De som har sett Bokprogrammets møte med Karl Ove Knausgård i Ystad vet at jeg er over gjennomsnittet opptatt av hva den siste setningen i siste bind av Min kamp-romanen kan være. Men jeg fikk jo ikke vite hva den var! Og jeg tror kanskje ikke jeg vil vite den før jeg har lest meg gjennom de hundrevis av sidene som fører fram til den. Hvis forfatteren selv har klart å skrive seg fram til denne ene, forløsende setningen gjennom to år og over tusen sider, skal jeg ha nok selvdisiplin til å lese boka gjennom også. Men vi kan jo spekulere, folkens!
Jeg har veddet 200 kroner med vaktsjefen vår om at den kommer til å inneholde ordet ”pappa”. Jeg synes det som har manglet så langt, er en form for forsoning med faren, som vi har lest mye om det vanskelige forholdet til. Hvis målet er å skrive seg fri fra noen demoner fra fortiden, bør han vel slutte en slags fred med faren? Eller vil han plukke opp tråden fra åpningen? (Som er en knallsetning, vil jeg si): ”FOR HJERTET ER LIVET ENKELT: det slår så lenge det kan.” Eller, vil den reflektere det at Knausgård selv kaller dette prosjektet et litterært selvmord?
Hva er ditt forslag til siste setning? Send den inn på Twitter, med #MK6 (for Min kamp, bind 6). Vi kårer en vinner i Kulturhuset på NRK P2. Den som kommer nærmest Min kamps aller siste setning, får siste bind i premie.
Knausgård er så flink til å skrive at det kunne handlet om hva som helst. At han også bidro til at jeg selv er blitt mer ærlig om mine egne kamper, det tok sin tid å innrømme, men sånn er det. At det ble seks bind er også helt på det jevne siden en tredel av det man til daglig leser også er overflødig.
Siss, du var veldig flink med intervjuet.
Og så det, at det føles fritt. At jeg føles fri, at jeg er ferdig. At det ikke er flere grunner igjen til å skrive. #MK6
«Jeg tilgir.»
«Jeg tilgir alle.»
«Jeg tilgir alt.»
Et eller annet sånt. Noe med tilgivelse, akseptering, forundring, glede over verden. Jeg tror liksom det ender med håp.
«Resten er historie.»
Her slutter sjette bok.
Ragnar
» Se deg aldri tilbake. Se deg aldri tilbake.»
jeg gikk ut på verandaen og tente meg en røyk
Denne liker jeg.
Kampen er over.
http://pia45.litteraturbloggen.com/2011/10/14/litteraere-selvmord-og-andre-myrderier/
Tilbaketråkk: I krig og kjærlighet … » Blog Archive » Litterære selvmord og andre myrderier -
Må jo bli «Takk for alt».
Så nå, motvillig, eller tvilende, avslutter jeg min fortelling, vel vitende om at alle fittene til alle bokkjærringene står i fare for å tørke inn av mangel på pikante detaljer fra mitt innholdsrike liv.
Jeg skal, denne gangen ta meg bryet med å svare deg til deg Arne Kjøsnes.
Skjønner ikke vitsen med slike usmakelige, barnslige kommentarer.
Hvor gammel er du egentlig?
Og hvor har du gjort av dine gode holdninger.
Mai.
ps, ønsker virkelig bokgloggen fjerner deg. For dette er bare tull.
Sa formannen i peanøtthjerneforbundet…..
OK. Ganske barnslig, jeg innrømmer det. Jeg skal prøve en gang til: Hvilken posisjon hadde Knausgård hatt hvis menn leverte premissene?Kulturjournalistikken i Norge, og i særdeleshet litterturjournalistikken, er totalt dominert av middelaldrende kvinner. De er påfallende interessert i forfatterne og deres liv og familie. Jeg har gjort en liten spørreundersøkelse blandt mine mannlige, boklesende venner, for å finne ut hvilket forhold de har til Min kamp. Resultatet var, som jeg hadde ventet, at ingen hadde fortsatt med bind to og flere hadde sluttet halvveis i bind en. Akkurat som meg selv. Jeg er uinteressert i andre menneskers privatliv, og hvorvidt en bok er selvbiografisk og selvutleverende er ikke et kvalitetskriterium for meg. Jeg er ikke interessert i forfattere, jeg er interessert i god litteatur! Det var det jeg prøvde å si.
Få deg nye venner, da. Vi er mange menn som elsker Knausgårds forfatterskap og har lest alt han har skrevet. Hvorvidt en bok er selvbiografisk eller selvutleverende er forøvrig ikke kvalitetskriterier for meg heller. Det holder at boken er velskrevet og/eller underholdende.
Knausgård har vært favorittforfatteren min i mange år, siden lenge før han ble ‘rikskjendis’ og omfavnet av journalistene. Populariteten har imidlertid ikke gjort ham dårligere.
