Norsk litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene meldte seg for alvor på samfunnsdebatten i år.
Jeg ante at noe var i gjære allerede på toget oppover til Lillehammer onsdag morgen. I kupèen satt, i tillegg til den vante forsamling av litteraturelskere og bransjefolk, også sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i First Securities og professor Kalle Moene. Det ble senere meldt om høy temperatur når oljefondet, velferdsstaten og ulike varianter av kapitalisme ble diskutert av blant andre professor Erik S. Reinert, og investor Øystein Stray Spetalen.
Hva har så disse karene på en litteraturfestival å gjøre? Jo, det skrives som kjent bøker innen disse emnene også.
En av de mest interessante sakprosautgivelsene denne våren, Espen Løkelands Stai og Svenn Arne Lies «En nasjon av kjøtthuer. Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk» handler om matvarepolitikk og bønder – og om penger. De tok debatten på Lillehammer de også.
Kung Fu-poesiPå den andre ytterkanten sto den 79 år gamle koreanske poeten Ko Un. I samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre demonstrerte han til fulle at litteraturen velger å nærme seg verden via en annen inngang enn politikken.
Mens utenriksministeren ønsket å høre om Sør-Koreas enorme økonomiske oppsving de siste tjue årene, var Ko Un mer opptatt av forholdet mellom Dostovjeviskij og Tolstoj, før han leste et dikt om Norge med en fremføring som minnet om asiatisk kampsport, og som ville gitt han førsteplassen i hvilken som helst poesislam verden over.
Til Fredrik Wandrup i Dagbladet i dag forteller Ko Un at han var en beryktet fyllik i hele Korea på slutten av sekstitallet. Det var først da en streikende arbeider brant seg selv til døde at han valgte en annen livsvei. Da tok han «realitetene innover seg, og ble en del av kampen for menneskerettigheter og demokrati».
Lengsel etter virkelighetEn tilsvarende vilje til å tre inn i den offentlige debatten har vi sett blant norske forfattere etter 22. juli. Nummenhet og følelser av uvirkelighet er blitt erstattet av en virkelighetslengsel, for å sitere Morgenbladets kritiker Ane Farsethås. Hun kunne endelig presentere sin bok om norsk samtidslitteratur på 00-tallet med tittelen «Herfra til virkeligheten» under festivalen.
I litteraturen har denne trenden vært tydelig i den selvbiografiske litteraturen i mange år, men nå strekker denne lengselen seg langt utover nitide skildringer av hvordan det er for forfatteren å ta heisen ned til vaskekjelleren i en blokkleilighet i Malmø.
Det norske samfunnet fremstår ikke lenger som et oppussingsobjekt, «hvor det kun gjenstår vedlikehold og reperasjoner», som Erlend Loe skrev en gang. Den norske velferdsstaten og den norske identiteten er oppe til ny diskusjon. Denne samtalen henger i sin tur sammen de debattene som foregår i Europa og i verden.
Vil ikke skrive politiske diktI motsetning til Ko Un snakket ikke den syriske forfatteren Adonis i bilder, da han diskuterte situasjonen i Syria med Klassekampens korrespondent Amal Wahab på Nansen-skolen i Lillehammer. Adonis representerer til fulle mange av forfatterens dilemmaer som samfunnsdebattant. Han er selv motstander av å skrive politiske dikt – og tok derfor avstand fra Günter Grass sine avisdikt fra de siste månedene. Han har bodd i eksil i Paris siden femtitallet og har derfor fått kritikk for å befinne seg på trygg avstand fra redslene – slik mange eksilforfattere er blitt kritisert før ham.
Han er også blitt kritisert for å være for lite kritisk til det syrisk Assad-regimet. Litteraturens rolle i møte med den politiske makten har alltid vært tvetydig, ikke minst dette ble tydelig i samtalen med Adonis – og så kunne de publikummerne som var så heldige å være tilstede trekke sine egne konklusjoner.
Viktigere enn på lenge, bredere enn på lenge i postitiv forstand, med sterk kunstnerisk styring og samfunnsmessig relevant – slik fremsto Norsk litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene anno 2012.
