Kaizers Orchestra - Violeta Violeta, Volume I
Sukk frå orkestergrava
Kaizers Orchestra er tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til no. Men pumpeorgel og jærendialekt er ikkje kva det ein gong var.
Det er gått ti år sidan Kaizers Orchestra fekk heile Noreg til å dansa ompa. Mange rundar russisk rulett har utspelt seg sidan den gong, og då den nye singelen «Hjerteknuser» begynte på sin seiersgang på norske radioar før jul i fjor, las mange det som eit varsel på eit taktskifte frå rogalendingane. Ein såg for seg eit Kaizers som var klar for nettopp å bli spelt på radio. Eit Kaizers med strammare produksjon, færre oljefat og fleire strykarar. Når plata no er her i si sepiabrune heilheit, vil det nok likevel fyrst og fremst vera tilhengjarar av det gamle Kaizers som bryt ut i seiersdans. For lat det vera heilt klart: Kaizers Orchestra har ikkje forandra seg så veldig mykje. Den velkjente eimen av vodka og bruset frå pumpeorgelet ligg som ei tjukk skodde over Violeta Violeta.
Men lat oss ta historia fyrst: Som fyrste del av ein trilogi, introduserer Violeta Violeta lyttaren for persongalleriet Beatrice, Kenneth og deira dotter Violeta (som var så vakker at dei gav ho namn to gonger). Beatrice var inga enkel sjel, og då Violeta var sju år gamal bestemte Kenneth seg for å ta ho vekk frå mora. I sju lange og sju breie har dei to levd eit omflakkande liv, medan Beatrice, lamma av sjokket, framleis sitt heime på loftet og shottar Absolut. Men noko er i emning – for bandet mellom mor og dotter let seg ikkje bryta så lett.
Når du veit så mykje, kan du muligens spara deg å pløya gjennom bookleten frå perm til perm. Om du likevel velger å gjera det, tenk nøye gjennom kor mange setningar av typen «Hun har vært i en eksistensiell krise siden Kenneth stakk av med Violeta, hvor Beatrice har vært handlingslammet og ute av stand til å ta affære, og har utviklet en skakk og annerledes livsfilosofi» du har plass til i livet ditt. Vender ein si fulle merksemd mot det musikalske innhaldet, er det likevel ein del slagg i pipesystemet.
I iveren etter å fortella ei historie, forsvinn mykje av det som faktisk har gjort Kaizers så fantastisk til tider: Låtane som er større enn livet, energien som verkar å vera henta frå Jærens aller mørkaste spritkjellar. På Violeta Violeta endar melodi og tekst opp litt for ofte opp i håndgemeng med kvarandre, og vilja til verkeleg å driva sirkuset framover glimrar med sitt fråvær. Når du er komen så langt at du høyrer dei to låtane «Psycho under min hatt» og «Svarte katter og flosshatter» rygg mot rygg, er det ikkje berre titlane som verkar smått krampeaktige.
Når det er sagt, er albumet på ingen måte blotta for fine Kaizersaugeblikk. Åpningssporet «Philemon Arthur & The Dung» sitt godt med kor, obskure populærkulturreferansar og det heile, og på «Tumor i ditt hjerte» er det faktisk snakk om eit ganske godt refreng. At den nevnte singelen «Hjerteknuser» skiller seg såpass klart ut i positiv retning seier likevel sitt.
«Hjerteknuser»:
At det er nødvendig for Kaizers å fornya seg for framleis å vera relevante, er på inga måte sjølvsagt. Men litt sterkare album må dei faktisk koma med.
Maria Horvei
Volum II og III av Violeta Violeta kjem i november 2011 og 2012.
Tags: anmeldelse, Kaizers Orchestra, Lydverket, Maria Horvei, plate, Violeta Violeta, Volume I
Dette må nok være den svakeste lydverket anmeldelsen som har blitt skrevet! Vitner om at skribenten ikke kjenner til tidligere Kaizers utgivelser. Synes de ha funnet tilbake til de gamle røttene sine med denne skiva. En treer!! Hallo!! skjerp deg! “Svarte katter og flosshatter” er faktisk en av de to beste sangene på plata sammen med «diamant til kull»!!
