Amund drømmer seg vekk til Animal Collective. (Foto: Henning Severud/NRK)

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Radioreporter Amund Grepperud.

Årets 5 beste plater

1: Animal Collective – Merriweather Post Pavillion

Baltimore-gutta har vært indiefavoritter hele tiåret, men tok et svært steg opp fra undergrunnen med sin mest fokuserte utgivelse til nå. Plata blomstrer over av vellyd, noe førstesporet ”In the Flowers” illustrerer; starter som en sildrende vårbekk, før den halvveis inn eksploderer, og en million farger brer seg fra øregangene og inn i lillehjernen. Hadde vært stas å se dem på scenen som har gitt plata navn, langt inne i en skog, blant trær, busker, nøkken og en og annen alv.

2: John Olav Nilsen & Gjengen – For sant til å være godt

Etter å ha hørt halvparten av låtene alt for mange ganger som demoer på Urørt siden våren 2008, var det både digg og trøblete å sette på dette albumet. Vanskelig nettopp fordi jeg hadde ihjelspilt en del av låtene før de var ferdig produsert, og vanvittig deilig fordi JON viste at han hadde låter nok til å lage en av de beste rockedebutene i Norge noen gang.

3: Fuck Buttons – Tarot Sport

Støy har aldri vært mer behagelig. Brighton-duoen droppa huleboerskrikene som prega debuten i fjor, og videreutvikla det dansbare, elektroniske bråket sitt til perfeksjon. Olympians er på pallen for årets beste låt. Tre det beste headsettet ditt over hodet, skru volumet uforsvarlig høyt og sittedans hardt!

4: Sunset Rubdown – Dragonslayer

En produktiv mann denne Spencer Krug. 32-åringen fra Montreal har fem andre band/prosjekter ved siden av dette, mest kjent er Wolf Parade, men det rasende arbeidstempoet går sjelden ut over kvaliteten på platene han gir ut hvert år. Melodiøs og tidvis kompleks, historiefortellende rock, og kandidat til årets mest oversette.

5: Grizzly Bear – Veckatimest

De dvelende og svevende elementene som sjarmerte meg fullstendig på forgjengeren Yellow House, er litt mindre tydelig på årets fullengder. Men bevares, Grizzly Bear gjør pop bedre enn alle de andre i psykedelisk folk-klassen, førstesingel «Two Weeks» er det beste eksempelet på det. Kanskje egentlig årets låt.

Årets låt

The Pains of Being Pure at Heart – «Gentle Sons»

Den tyngste låta på ei plate som ble litt for lett i topp5 platesammenheng. Men ved siden av å fungere som substitutt for nytt My Bloody Valentine-materiale som drøyer, er dette den låta som oppsummerer året både musikalsk og personlig.

Årets overraskelse

Studentersamfundet i Trondhjem

Skøyt seg litt i alle tærne da de utestengte John Olav Nilsen og Gjengen og Fjorden Baby! på livstid grunnet bråk etter Urørtfinalen. De oppfordra samtidig alle andre scener i landet til å gjøre det samme. Den første av bergenserne kunne muligens solgt ut store deler av Trondheims storsal i høst.

Årets skuffelse

Ida Marias elendige turné-kondis

Nordlendingen har jobba seg til en av tidenes sjanser til å etablere seg i utlandet, men hun må slutte å storme av scener, avbryte turneér, knuse gullplater i scenegulvet og lignende. Det er klart det er rock’n’roll, men vi tåler bare så mye av det før det bikker over. Skjerpings!

Årets mest oversette

Montee – Isle of Now

Når Norge blir servert det mest helstøpte og spennende popalbumet på denne sida av årtusenskiftet, hadde jeg ønska at flere ville omfavne, opphøye og elske det. Kritikerne gjorde det, men alt for mange platekjøpere har lukka øra og sett en annen vei. Kjipern!

Årets mest oppskrytte

Girls – Album

Jo da, han synger sårere enn noen andre i dag, Christopher Owens, og jo da, jeg tror på ham, han mener det nok mer enn nok. Men alle de überseriøse avisene og krednettsidene som kasta høyeste terning eller ga 9 på skalaer som stopper på 10, har latt seg overdøve av en sound og sett seg blinde på troverdigheten, istedenfor å høre på låtene på Album. For dem er rett og slett ikke er så gode. Synes jeg.