– «Dameroman» er en litterært snobbete og sjikanerende betegnelse, mener forlegger Arve Juritzen.
Er du enig? Hva forbinder DU med begrepet «dameroman»?
Si din mening i kommentarfeltet!
-
Bokbloggere
-
Siste innlegg
Siste kommentarer
- Jo-Eivind Stang til De 100 beste norske diktene
- Guro Erikstein til De 100 beste norske diktene
- Lena til De 100 beste norske diktene
- Greger Iversen til De 100 beste norske diktene
- Arne Bergersen til De 100 beste norske diktene
Arkiv
- september 2016
- august 2016
- juli 2016
- november 2015
- oktober 2015
- mars 2015
- februar 2015
- januar 2015
- desember 2014
- oktober 2014
- september 2014
- juli 2014
- juni 2014
- mai 2014
- april 2014
- mars 2014
- februar 2014
- januar 2014
- desember 2013
- november 2013
- oktober 2013
- september 2013
- august 2013
- juli 2013
- juni 2013
- mai 2013
- april 2013
- mars 2013
- februar 2013
- januar 2013
- desember 2012
- november 2012
- oktober 2012
- september 2012
- august 2012
- juni 2012
- mai 2012
- april 2012
- mars 2012
- februar 2012
- januar 2012
- desember 2011
- november 2011
- oktober 2011
- september 2011
- august 2011
- juli 2011
- juni 2011
- mai 2011
- april 2011
- mars 2011
- februar 2011
- januar 2011
- desember 2010
- november 2010
- oktober 2010
Stikkord
amerikansk litteratur Aravind Adiga barnebøker barnelitteratur bibliotek bok Bok i P2 bokmesse Bokprogrammet bøker Den store Gatsby dialekt dikt Diktdebut forfatter Frankfurt Jon Fosse Karl Ove Knausgård Kulturhuset lesesirkel lesetips Lillehammer litteratur litteraturfestival Litteraturtoget Lyrikk månedens bok Nordisk råd Nordisk råds litteraturpris Norsk Litteraturfestival oversettelse P2 penger og litteratur poesi Ragnar Hovland reise roman romaner romanpris romanprisen skjønnlitteratur sosiale medier storby The Great Gatsby TwitterMeta
Men er det slik at som forfatter må man velge : Om man vil skrive noe som fenger mange, eller om man vil skrive noe «Høyverdig»? Kan noe være høyverdig men likevel treffe bredt?
Ja, vi må for all del ikke bruke betegnelsen lavkvalitet om noe som interesserer og fenger kvinner.
For det man leser definerer vel til en viss grad leseren, og da er det dårlig gjort og tvert i mot tidsånden ikke å anerkjenne dameromaner som høyverdig litteratur!
Jeg tror at begrepet dameroman stopper forfattere fra å kunne nå høyt opp når man skal sette kvalitetsstempel på romaner. Man kan f.eks. ikke nominere en dameroman til en litterær pris, kan man vel? Så hvis man får stempelet dameroman på sin bok, så holder det deg nede som forfatter. Og innenfor sjangeren finnes det store kvalitative forskjeller, eksempelvis på shopaholic og Kate Morton – stor forskjell.
Og hva er det så som kjennetegner romaner som klassifiseres innenfor denne sjangeren? Relasjoner, mysterier og hendelser fra gamle dager som griper inn i nåtiden? Men det skriver jo Per Petterson om også. Skriver han manneromaner, han da?
Jeg synes betegnelsen er vanskelig, samtidig som det helt sikkert er trekk som går igjen i mange av disse romanene. Jeg er glad i sjangeren selv, og mener man kan treffe på svært godt språk og nyskapende innhold som kan bli neglisjert av anmeldere fordi det «bare» er en dameroman. Kjipt.
Jeg har skrevet om det her: http://knirk.no/2011/08/arven-kathrine-webb-og-mine-synspunkter-pa-den-nye-dameromanen/
og det er en påfølgende interessant diskusjon i kommentarfeltet. Jeg synes diskusjonen er svært interessant, men har dessverre vært i utlandet og ikke fått med meg bokprogrammet som omhandlet tema. Det kan vel ses på nettet. Eller var det på radioen egentlig?