Nå skal det sies at alt av anmeldelser fra Lydverket bare er subjektivt pisspreik. Så det er ingen grunn til å ta seg nær av dette Bapshuari. Kaizers går i bølgedaler de også, men leverer alltid det fansen vil ha.
Herrejesus – hva er det her for en anmeldelse? Selv er jeg blodfan av Kaizers og får høre den inniblandt fordi vennene mine syns det er sær musikk. Jeg kan si det sånn at til og med de vennene sier at denne plata er bra! + Det faktum at alle Kaizers-fans er fornøyde! Usaklige greier dette her. Håper ikke Kaizers tenker noe særlig på denne anmeldelsen, for den var ikke mye fornuftig.
Må si meg nesten enig, om ikke med anmeldelsen, da ihvertfall scoren, selv om Kaizers-nivået er såpass høyt at det nesten automatisk blir ihvertfall en firer (spesielt da i relativiteten). Men du må for all del ikke tro at «alle» Kaizers-fans er fornøyde… da syns jeg de som likte plata tar til takke med lite, ærlig talt.
Et halvkokt sammensurium av ei plate som mangler både balanse, fokus, og minneverdige låter. Bryter med for mange av de tradisjonelle Kaizers-trekkene og gjør de andre bandmedlemme så usynlige i miksen, til det så i si blir som Janove med et backingband. Kanskje du skulle satset på kvalitet over kvantitet og heller gått over til å lage ei «vanlig» plate med mindre låter og mer fokus, Janno. For ikke å nevne at cirka 2 eller 3 av disse låtene har en nubbekjangs til å funke live.
Dette sier som jeg ærlig og trofast Kaizers-fan helt siden starten, at VV1 er, rett og slett, en skuffelse. Men treer, jædæ – det skjer ikke. Har fortsatt troen på at volum 2 og 3 kan ta igjen det tapte momentet, særlig hvis de kobler inn Mr. Zahl, og ser litt mer tilbake på hvordan de gamle platene var. Initiativ til nye ideer er vel og bra det, men når Kaizers har så jævlige bra ideer fra før av som det tar lang tid å «slite ut», er det ikke egentlig noe point. Kaizers er ikke noe statisk band som sitter fast i fortiden, men de har fortsatt problemer med ikke å overdrive når det gjelder forandringer. If it ain’t broke, don’t fix it.
Men ja, for all del, usaklig og subjektivt fra Lydverket her altså. Takk for din ærlige mening, sier nå jeg.
Hvordan kan du mene at dette er Janove med backingband? Det er gitarsoloer, skurrende akkorder og vakre soloer fra Helge osv i det uendelige. Og det er allerede sagt at Zahl har med sanger på Violeta-trilogien. Tydeligvis ikke på første plata, men likevel.
Og til Marie Horvei: Gjer litt research før Volum 2, så kanskje anmeldelsen blir litt mer… lesbar. Dette gav meg en blandet følelse: 50 % lattermild, 50% irritert.
Jaja. Journalister er som tidligere sagt ikke hva de en gang var. Når de faktisk kunne det de drev på med. Når de hadde utdannelse og drev med research…
Hadde du, Maria, hørt litt på musikk fra tid til annen, hadde du fått med deg at refrenget i «Tumor i ditt hjerte» først og fremst er laget før av et annet band jeg ikke kommer på navnet til i skrivende stund. For det andre er det den svakeste låta på plata, synes jeg.
Violeta Violeta er noe av det beste Kaizers har prestert i mine øyne. På høyde med Ompa til du dør. Det er en møkkete og rotete plate, akkurat som det skal låte:-)
Vet dette er usaklig, men det at anmeldelsen i tillegg ble skrevet på nynorsk gjorde det litt mer usmakelig.
Den forsto eg ikkje heilt. Koffor e det usmageligt å bruga nynorsk? Nå komme jo Kaizers fra Jæren. Der bler jo nynorsk brugt av mange.
Anmelderen har skrevet alle anmeldelsene på nynorsk..
Nynorsk er vakkert.
