Jeg ser Dag Solstad har sukket litt oppgitt når 70-årsdagsprotrettører har nærmet seg politikken. Nå som bursdagen er over, kan vi kanskje også snakke om det som ikke fremstår som glassklar tanke fra Solstads penn?
Dag Solstad er feiret. Han er unisont og velfortjent hyllet av en nasjon samlet fra isse til tå, så å si: Fra en kulturminister med rett til så vel bevilgning av æreslønn som litterære forsikringer, via et svært samlet kritiker- og mediekorps, til den jevne solstadleser. Nå som alt det er unnagjort, er det kanskje tid for å stusse LITT over de kultlignende tilstandene rundt landets mest sentrale forfatter. Jeg lot meg nemlig lokke av historien, den svært nære historien.
Karikaturene igjen
Jeg leste nylig Flemming Roses bok ”Taushetens tyranni” og lot meg imponere av Roses halsstarrige jakt på gyldige synspunkter og hans klare og innsiktsfulle ytring av resultatene (anmeldelse her). Flemming Rose er mannen som fra kulturredaktørstolen i Jyllands-Posten satte i gang den skjellsettende ”karikaturstriden” (2005), der den journalistiske ideen var å undersøke om danskene nå tydde til selvsensur i omgangen med islam og islamisme. De gjorde det ved å be en rekke avistegnere tegne profeten Muhammed – til tross for et antatt avbildningsforbud i islam. Tegningene kom på trykk – det oppsto en røre og et kaos ingen hadde sett for seg eller ant de mulige konsekvensene av; karikaturstriden.
Om ytringsfriheten
Hva dette har med Dag Solstad å gjøre? Folk med lang hukommelse vil huske at samme Solstad for tre års tid siden, i 2008, i Samtiden, i essayet ”Om ytringsfriheten”, ga uttrykk for at han ”… frykter (…)konsekvensen av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede har vist sin ødeleggende kraft”. Det siste henspiller nettopp på karikaturstriden.
Det var en ren innskytelse, et blaff av nysgjerrig hukommelse, som fikk meg til å be NRKs gode bibliotek finne frem Samtidens utgave nummer to fra 2008. Og; som antydet: Flemming Rose må ta skylden for dette også. Det ble ganske enkelt fristende å lese Solstads essay igjen på bakgrunn av Roses bok. En sammenlignende lesning som ikke utelukkende falt heldig ut for Dag Solstads del.
Epler og pærer
Nå er det kanskje ikke rettferdig å sammenligne et nokså kortfattet tidsskrift-essay med en omfattende fremstilling over nær 500 sider. Jeg er klar over det; epler og pærer og alt det. Når det kommer til klar tanke og evnen til å uttrykke den prinsipielt, må sammenligningen allikevel være grei. Polemiske er de begge, men der Flemming Rose aldri gir opp i jakten på sine gyldige konklusjoner, angriper saken på nytt og på nytt, blir Solstad nesten umiddelbart både sleivete og uklar, langt fra prinsipiell.
Likegyldig til ytringsfriheten
Allerede i innledningen slår han fast at han stiller seg ”helt likegyldig til ytringsfriheten”, fordi den er, eller han betrakter den som, en selvfølge. Solstad kan ikke se for seg en fremtid der det oppstår ”en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg”. Fra Solstads ståsted er det kanskje ikke ulogisk å tenke slik. Jeg mener; mannen var i mange år medlem i og litterær frontfigur for en bevegelse som hadde som uttrykt mål å omstyrte det borgerlige demokratiet Norge via revolusjon. Væpnet sådan. Han og partiet, AKP (m-l), ble riktignok fulgt og overvåket av myndighetene, men ingen forsøkte noen gang å frata Solstad og hans partifeller (undertegnede inkludert) retten til å ytre seg. Ikke en gang ved – for tilhengere av demokratiet – svært krenkende og hatefulle uttalelser. Ytringsfriheten er riktignok et gode, ifølge Solstad, men ikke et umistelig sådant.
Lett å følge
Visst er det lett å følge Solstad, være enig med ham, i mye av det han skriver om i sitt essay om ytringsfriheten. Dag Solstad er ikke alene om å mistrives i den offentligheten vi har skaffet oss, der evnen til å skille mellom ”stort og smått, viktig og uviktig, det umistelige og det likegyldige” i stor grad er gått tapt. Visst er det lett å se at publikasjonen Se og Hørs (mis)bruk av sin ytrings- og trykkefrihet fører ut på ville veier som en Presseforbundets Per Edgar Kokkvold med fordel kunne ligget lavt i forhold til – nettopp for å skille mellom skitt og kanel. Journalister kunne med fordel lette på slørene i blant og si rett ut hva de mener om kollegers arbeid. De kunne for eksempel si ”markskrikersk sludder” i blant og vise til journalistikkens egentlige og viktige oppgaver. Det ville trolig bidra til en offentlighet det var lettere å trives i, også for folk som i blant mener alvor.
