Enzensbergers terror-pamflett er skremmende aktuell

Den første dagen på jobben etter fire uker på det svenske bondelandet går med til å forsøke å få de arbeidsoppgavene og den kompetansen jeg har til å tilpasse seg den (omskiftelige) virkeligheten vi lever i akkurat nå. Ideer til «saker» som jeg har samlet opp i den lille, svarte notatboken i løpet av sommeren fremstår som meningsløse. Ingen vil høre om «krimromaner som utfordrer sjangeren», eller den nye romanen til svenske Kristian Lundberg (Och alt skal vara kärlek ) nå. Aller minst jeg. Isteden griper jeg tilbake til Hans Magnus Enzensbergers essay eller pamflett «Skrekkens menn. Om den radikale taper» – utgitt i en rød pocketutgave på det lille forlaget Valdisholm i 2006.

Enzensberger åpner med å problematisere taperbegrepet. «Det er vanskelig å snakke om taperen og det er dumt å tie om ham». Allerede derfra lyder teksten som et foranskutt ekko av debatten rundt Anders  Behring Breivik. Er han en taper? Ikke i økonomisk forstand – oppvokst som han var på ressurssterke Oslo vest. Enzensbergers radikale taper er en mann. Han tilhører et kjønn som inntil for ikke lenge siden hadde en særstilling i familien og på arbeidsmarkedet. Han føler seg utsatt og marginalisert. Han er ikke en person som noen beskjeftiger seg med frivillig – før de må. Han lever i et moderne samfunn, der han ikke trenger å bekymre seg for mat på bordet eller tak over hodet, men det hjelper ikke, for «fremskrittet har ikke avskaffet den menneskelige elendigheten, den har bare forandret den sterkt».

Og slik fortsetter Enzensberger å sirkle inn en taper som rett og slett ikke er fornøyd med å leve i det som vel i utgangspunktet skulle være verdens beste samfunn. Alt det kulturelle fremskrittet som de 150 000 sørgende på Rådhusplassen i Oslo representerer betyr absolutt ingenting for den radikale taperen. Selv i et samfunn fullt av velferdsgoder handler det for den radikale taperen om å hamre løs på de ondene som fortsatt gjenstår.

Den radikale taperen trenger et fiendebilde, og det er her idelogien kan komme til unnsetning. Det gjelder å lokalisere de truende kreftene, og da er det, skriver Enzensberger, gjerne snakk om «utlendinger, hemmelige tjenester, kommunister, amerikanere, storkonserner, politikere, vantro. Nesten alltid er det også jødene».

Slik fortsetter det i 25 sider, hvor Enzensberger viser at Anders Behring Breivik kommer i mange varianter. Den radikale taperen har byttet ut selvoppholdelsesdrift med dødsforakt, og når hans eget liv ikke synes å være noe verdt, så har han heller ikke noe respekt for andres. Og utgangen synes alltid å være den samme – han skal ut av skyggene i et kule- eller bomberegn, hvor han «i eksplosjonsøyeblikket opplever en unik, overveldende makt».

Enzensberger knytter også taperen til Nazi-Tyskland og tyskerne følelse av avmakt i mellomkrigstiden. Hitler kom til makten ved å fremstille tyskerne som et folk av tapere, og var rask til å mene at de fortjente å gå under når de ikke klarte å vinne verdensherredømme.

I den siste halvdelen av boken går Enzensberger over til å skildre hvorfor radikale tapere ser ut til å klumpe seg i en del islamistiske bevegelser, men også her er han opptatt av å vise hvordan den islamistiske terroren har europeiske forbilder – som Røde Arme Fraktion på syttitallet.

I denne siste delen merkes det at boken er skrevet for fire år siden. Det var lenge før Bin Laden ble drept i Pakistan og muslimer med helt andre mål enn hellig krig marsjerte ut på gatene i Nord-Afrika.

Hadde han tatt pennen fatt i dag kan det godt hende at siste halvdel hadde vært viet den nye høyreekstreme, hvite terroren og de miljøene som den radikale taperen Anders Behring Breivik mener at han tilhører.