3? Er da ivertfall verdt en 4′er. Denne platen er ikke ment å gi et superbra førsteinntrykk første gangen man skummer igjennom den – man skal høre til man forstår. Svarte katter og flosshatter var ikke den sangen jeg likte best på fredag, men jeg har nå forstått at den er rååbra. Stemningen i sangene er noe helt annet enn bare noe surr. Denne platen er ikke noe dårligere enn de andre, den tar bare litt tid å forstå for de som ikke tar det med en gang!
Iniformativ og svært god anmeldelse. Denne plata sliter, dessverre.
Veldig bra anmeldelse, jeg sitter igjen med samme inntrykk.
Kaizers vant våre hjerter med å være nyskapende og fulle av driv og energi.
Etter en del år er åpenbart det nyskapende forvitret.
Når Kaizers i tillegg mister noe av drivet, er det dessverre bare en gjeng middelmådige låtskrivere og sære instrumenter igjen. Terningkast 2.5.
@ alle sammen:
Det er lov å være uenig i en anmeldelse, men det er en klar fordel om dere greier å argumentere for hvorfor dere er det, fortrinnsvis uten å måtte ty til ordene «usaklig» (noe denne anmeldelsen på ingen måte er) eller «subjektiv» (visst pokker er den det; det er en anmeldelse).
Personangrep og annen verbaldiaré slettes, tradisjonen tro, på løpende bånd.
Hilsen Marius,
Lydverket
Til den/de det måtte gjelde:
Jeg er for så vidt enig i at anmeldelsen kan sies å være saklig, men det er desverre i så fall over en lav sko. Med denne bemerkningen er jeg ikke ute etter å angripe anmelderens personlige betraktninger eller tekstens innhold for øvrig, men snarere hva vedkommende har vektlagt i sin anmeldelse.
En liten copy-paste til ms-word viser at den delen av anmeldelsen som omhandler albumets musikalske innhold kun utgjør 30 prosent av den totale teksten (ingress og tittel utelatt). Dette er ikke nødvendigvis et godt argument i seg selv, men dersom en ser på hva anmeldelsen av det musikalske faktisk inneholder, skal det være mulig å forstå hva jeg mener.
La meg ta et eksempel: Anmeldelsen avsluttes med følgende; «… Men litt sterkare album må dei faktisk koma med.» Dersom en skal ha grunnlag for å forstå hva anmelderen mener med dette utsagnet, og hvorfor, og i tillegg kunne si at anmeldelsen er saklig, bør en kunne finne god argumentasjon som underbygger utsagnet. Tar en for seg avsnittet som lister opp anmelderens negative musikalske erfaringer, «I iveren etter å fortella ei historie, …», kan teksten som dette inneholder i denne sammenheng betraktes som en slags argumentasjon. Den er imidlertid ikke god. Dét er min subjektive mening (skjønt jeg synes jeg har gode belegg for den). For eksempel er kun to av låtene fra albumet nevnt her, og da med kun ett adjektiv på deling.
I en tidligere kommentar i denne tråden ble det nevnt at anmeldelsen er informativ. Når det gjelder det musikalske, er jeg fullstendig uenig. Det er således et altfor snevert grunnlag til å danne seg en forståelse av bakgrunnen for det anmelderen mener.
Det er sikkert ulike grunner til at anmeldelsen har blitt publisert i sin nåværende form; tidspress, ressursmangel osv. Det er i så fall synd at NRK ikke evner å presentere et bedre produkt enn dette.
Jeg hadde ventet mer av et såpass slagkraftig medium som Lydverket.
Bra innlegg! Jeg er enig.
Begynn å grin.
Nei.
Synes du er litt for streng, altså. Dette er en meget bra og variert plate. Terningkast 5 herfra!
Jeg synes det er litt pussig å si at jærendialekten ikke er ‘in’ lenger. Jeg skulle likt å ha hørt den type kritikk om band fra hovedstaden: «Nei, nå synes jeg Oslo-dialekta er blitt litt oppbrukt og uoriginal -den er rett og slett ikke den samme lenger.» Hehe…
ja og rein nynorsk synging kommer aldri til å være inn, høres ut som en katt lungebetennelse og kols
Kaizers eier og dialekten er konge
Som Janove Sjakalen Ottesen Kaizer sa i «Tett på nett», på spørsmålet:
«Dere har jo alltid utenlandske og tøffe navn i tekstene og har jo nesten det nå og (Beatrice, Violeta), men hvor i all verden passer (det opprinnelige skotske) navnet Kenneth inn i denne stilen? Hvorfor bryte så med de tidligere sjargonger?»