Si nei?
Et slikt bidrag ville det kanskje også være om flere medieaktører, forfattere for eksempel, oftere sa nei når de ble bedt om å markedsføre seg selv i de samme mediene. Blant mye annet ville det bli lettere å ta Dag Solstads forsikringer i ”Om ytringsfriheten” på alvor; om at han ” (…) tilbringer så lite tid ute blant folk som mulig. Det er for ikke å bli åndelig kneblet (…). Jeg tilbringer helst tida i mitt (vårt) bibliotek”. Der, i biblioteket, finner Solstad det meste av det han trenger for å kunne puste fritt. I dette lyset er det nærmest imponerende hvor mange som etter hvert har en forestilling om hvem det sjarmerende bustehodet av en forfatter er og hvordan den, stadig sjarmerende, medie-surrekoppen foretrekker å te seg når han en sjelden gang forlater biblioteket.
Det problematiske
Det problematiske i Solstads ”Om ytringsfriheten” ligger altså ikke i en forakt for det norske mediesamfunnet eller dets vestlige slektninger. Den kan mange av oss, i varierende grad, ta del i. Vanskelighetene oppstår når den gamle kommunisten nærmer seg det prinsipielle. Først og fremst fordi forfatteren ikke tar stilling til hvor grensene skal gå. Han mener ytringsfriheten på lik linje misbrukes av Se og Hør og av Jyllands-Posten (ja, og så den kristne avisen Magazinet, da!). (Solstad er ikke den eneste som lukter hykleri der). Det Dag Solstad ikke gjør, er å fortelle oss hvem som skal sette grensene, hvor de skal ligge og hvordan de i det hele tatt skal kunne settes, dersom ytringsfriheten fortsatt skal være nettopp det; en frihet til å tenke og mene hva man vil – og gi uttrykk for det. En fuktet finger i vinden eller tenk-på-et-tall holder ikke helt. Flemming Rose foreslår at vi skal fjerne de begrensningene som allerede er der eller forsøkes etablert av krenkede grupper, at vi i stedet skal innføre det skarpe skille mellom ord og handling. Handlinger kan forbys og straff-forfølges. Ord er det verre med. De blir ikke borte av utskjellinger eller forbud. Om Rose har rett, er en diskusjon for seg, men det er i alle fall forslag med substans og begrunnelse.
Kom alle bøkene ut?
”Bøkene overlever, sensur eller ikke sensur”, skriver Solstad og gir en rekke eksempler på at så har skjedd. Han skriver også: ”Forfatterne skriver, i både gode og dårlige tider, og ikke nødvendigvis bedre i dårlige tider”. Det siste har han utvilsomt rett i, til dels også i det første (noen blir faktisk stoppet i sin skriving). Men hva vet Solstad, eller vi andre, om hvilke bøker som aldri kom ut på grunn av forfølgelser? I Sovjetunionen, i Kina, i mellomkrigstidens og krigens Tyskland eller Europa under okkupasjon. Hvor mange bøker fant omsider sin utgiver utenfor landets grenser, mens forfatteren vansmektet innenfor? Flemming Rose er anti-kommunist og vet mye om Sovjetunionen og Russland etter mange år som korrespondent. Han skriver mye om dissidentenes kår og kampen de førte (intet teselskap, det heller). Solstad tar det imidlertid med ro: ”Bøkene overlever, sensur eller ikke sensur”.
Uavklart
Det siste utsagnet signaliserer i verste fall et uavklart forhold til det vi gjerne kaller totalitære samfunnsformer, hvori opptatt både kommunismen, nazismen og fascismen. I beste fall skyldes det uklar og selektiv tanke der og da. Det er lov, også for store forfattere! Slike har vi hatt før, som også gikk seg vill i politisk tullball. Hamsun fikk svi; han la sine demokratiske feilsteg til en tid da de fikk konsekvenser.
Det klamme
OK, så var det bare et essay, tre år gammelt er det også, så kanskje burde den sovende hunden få ligge i fred. Det er allikevel rart med det, det er lett å bli urolig når så mange går i takt, synger så enstemmig som vi har sett i det siste. Og visst blir det litt klamt når den ytterste utmerkelsen for en kritiker eller solstadkjenner er å få sitte ved forfatterens bord? Hva om vi i stedet, til 71-årsdagen, som en belysning av Dag Solstads betydelige verk, fikk en gjennomgang under den forslagsvise tittel: ”Dag Solstads diktning i lys av totalitær tenkning”. Det ligger trolig noe viktig der, men da måtte vi først gi blanke i mediesamfunnet, altså.
