Historien om en heis

Vanligvis ville jeg ikke bli sint om noen hadde vasket en heis. Grisete heiser er jo ingen glede. Jeg så nettopp et leserinnlegg i Aftenposten, der en dame beklaget seg over at heisen som er beregnet for rullestol- og barnevognbrukere fra Stortinget T-banestasjon i Oslo sentrum og opp i friluft ble benyttet som pissoar av byens trengende. Og så griner jeg på nesen av en heis som faktisk er vasket?

Språklek

Ja, for den heisen var blitt en oppfordring til oppfinnsomhet, til lek og språkeksperimentering på min arbeidsplass her på Marienlyst. Dagens blogg skal handle om språk og språkets betydning. Men utgangspunktet er altså en heis.

Det har seg slik:

På grunn av omfattende bygningsarbeider i NRK, er en av heisene midlertidig utstyrt med finérplater på alle veggene. Det er nok for å beskytte heisen mot store maskiner, dunkskader, skitt? Ikke før var de rene, nakne flatene spikert opp, så begynte taggingen.

Og taggingen materialiserte seg i skrift. Den første lød slik:

Det gikk ikke mange dagene før en lystigper hadde strøket over «jorda» og satt «NRK» i stedet, slik at det ble: «Er NRK egentlig en annen planets helvete?» Se det gir igjen helt andre perspektiver…

Men kreativiteten stoppet ikke der. Nå ble ordet helvete strøket ut, og dermed stod det: «Er NRK egentlig en annen planet?

Oppfinnsomheten i heisen gjorde at jeg gledet meg til hver ny tur, og begynte å ta heisen regelmessig, i stedet for å løpe trappene, som jo egentlig er min snusfornuftige ambisjon.

Livsfilosofi

Men når får jeg tid til de store tankene når trappene skal løpes og tastene skal twitre og nye bøker leses, helst så raskt som mulig? I vår kom det en bok som nettopp oppfordrer til å stoppe opp, stille spørsmål, og la tid og tanker komme. Boken heter rett og slett «Det spørs», og er et usedvanlig fint samarbeid mellom forfatteren Jostein Gaarder og illustratøren Akin Düzakin. Teksten består kun av spørsmål, fra de helt store som «Hvor kommer verden fra?» til det nære, konkrete og kanskje moralsk forpliktende «Hva vil jeg bruke livet mitt til?» Parallelt med spørsmålene løper Akin Düzakins illustrasjoner, pastellduse bilder som utgjør en egen, nydelig historie, men som også har koblingspunkter med, og kan «leses» opp mot spørsmålene teksten stiller.

Les anmeldelsen av «Det spørs»: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8044150

Tilbake til heisen. Og til den forbløffende kreativiteten med filosofisk tilsnitt. For nye ord dukket stadig opp, nye visdomsord. Som dette, rett over knappene der du velger etasje: «Livsfilosofi: Sluta klaga, begynn at leva». Hvem har skrevet dette? En svensk bygningsarbeider? Og like under: «Jeg vil miste ekelt mye Norge». Det utsagnet er i alle fall skrevet av en med et annet morsmål enn norsk, en som kanskje snart skal tilbake til et hjemland langt borte. Kurdistan, kan jeg gjette på, siden noen også har skrevet navnet Kurdistan på heisveggen.

Hvem får hjulene til å gå rundt?

Tradisjonell som jeg er, kan jeg ikke la være å bli forundret over oppfinnsomheten og uttrykksviljen til de som bruker denne heisen mer enn meg. Bygningsarbeidere, arbeidsinnvandrere, nordmenn, svensker, polakker som ikke har ordet som arbeidsredskap – jeg gjør meg noen tanker om hvem som egentlig får hjulene til å gå rundt i – eller som rent konkret får bygningsarbeidet i NRK til å gå fremover.

