadde jeg knapt nok hørt om betegnelsen som mer enn noen har forfulgt denne boka: The Great American Novel.

15 år seinere jobber jeg som avdelingsleder i en tabloidavis, med påfølgende floskelflilter og leservaner dominert av aktuelle debattbøker og politiske biografier. The Great Gatsby blir ikke det samme. Men er likevel på mange måter nettopp det.

Da jeg for tre uker siden begynte å lese denne boka på ny, husket jeg bare stemningen fra sist gang: Å bli hensatt til mellomkrigstidas USA, et brutalt klassesamfunn, en forbudstid og et Long Island så fjernt fra mitt liv at fortellingen lett inntar sepia-farger og gyllen glød. En mystisk tittelkarakter der mysteriet hadde plassert handlingen i bakgrunnen og de overdådige festene ble stående som stillbilder fra en annen virkelighet. Et finurlig språk, som det viser seg like lett og ledig lar både den nittenårige og trettifireårige Martine ledes fra side til side uten noen anstrengelser. Og det evige tema: den ulykkelige kjærligheten.

I dag legger jeg likevel mest merke til helt andre ting enn den gang. Hovedgrepene; fortellerstemmen, stemningen og mysteriet Gatsby fenger meg fremdeles. Men det som sitter igjen etter denne gangs lesning, er helt andre ting. Det er livsløgner, resignasjon og drømmer som ikke blir oppfylt. Den bitre tilfredsstillelsen i å lykkes med å framstille deg selv som noe annet enn det du er. Betydningen som legges i det å komme fra ulike deler av USA, av at alle de viktigste karakterene kommer fra Midtvesten, men har søkt drømmene på østkysten. Forestillingen om den amerikanske drømmen.

Den lavmælte, men dramatiske historien med vold, fyll og til slutt drap er et plot som opplagt har inspirert andre forfattere, dramatikere og filmskapere siden boka kom ut. Gatsbys store hemmelighet; kjærligheten til ungdomskjæresten Daisy, som ga opp ventingen og giftet seg med Tom, er et klassisk drama i seg selv. Med Toms utroskap, Nicks usikkerhet, gjenforeningen mellom Daisy og Gatsby med påfølgende avvisning og bildrap, er alle elementene til stede for en klassisk Hollywood-fortelling som stadig gjøres igjen.

Men det er F. Scott Fitzgeralds språk, evne til å skape bilder, til å uttrykke ambivalensen i et menneskeliv og til sakte å la karakterene avsløres side for side som gjør denne boka til det den er. En stor, amerikansk roman. Fra forrige århundre. Vi venter stadig på den neste, og det er denne den blir målt opp mot. Det er definitivt verdt å lese den for å forstå hvorfor. Jeg skal lese den på nytt om ei stund.

Hva synes du om The Great Gatsby så langt? Fortjener den betegnelsen «Den store amerikanske romanen»?

Dette innlegget ble publisert i Gjesteblogg, Klassiker, Månedens bok, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *