Årets beste: Andreas Øverland

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk.

Skrevet av:
Publisert 10:15 30 desember, 2009

artig bildetekst

Lydverkets nettredaktør Andreas Øverland, her i hypnose etter Fever Ray-konsert.

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Nettredaktør og anmelder Andreas Øverland.

 

Årets 5 beste plater

1. Fever Ray – Fever Ray

Karin Dreijer Anderssons soloprosjekt Fever Ray står definitvt igjen som årets bauta. Hypnotisk seigt, slående vakkert og nesten umulig å stå igjen uberørt av. NME beskrev Fever Ray som ”slow burning” og har latterlig rett. En skive undertegnede var farlig nær å avvise som statisk, kjedelig og vel utilgjengelig etter et par gjennomhøringer, men som vokste drastisk og endte med å bli soundtracket til 2009. En sterk Roskildekonsert og en knallsterk Øya-opptreden gjorde meg ikke mindre oppslukt av Anderssons mørke lydbilde og noe spesielle tekster.

 

2. UGK – UGK 4 Life

UGK 4 Life ble heldigvis ikke en tribute-skive til Pimp C, den ene halvdelen av UGK, som tragisk nok takket for seg i en hotellseng i desember 2007. Istedet snakker vi et klassisk, velprodusert, sterkt album fra en av de absolutt beste rap-duoene verden noensinne kommer til å se. Solid, posthum lykke.

3. Raekown – Only Built 4 Cuban Linx… Pt. II

Only Built for Cuban Linx er et av de beste rap-albumene som noensinne er sluppet. Punktum. Å femten år etter gjøre en oppfølger er galskap. Men Raekwon gjør det få trodde var mulig – ikke en eneste gang i løpet av de 22 sporene minner part II om annet enn en tidløs klassiker og som den perfekte forlengelse av originalen. Ikke like bra som enern, selvsagt, men så nær det går an å komme. Hadde Nas gjort »Verbal Intercourse Part II» hadde undertegnede sannsynligvis gått helt av henglsene.  

4. Clipse – Til The Casket Drops

Noen vil hevde at tredjealbumet til Clipse viser at de ikke er like bra som før. Jeg velger å mene at Clipse har gitt ut et av årets beste rapalbum og for tredje fulllengder på rad viser seg som noe av det beste 2000-tallet hadde å by på, hele tiåret gjennom. »Popular Demand (Popeyes)» står igjen som en av årets låter, så får vi heller tilgi et par av forsøkene på å krysse over bredere enn nødvendig.   

5. Drake – So Far Gone (Mixtape)

På forhånd trodde jeg 2009 skulle bli året da Drake tok steget opp. Det gjorde han ikke, fullt og helt. Det betyr ikke at So Far Gone ikke er en glimrende mixtape (som dessverre ble kutta ned til en helt grei EP etterhvert) eller at «Best I Ever Had» ikke ble sørgelig oversett og burde ha blitt spilt langt mer her hjemme . Det betyr bare at jeg gir den canadiske ungsauen et år eller to til på å bevise at noen fortsatt kan ta urban musikk et steg videre, også på virkelig major-nivå.  

Årets låt

Alicia Keys – «Try Sleeping With A Broken Heart»

Gåsehud, gåsehud, gåsehud.  En av de få låtene jeg har hørt på mange år som gjør at jeg mister munn og mæle, bokstavelig talt. Uhyre pent produsert, nydelig vokal, hjerteskjærende tekst. Det ultimate beviset på at musikk er mer enn tekst + melodi.  

Årets overraskelse

 Så Michael Jackson var altså død. Hele verden sto på hodet og alle snakket om nålestikk og leger, penger, kister av gull og bisettelser live fra Neverland. Det var sannsynligvis flere enn meg som på forhånd så for oss en minnemarkering preget av Liberace-estetikk, dansende aper, sibirske snøtigere, sukkerspinn, pengegriskhet, larger-than-life-idiotiske filmklipp, statuer og et enormt maskineri som brukte anledningen til å dytte den velkjente Jackson-stormannsgalskapen enda et steg videre, posthumt. Istedet ble det hele vakkert, rørende og riktig så subtilt.  Eneste minuset var den Christan Strand-greia med Noman Mubashir, men skitt la gå.

