Drake: Thank Me Later

[Cash Money/Universal]

Med merkelappen «fremtiden» på frakkebrystet har Drake har klart å gjøre sin egen førsteskive til «den vanskelige andreskiva».

Det ble stor ståhei rundt kanadiske Drake da fjorårets knallsterke mixtape So Far Gone (som dessverre ble kutta til en ikke fullt så sterk EP) traff internett. Lil’ Waynes Cash Money-etikett endte med å signere 23-åringen som stadig oftere har fått merkelappen «fremtiden» i en sjanger som ellers synes å ha gått på tomgang en stund. Ikke bare beviste So Far Gone at actor-turned-rapper Drake har et oppsiktsvekkende låtskrivertalent – han sto også frem som en av de få som kunne riste såvel konvensjonelle raplåter som R&B-ballader og crossoverkutt med popteft ut av frakkeermet. Og det uten at det så ut til å anstrenge ham nevneverdig.

Thank Me Later er på mange måter blitt en naturlig videreføring av So Far Gone, midt mellom det forholdsvis lett tilgjengelige og det genuint kreativt innovative med omtrent like deler av klassiske rap-låter og R&B-kutt. Fortsatt leverer Torontogutten låter av høy, høy kvalitet på løpende bånd, og fortsatt er han overdrevent musikalsk satt opp mot din vanlige rapper. Siden sist har Drake fått et klarere tekstmessig fokus og store deler av skiva handler om skyggesidene av kjendistilværelsen.

Som Kanye Wests to år gamle 808s & Heartbreak utforsker Thank Me Later spennet mellom er og bør på et personlig plan for en ung mann som med ett er blitt både altfor rik og altfor kjent på altfor kort tid (dog uten Kanyes svært underholdende og absurde selvrettferdighet). Åpningslinjene fra Kanyes «Welcome to Heartbreak»:

«My friend showed me pictures of his kids / and all I could show him was pictures of my cribs /he said his daughter got a brand new report card /and all I got is a brand new sports car»

får definitivt gjenklang i Drakes «The Resistance»:

«I heard they just moved my grandmother to a nursing home/ And I be acting like I don’t know how to work a phone / But hit redial you see that I just called, some chick I met at the mall / that I barely know at all»

Sytete, vil kanskje noen mene. Ærlig og følsomt, velger jeg å gå for, all den tid tekstene er sjarmerende mer enn unødig klagete. Dessuten skriver Drake gjennomgående godt om å være fremmedgjort av sine egne penger, og fremstår som både vittig, artikulert, personlig og kompleks nok til at det setter de fleste andre rappere i skyggen. Tekstmessig, altså.

Som rapper er derimot ikke Drake i sitt ess hele veien. En del Lil Wayne-avlevering, en del Kanye West-inspirasjon og en dermed tidvis lite utfordrende flow gjør at han står frem som en mer interessant skribent og R&B-crooner enn rapper, rent teknisk. Både Jay-Z, T.I. og Young Jeezy gjør tightere vers enn Drake, jevnt over. På tross av at låter som «Unforgettable» (med Jeezy) og «Light Up» (med Hova) definitivt vokser, er det R&B-kuttene som står igjen som de umiddelbare høydepunktene.

Den fantastiske duetten «A Night Off» med Lloyd fra mixtapen får her et magisk tvillingkutt i fantastiske «Shut it Down» med The Dream. «Cece’s Interlude» og Kanye West-produserte «Find Your Love» stikker seg også ut på et ellers svært velprodusert og helhetlig album.

Thank Me Later redder ikke rap. Men han viderefører prosjektet sitt på en imponerende måte på solodebuten, som strengt tatt er å anse som «den vanskelige andreskiva». Hatten av.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, Drake, Lydverket, plate, Thank Me Later