Jeg synes ikke betegnelsen dameroman er sjikanerende, men det henger igjen som en smule nedlatende for både forfatter og leser. Enig med Janne over her angående dameromaner og kiosklitteratur. For meg er bøker a la Barbara Cartland og Sidney Sheldon ekte kiosklitteratur. Jeg har aldri skjønt meg helt på det, men så har jeg heller aldri skjønt meg på hvorfor krimbøker er så poppis heller (unntatt Agatha Christie).
Pussig nok oppfatter jeg det ikke nedlatende når man sier dameblader, selv om en del også anser det som et skjellsord fordi de ikke har fått med seg at man kan like de dype ting samtidig som man digger lett underholdning.
Jeg synes det er på tide å legge uttrykk som dameroman død. Jeg deler litteratur inn i hvilke situasjoner jeg leser bøkene i. Feks leser jeg gjerne det jeg anser som kvalitets-chiclit av Marian Keyes når jeg er ute og flyr og dagen etter en fest, mens jeg liker biografier og semitunge ting på late feriedager og bøker jeg må bryne meg på når det er lange vinterdager foran meg. Skjønner ikke helt hvorfor litteratur som kun er skapt for å underholde får såpass mye pes sammenlignet med musikk og film med samme formål.
Interessant innspill: «Skjønner ikke helt hvorfor litteratur som kun er skapt for å underholde får såpass mye pes sammenlignet med musikk og film med samme formål.»
Hva slags musikk hører man på i samme setting som man leser «Barnepiken»?
Filmen kan man jo veldig snart se på kino, mon tro om det vil bli omtalt som en damefilm?
Interessant at du kobla dette. Eg oppdaga det rett etter eg hadde skrive siste bloggsposten min: Barnepiken – ikkje ei damebok! http://marittotland.blogspot.com/2011/10/barnepiken-av-kathryn-stockett-ikkje-ei.html
Tilbaketråkk: “Dameromanen” | Spindelvev
Jeg syns Juritzen blander sammen ‘kiosklitteratur’ og ‘dameroman’. Den førstnevnte passer beskrivelsen hans bedre.
På biblioteket, hvor jeg jobber, har vi en egen hylle som vi kaller for ‘damehylla’. Der finner du bøkene om Bridget Jones, Shopoholikeren, Nynnes dagbok, Kate Morton, Sidney Sheldon og liknende. Dette vil jeg kalle ‘damebøker’. Det er bøker som i hovedsak handler om kvinner, retter seg mot kvinner, og som jeg ville definert som lett underholdning. Typiske bøker man tar med seg på ferie, på stranden – når man vil ha litt å lese på som er morsomt, underholdende og trygt. Du vet hva du får av disse bøkene, og de er aldri kjedelige – slik andre romaner kan vise seg å være. Til gjengjeld er de ikke utfordrende, hverken for hjernen eller for tanken. Alle har en form for dybde og et underliggende budskap, men de forteller deg ikke noe du egentlig visste fra før. Og de er veldig populære, det må ikke glemmes.
Nå skal det sies at jeg ikke har enorm erfaring med denne type bøker, de er ikke mine favoritter. Men jeg mener å ha lest nok til å kunne beskrive dem. Det kan godt hende jeg tar feil, generaliserer for mye?
Jeg tror ikke ‘damehylla’ er et bevisst kallenavn, det har bare blitt slik. For det er damene som låner disse bøkene, mens menn rasker med seg en lett krim når de skal på ferie – en sjanger som har mange av de samme kjennetegnene til ‘dameromanene’. Spenning, et plot med et par overraskelser, til slutt en løsning. Underholdende og morsom lesning, men ikke akkurat noe som merker deg for livet.
Personlig syns jeg det er synd at disse romanene og krimbøkene skal få en negativ skygge over seg. Det viktigste er at folk leser, er det ikke? Og det er ikke så mye avslapning og rekreasjon i de tyngre romanene, det kan være ganske slitsomt å lese de. De kan kreve veldig mye tid og tankekraft. Da er det jo fint å ha sjangre som byr på det motsatte, et lettkulturelt dykk som lar hjernen fantasere og leke? Uten at man skal føle behov for å gjemme forsiden i skam og frykt for hva andre skal tenke om deg når de ser hva du leser.
Men ‘lett-litteratur’ er kanskje ikke den hyggeligste betegnelsen heller. Foreslår en brainstorming for å finne et bedre, mer positivt begrep. Kosebøker, kanskje?
Har noengang menn lånt bøker fra damehylla på biblioteket ditt?