Og ikke før jeg har tenkt tanken, dukker merkelig nok et av verdens mest berømte palindromer opp. Et palindrom er et ord som kan leses likt fra begge veier, som Anna, eller Otto, for å ta de aller enkleste norske, eller Agnes i senga, for å ta et litt mer avansert. Palindromet på heisveggen er uendelig mye mer perfeksjonert enn som så, det består nemlig av fem ord i et kvadrat som kan lese forlengs og baklengs, oppefra og ned, nedenfra og opp, og det står fortsatt det samme. Sitatet – som er på latin og første gang ble registrert i ruinene fra Pompeii, og altså da må være fra før år 79, da Vesuv hadde sitt katastrofale utbrudd – lyder:

SATOR

AREPO

TENET

OPERA

ROTAS

Store sammenhenger

Helt sikre er man ikke på betydningen, men det er noe sånn som at «Såmannen / Bonden holder hjulene i gang». Betydningen har vært trukket inn i ulike kristne tradisjoner, for eksempel utgjør ordet «Tenet» et kors, der det står midt i kvadratet. Og såmannen, er det Jesus?

Min interesse ble vekket av den åpenbare suvereniteten dette palindrom-kryssordet utgjorde. Prøv selv, sett sator øverst på et ark, skriv så arepo på neste linje, deretter tenet, opera, rotas. Flott?

Og når jeg, etter å ha undersøkt betydningen, i tillegg finner ut at meningen kan tolkes rett inn i mine refleksjoner om hvem som egentlig holder hjulene i gang, da blir det rett og slett magi.

Ord blir handling

Det får være nok konspirasjonteori. Men mitt poeng er at ord er magi. Ord skaper mening, ord skaper mennesker. Det kan være ord som gir varme og trygghet. Eller ord som nedverdiger, håner. Jeg intervjuet en gang den israelske forfatteren Amos Oz, og spurte ham om han som forfatter og skrivende menneske følte noen spesiell forpliktelse til å delta i samfunnsdebatten. Ikke nødvendigvis, sa han, for som mange andre forfattere var han mer interessert i å skape litterær kunst som blir stående, enn å gi kjappe kommentarer til nyhetsflyten. Men ett ansvar har vi som forfattere, sa Oz, og det er å si fra når vi merker at ordbruken i offentlig debatt hardner, når ordene blir propaganda og diskriminerende begreper og uttrykk blir brukt om visse mennesker, enten de klistres på i forhold til rase, religion eller kjønn, da må vi som er vant til å smake ordenes nyanser si fra!

At ord kan føre til handling, både av godt og av ondt, det har vi sett så altfor tydelig det siste året her i landet.

Krass ungdomsroman

Mikael Niemi: "Bomb dem!" Cappelen Damm 2012

«Bomb dem!» er tittelen på Mikael Niemis siste roman, en ungdomsbok som kom på norsk denne uken. Boken holder frem en frustrert 16-år gammel gutt som har definert seg ut fra samfunnet og klassekameratene, som han karakteriserer som drittsekker eller idioter. Selv mener han at han er et geni, som en gang skal vise verden, han skal ta hevn for all forsmedelse, han skal gjøre noe stort. Heldigvis for verden vil han bombe skolen med ord, og ikke med granater. Men hvor går grensen for hva som kan sies? Er det rart rektor ser det som en trussel når skolen tagges ned av ord om å kaste granater inn i korridorene og la ildstrålen bane seg vei inn i klasserommene?

Anmeldelse av «Bomb dem!» http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8177178

Når skal vi si fra? Når skal vi ta ordet i vår makt og vise motstand, heller enn å dysse det ubehagelige og provoserende ned? Og hvilket ansvar har propagandister for voldshandlinger som er blitt utført på deres oppfordring, så å si?

De samme spørsmålene stiller kritiker Jon Rognlien, som i Dagbladet omtaler boken «Ord som dödar. Om folkmord och propaganda» skrevet av svenske Niclas Sennerteg. I boken gjennomgår han de få rettssakene der propagandaspørsmålet har vært rettslig vurdert, og nevner de ytterst få som er dømt for sin bruk av språket.

Les Jon Rognlien: 

Og her står jeg, en tidlig sommermorgen, og ser at heisen er vasket. Noen har brukt grønnsåpen og fjernet den finurlige ordkveruleringen. Hvorfor kneble dialogen? Finérplatene skal jo ut en vakker dag, kunne ikke skriften på veggen fått stå?

«Bokhyller er spennende møbler. De kan føre deg hvor som helst», skriver Tor-Åge Bringsværd i sin siste roman. Slik var det med min heis. Om jeg bare skulle til 3. etasje, så kunne denne heisen, i noen stimulerende uker, føre meg hvor som helst.