Årets skuffelse

Hvis en hevder at de tre største rap-artistene fra det siste tiåret heter Jay-Z, Eminem og Lil Wayne, er man neppe særlig langt unna. For alle tre har avslutninga på decenniet vært en mager affære. Blueprint 3 skuffa så det sang, med «Empire State Of Mind» som eneste låt langt over snittet. Sjeldent har Jay-Z vært mindre og sulten og mer irrelevant enn da han endelig gjestet Skavlan.

Eminems sårt etterlengtede comeback ble likeledes lite annet enn en bekreftelse på at dagene ser ut til å være talte for Marshall som soloartist. Relapse klarte ikke engang å levere en levedyktig singel, og endte med å bli enda et Eminem-album etter Marshall Mathers LP som ikke lever opp til forventingene.

Både Blueprint 3 og Relapse fremstår dog som kjempeskiver satt opp mot kuttene vi har hørt fra sterkt hybris-rammede Lil Waynes kommende rockeskive Rebirth. Ingen var råere enn Wayne fra 2005 til 2008. Ingen var svakere i 2009. Forhåpentligvis klarer noen å abortere Rebirth før det er for seint.

Årets mest oversette

Jeg kunne ha landet på den totale stillheten rundt Chris Lees kjempelåt «Drunk Dialer», eller nedvurderingen av Lars Vaulars fantastiske «Samme nummer som i 99″. Men jeg holder med Amund – at så få platekjøpere skjønte at Montées Isle of Now er et kjempealbum, er en trist sak og årets definitive skuffelse. Greit at skranglerock er fetere enn blodtight 80-tallsmoro i 2009, og jo da, Tjore synger på engelsk, men et mer veldprodusert album med sterkere låtmateriale skal du lete fryktelig lenge etter her til lands. Isle of Now hadde rett og slett fortjent en bedre skjebne, men havnet i skyggen av en haug med andre sterke norske album. Kjipt for de musikkinteresserte som ikke nødvendingvis lar seg fenge av ordspill fra Bergenstraktene/Bodødraget.

Årets mest oppskrytte

Girls: Album
Kjære musikkjournalist. Du kan si du kødda, det er greit. Album er ikke et godt album, Girls er ikke et bra band, men hypen tok deg. Det er helt streit så lenge du gjentar etter meg ; ”Tekstene Christopher Owens har pressa ut av seg er så patetiske at det må være en spøk og vokalen så irriterende tilgjort at tekstene framstår som skivas minste problem. Sjeldent har noe prøvd så hardt å være livsbejaende, og sjeldent har forsøket framstått som mer gjennomsiktig enn dette.
Jeg beklager at jeg skrøt denne skiva opp i skyene, og dersom jeg på noe tidspunkt har ment at dette er en av årets beste, innser jeg nå at det må være en arbeidsulykke. Jeg ser jo helt klart i ettertid at det er umulig å like den dritten her!”. På forhånd takk.

 

andreas_320

Tags: , , , , , ,

Del "Årets beste: Andreas Øverland"
 

8 kommentarer på “Årets beste: Andreas Øverland”

  1. Kåre G sier:

    Montee altså..

    Har liksom hatt følelsen av at det er et moteblogg-band hvor fokuset er garderoben/håret til bass-dama. …

    men jeg tar feil ofte. må sjekkes på nytt. Spotify neste.

  2. [...] This post was mentioned on Twitter by NRK Lydverket, Andreas Øverland. Andreas Øverland said: har samlet 2009s oppturer,beste skiver og mest oversette greier her: (Animal Collective nevnes ikke en eneste gang!) http://bit.ly/8QVO1c [...]

  3. Øyvind sier:

    Ikke overraskende at en hiphop-elsker hater Girls. Greit det, du hadde ikke animal collective på toppen i alle fall og det var befriende. Montée er det nye D’sound, minus den kommersielle suksessen. Er tekstene så bra der? Isle of now, høres ut som i love now, dårlig er det uansett hva de synger