Er det slik at kvinner leser både/og når de vil koble av, mens men holder seg til krim?
Jeg har aldri lånt ut en av disse bøkene til en mann, men menn har kommet og levert de – ofte da på vegne av en kvinne – jeg kan se navnet på låneren på skjermen når noe innleveres.
Og ja, det virker slik. At kvinner leser både krim og ‘damebok’ for å koble av, mens menn tar med seg krim.
Men: Jeg har kun en deltidsjobb på biblioteket, hva som skjer/hvem som låner hva de 4 dagene jeg ikke er på jobb i løpet av en uke vet jeg jo ikke. 🙂
Syntes det hørtes greit ut med en slik «damenes hylle» jeg…selv om det ikke er den hyllen jeg ville skrittet mot. Når det gjelder leseinteresser, lesesmak (slik som med annen kunst og estisk smak) må man jo bare innse at vi er forskjellige – uten at noen av den grunn bør «degraderes». Det jeg har lagt i begrepet «dameromaner» er litteratur som er romantisk og søtladen, sentimental og litt «tårefremkallende», med et språk som tar i bruk mange velbrukte klisjéer… jeg ser for tiden litt nærmere på en slik roman som jeg vil betegne som «dame»: Glassblåseren fra Murano av Marina Fiorato. Vi hadde den i en av lesesirklene for et år siden, men jeg la den bort da. Jeg gir den en ny sjanse nå fordi jeg har den i lyd og tenkte den var enkel å «gå til». Og kanskje først og fremst fordi jeg har vært på Murano, sett glassblåserne i arbeid og kjøpt en del «glass-kunst» der. Men jeg må nok medgi at denne romanen sterkt nærmer seg «damelitteratur» eller «kiosklitteratur». Tema, personer, historie og steds-skildringen er jo OK, men dette ødelegges av sentimentalitet og et klisjépreget språk..sitter med mye av samme følelsen som da jeg leste Øya av Victoria Hislop…….
Helt enig med deg! Folk må få lov til å være forskjellige, til å like ulike ting. Man bør bekjempe merkelapper med negativt innhold, men de vil nok alltid være der fordi folk har behov for å skille seg positivt ut fra andre…
Har ikke lest ‘Glassblåseren..’, kommer nok ikke til å gjøre det heller. Men leste ‘Øya’ fordi jeg leser meg gjennom de ti nominerte bøkene til Bergen Leser, og skjønner godt hva du mener med klisjeer. Har akkurat lukket ‘Drømmehjerte’ også. Begge to kommer ikke til å feste seg, men jeg syns de var bedre enn jeg hadde forventet. De går kioskromanen en høy rang, syns jeg, for de var mer komplekse enn jeg hadde trodd.
«Det viktigste er at folk leser»..for noe vås. Denne typen bøker har like stor verdi som hvilken som helst amerikansk mainstream film. Altså lik null. «Merkelapper» på lit, musikk, filmer etc er meget bra. Har lik funskjon som «janteloven. Uten hadde vi druknet i «avfallsliteratur og musikk.
Når du sier at denne type romaner har null verdi, mener du at slik litteratur ikke har noe på biblioteker å gjøre – eller uttaler du deg kun for egen regning?
Det var det her med at smak er forskjellig da, Henning. At du ikke får noe ut av ‘damebøker’, trenger ikke bety at de kan ha en stor verdi for andre. Slik jeg ser det er smak og verdi veldig subjektivt, og det er ganske nedlatende å tre sin egen smak over hodet på andre. Man tjener mer på å være åpen.
En må bare akseptere at folk liker forskjellige ting – ikke dermed sagt at folk aldri må utfordre seg selv ved å tråkke utenfor sine preferansegrenser, enten det gjelder ‘damebøker’ eller ‘klassikere’. Det vokser man på!
Når jeg skriver at ‘det viktigste er at folk leser’ mener jeg virkelig det. Det er bedre at folk leser noe istedet for ingenting. Selv en ‘dameroman’ har noe dybde i seg, og øver opp språket og leseevnen.
Interessant! Jeg har aldri hverken brukt eller i noen særlig grad hørt ordet «dameroman». I følge nettsaken deres så er det i hyppig bruk, men kanskje i andre kretser enn mine!