I could’t care. Kjøpte bøkene for å ha noe norsk å lese på under langtidsopphold i utlandet. Med nød og neppe har jeg kommet meg gjennom ca. 3/4 av bok 1. Da orket jeg ikke mere. Noe av det verste møl jeg noen gang har lest. Hvem i h…… er det som kan være interessert i noe som dette????? Full av gjentagelser og tull og tøys. Legg deg tilrette i senga, lukk øynene og tenk gjennom ditt eget liv og du får en sannferdig og mye bedre historie på godt og vondt, for deg mere interessant og ikke minst lærerik. Kanskje vil den til og med gjøre deg godt, og gjøre noe godt for dine venner og din familie den tiden du har igjen på denne kloden vår. Den lille blå, vakreste av de alle (Erik Bye’s vise) 🙂
Hilsen Øystein
Og det samme kan jeg si til deg Øystein Bentzen, som jeg sa til Arne Kjøsnes i linken over din.
Hvis du ikke kan svare seriøs og voksent , så la heller være.
Dette er jo bare tull. Du trenger ikke å lese eller å like, men mange andre gjør det.
Så tenk deg litt om.
Mai.
Tjukk i hue går en tregang…..
Nå er jeg på høyde med meg selv, og kan se fremover.
Mea culpa, mea culpa,mea maxima culpa….
Min svakhet har blitt min styrke ved at jeg delte den med verden.
Til mine naivie lesere og dumme » jeg kan alt om litteratur» folk. JEG HAR LURT DERE TRILL RUNDT, DETTE ER PISS FRA BEGYNNELSE TIL SLUTT
Slik er det altså å dø. Enda vet jeg ikke hva som gjennoppstår. Horror Vacui.
Knausgårds siste setning i «Min kamp»:
Jeg vet ikke!
Jeg går ut i verden igjen.
Litt klisjefylt kanskje, men hva med «Endelig er jeg fri».
LOL, bare kødda azz!
terningen er kastet, antall øyne er uvesentlig! Omforlatelse!
Jeg kommer tilbake
Amen.
Nå vil jeg dikte.
For rumpa er livet lett. Den driter i det meste.
. . , –
Å Faen. Nå er jeg jo endelig ferdig!
«…og nå sitter jeg her i grålysningen på mitt kontor og prøver å komme på en siste metaphor eller annen svulstig symbolsk analogi for å avslutte mitt sosial pornografiske epos som en gravemaskin på jakt etter kull i et sandtak.»
Og forøvrig mener jeg at Karthago må ødelegges.
The rest is silence.
Shakespeare
Og alle var enige i at de hadde hatt en fin tur
Til sist vil jeg gjerne takke akademiet.
Livet er en gamp, sa kjerringa. Hun kunne ikke si k.
Den var subtil og gøyal for alle som har lest enern!
1. «Men heldigvis hadde jeg bare drømt alt sammen.»
2. «Og ennå var jeg bare ved begynnelsen.»
3. «Alt var vel.»
Livet blir aldri enklere.
(Siste avsnitt:)
Jeg så likesom ut på den av sol pregede gaten, og tenkte likesom at den av regn pregede himmelen minnet meg litt om et bilde av Turner, eller Rembrandt, den sene Rembrandt, denne av elde pregede mannen som stavret seg frem gjennom Amsterdams av regn pregede gater, en sensommerdag tidlig på sekstenhundretallet, dette århundre som likesom var en brytningstid mellom fortidens myter og overtro, og opplysningstidens fokus på vitenskapelighet og rasjonalitet. Og i dette følte jeg likesom at noe åpnet seg i meg, mens noe annet lukket seg i verden. For var ikke verden bare et kar som likesom åpnet og lukket seg? Og var ikke jeg egentlig en slags væske, likesom vann, som fløt ned i dette av åpenhet pregede karet, hvis egenskaper ikke var tilgjengelige for følelsene eller tankene, kun for fornemmelsen, denne bevissthetens tapte sønn?
Ååå, hva var det jeg hadde gjort!?
Faen! Faen! Faen!
Åååå! Åååå! ÅÅÅÅÅ!
Bra!
Ååå, men takk for at du likesom hyller meg! Det får en varme til å spre seg i mitt av kulde pregede legeme, en varme som har sitt utspring i hjertet, denne stampende, pumpende dynamoen som har det så enkelt, så enkelt.
Vakkert og behnsk harselas, knapt subtilt. Vi frydes!
Jeg kjempet
For hjerte er livet en utfordring.
Jeg gråt
Siste setning inneholder noe sånt som: Livet er ikke enkelt, heller ikke selvransakelsen, men det finnes ikke veier utenom…
andres liv i denne serien har vært en stor påkjenning