  4. Anonym sier:

    andreas klarer helt klart ikke å fokusere på flere ting på en gang. ser hverken sammenhenger eller den totale helhet. greier rett og slett ikke la være å kommentere, noe som egentlig blir litt småteit i sammenhenger som dette etter min smak. men dog. chris owens er en smågal fyr som skriver ærlige tekster om det å leve i alderen han selv og forsovet andreas er i. hans frustrasjon og psykiske problemer blir nøkternt skildret med en stemme som gir den perfekte stemningen for det rette inntrykket. selvfølgelig subjektivt,men også en hensikt artisten hadde som her er totalt misforstått. og hvis andreas som musikkanmelder og generelt musikkinteressert i tillegg legger merke til hvordan sangene er bygget opp musikalsk med komposjoner og overganger burde veien været kort til overgivelse. forøvrig vil jeg si det kanskje er befriende med animal collectives fravær,men det er ikke uten grunn at de er manges nr 1. kanskje er de min favoritt fra fjoråret, og kanskje er de ikke typisk å like i norge.. det kan virke som om alle musikkinteresserte (spesielt) må ha et par «hypes» de skal hate iløpet av et år, kun for å skille seg ut. vil si at det er kanskje spesielt viktig at en anmelder klarer å være objektiv og se hva som er bra ut over sine foretrukne sjangre. kan virke bittelitt som en veldig følelsesladet og personlig kåring andreas har hatt,men det var kanskje også meningen? men fever ray som troning fulgt av kun hip-hop med clipse(!) på 4 og drake(!) på 5 over 09′s beste album,kjøper jeg ikke. rett og slett. litt subjektivt fra min side igjen.
    dessuten må jeg nevne at jeg liker veldig godt montee. OG jeg liker veldig godt raekwon og mye ugk. men de er litt lavere ned på min liste. altså skjønner du at det er mye jeg verdsetter ved musikk. og slik burde det kanskje være?
    håper hvertfall èn leser dette. bare for å ha fått ut en opposisjonert mening.
    hei.hvem bryr seg? på forhånd takk

  5. nic sier:

    andreas klarer helt klart ikke å fokusere på flere ting på en gang. ser hverken sammenhenger eller den totale helhet. greier rett og slett ikke la være å kommentere, noe som egentlig blir litt småteit i sammenhenger som dette etter min smak. men dog. chris owens er en smågal fyr som skriver ærlige tekster om det å leve i alderen han selv og forsovet andreas er i. hans frustrasjon og psykiske problemer blir nøkternt skildret med en stemme som gir den perfekte stemningen for det rette inntrykket. selvfølgelig subjektivt,men også en hensikt artisten hadde som her er totalt misforstått. og hvis andreas som musikkanmelder og generelt musikkinteressert i tillegg legger merke til hvordan sangene er bygget opp musikalsk med komposjoner og overganger burde veien været kort til overgivelse. forøvrig vil jeg si det kanskje er befriende med animal collectives fravær,men det er ikke uten grunn at de er manges nr 1. kanskje er de min favoritt fra fjoråret, og kanskje er de ikke typisk å like i norge.. det kan virke som om alle musikkinteresserte (spesielt) må ha et par «hypes» de skal hate iløpet av et år, kun for å skille seg ut. vil si at det er kanskje spesielt viktig at en anmelder klarer å være objektiv og se hva som er bra ut over sine foretrukne sjangre. kan virke bittelitt som en veldig følelsesladet og personlig kåring andreas har hatt,men det var kanskje også meningen? men fever ray som troning fulgt av kun hip-hop med clipse(!) på 4 og drake(!) på 5 over 09′s beste album,kjøper jeg ikke. rett og slett. litt subjektivt fra min side igjen.
    dessuten må jeg nevne at jeg liker veldig godt montee. OG jeg liker veldig godt raekwon og mye ugk. men de er litt lavere ned på min liste. altså skjønner du at det er mye jeg verdsetter ved musikk. og slik burde det kanskje være?
    håper hvertfall èn leser dette. bare for å ha fått ut en opposisjonert mening.
    hei.hvem bryr seg? på forhånd takk

  6. [...] er et kjent problem. Eller som Chris Lee mener i sin fin-fine og svært undervurderte “Drunk Dialer” – “I’m sorry to wake you/But I’m in love again [...]

  7. [...] på Lil Waynes Young Money-etikett, og det er knyttet store forventninger til den unge canadieren. Lydverkets anmelder Andreas Øverland mente Drakes mixtape So Far Gone var en av fjorårets beste ut… og gav den følgende skussmål: “På forhånd trodde jeg 2009 skulle bli året da Drake tok [...]

  8. [...] ble stor ståhei rundt kanadiske Drake da fjorårets knallsterke mixtape So Far Gone (som dessverre ble kutta til en ikke fullt så sterk EP) traff internett. Lil’ Waynes Cash [...]

Legg igjen en kommentar