Det står at disse romanene har «enkel fortelling og enkelt språk», og det kan sikkert appellere til mange, avhengig av dagform og humør. Er for eksempel Erlend Loes naivistiske romaner å anse som «dameromaner»?
Jeg tror at både kvinner og menn kan like å koble av med lite krevende litteratur innimellom, uten at det nødvendigvis finnes noe klart skille mellom romaner som passer damer og som passer menn. Ordene er for alle, heldigvis!
Ordet «dameroman» er meir tvetydig enn synonymene. I den eine ytterkanten har vi «husmorporno» som vart brukt om sagaen om isfolket og andre kioskromaner med erotiske skildringer som sikta seg inn på kvinner som marknadssegment. I den andre enden av skalaen har vi «kvinnelitteratur» som iallefall på 70-talet stod med positivt forteikn, knytta til kvinnekamp og kvinners stemme i litteraturen.
Det er lett å gripe til at det fins «bøker» og «damebøker» og at mannen dermed er definert som det «normale». Ein skal vere obs på slikt, men det fins også «mannfolkblad» og på TV har vi både mannekanaler og damekanaler.
Dette er merkelapper som ikkje har oppstått direkte av kjønnsroller, men som blir brukt fordi næringslivet kategoriserer kundegrupper utfrå kjønn. Reklame for pokernettstader henvender seg til menn, reklame for barneklede henvender seg til kvinner. TV-programma spissar seg deretter inn mot disse kjønnsdelte marknadssegmenta for å levere riktig tv-sjåar til riktig reklame. (reklame for bind vist til ein mannlig sjåar f.eks, er pengar ut av vindauget) Det same gjelder for vekeblad og nettsider. Det er stort sett nettsider og forum for «mamma» og for «pappa», ikkje for «foreldre».
Produksjonen av «kulturprodukt» blir altså styrt inn i dame og mannekultur på grunn av kjønnsforskjellar i kjøp av konsumvarer. I den grad vi blir påvirka av det vi ser og les, er det klart at dette kan oppretthalde kjønnsforskjellar. Får du beskjed om å lage ein «dameserie» så griper du etter stereotypiane. Resultatet blir at jentene vil bli legar og sjukepleiarar mens gutane vil bli ingeniørar og statsledere. (Og kanskje mafiabosser? 🙂
Dette er ei likestillingssak for det 21. århundre der nye generasjonar må kome opp med nye løysingar. Er det nok å kritisere kjønns-stereotypiar på TV eller må ein gå til roten av ondet: bruken av kjønnsdelte marknadssegment?
Inntil vidare, kva skal ein sjå på TV? Her gjev produktplasseringa oss eit hint. TV-seriane House og CSI er eksempel på seriar som tilsynelatande ikkje er spissa mot eit bestemt kjønn. Og begge seriane er stappfulle av produktplassering for mobiltelefonar og datamaskiner. Så lenge slike som Dell og Apple prøver å apellere til begge kjønn, vil det finnes kjønnsbalanserte tv-serier! 🙂
PS: Er det ikkje verdt eit lite hurra at «datamaskiner» ikkje lenger er ei mannegreie?
Hva tenker du er typiske «manneromaner»?
Det må bli science fiction i ein militær setting, gjerne kalla «space opera». Det apellerer til teknologi-freaker, som jo ofte er menn, samtidig som den militære settingen gjev både action og maktfantasier.
Det vart påpeika at fellesnemnaren for manne-serier som Rome, Sopranos og Mad Men nettopp speler på maktfantasiar. Hovudpersonane er keisere, generaler, sjefar og mafiabosser.
I mannelitteratur er denne ingrediensen vel så viktig som biljakter og sex.
Den hjelpelause bimboen som må reddast av helten ser du forøvrig nesten ikkje lenger, den er blitt svært cheesy og gamaldags, sjølv i mannelitteratur. Den nye drømmedama i mannekulturen er ei som deler interessene til lesaren. TV-serien Firefly, spelet Fallout 3, utallige teikneseriar og sikkert nok av bøker har ei kvinneleg hovud eller birolle som liker å mekke på ting for eksempel, utan at dette reduserar femininiteten, tvert i mot. Det er ein kvar nerd sin draum å finne ei vakker kvinne han kan «nerde med». Hvis ein slik figur får mykje plass, vil eg difor kalle det mannelitteratur.
En lavstatus bestselger myntet på kvinner.
Den merkelappen må bort snarest mulig.