Svar:
«Akkurat når dere trodde dere kjente oss og våre neste steg, så tok vi altså et steg til siden og kalte han for Kenneth. Den dagen dere kan lage neste Kaizer plate for meg, legger jeg opp.
Janove Kaizer»
Min subjektive og egne karakter fra meg; 5, siden noen av låtene trekker ned etter min smak, men ellers en genial plate fra Kaizers!
Hahaha..! Genialt svar fra en genial fyr!!! Gleder meg til å høre plata.. Synd at anmelderen allerede i første setning avslører at dette er en plate hun ikke hadde likt uansett:: Ja, om ikke de hadde hørtes ut som ett annet band da!
-T
Før ein gjer dom over denne plata, så trur eg det er nødvendig å ta inn over seg at dette faktisk er ein del av ein trilogi, som vart til nettopp fordi dei (Janove og Geir) ikkje klarte å stoppe å lage knall låtar.
Så endelg dom kan ein på ein måte ikkje gje før heile trilogien er ute, då trur eg at det vil overgå all forventning, og stå som noko av (,om ikkje) det aller beste som har kome frå Kaizers Orchestra.
Det som eg merkar meg, er at det verkar som anmeldaren har ei litt anna holdning enn det eg har, men det skal ho sjølvsagt få lov til.
Med det meiner eg at Kaizers Orchestra, først og fremst har vore, er, og vil fortsette å vere ei live-band.
Ho dømmer dei likt som allskens kommers musikk, som hovedsaklig er laga for å vere radiovenleg, og dermed selge i bøtter og spann til folk som gjerne ikkje har tid eller større behov for å sette seg ned å nyte musikk, gå den etter i saumane, og gjennomføre dybdeanalyser av tekstane.
Musikk som Kaizers Orchestra lagar må ha ein del gjennomlyttningar før den sitter og ein verkeleg kan sette pris på den.
All musikk skal ikkje være like lett tilgjengelig, desto større er «belønninga» når du skjønner kva verselinjene refererer til, eller du «tar» det eine eller andre taktskiftet.
Alle desse små finessene er med på å gjere Kaizers Orchestra så geniale, og gjer at det er kvalitetsmusikk som kan spelast om og om igjen utan at ein vert lei.
For om ein berre lytter så er det framleis noko «nytt» å oppdage.
At «Hjerteknuser» vert trukke fram som den sangen som «skiller seg såpass klart ut i positiv retning» er eit utsagn som eg er heilt uenig i.
Faktisk så er mi personlige meining at nevnte sang er blandt dei «svakaste», men det betyr slett ikkje at eg synest den er dårleg, nei tvert imot, for sjøl denne ligg laangt over snittet.
Eg kan skjønne skuffelsen eller «frustrasjonen», frå dei som synest dette ikkje er Kaizers «nok» eller kva det måtte vere.
Og som Janove så bra sa det: «Den dagen dere kan lage neste Kaizer plate for meg, legger jeg opp.»
Eg fekk dette «sjokket» då dei kom ut med tredjeplata «Maestro» som eg brukte laang tid på å verte frotrolig med.
Først og fremst fordi ho var så totalt forskjellig frå den geniale andreplata «Evig Pint»
Men som sagt, så trur eg genialiteten i denne utgivelsen vil kome endå meir til sin rett når Volum II og III kjem ut
Amen.
Jeg vil også legge til at jeg får et inntrykk av at anmelderen trekker ned på platas helhet fordi kaizers har vedlagt en booklet med deres tolkning av tekstene. Det er en gest til de som liker slikt, ikke en del av plata.
Det at hun velger å si at psyko under min hatt og svarte katter og flosshatter er krampeaktige synes jeg blir dradd fram fra intet (eller en flosshatt om du vil).
[...] Lyverkets anmeldelse av Violeta Violeta, Volume 1. Kaizers Orchestra i Lydverket (Foto: Kim Erlandsen, NRK [...]
Synes anmeldelsen bærer preg av at anmelderen på forhånd forventet en nedtur, og bare bekrefter skuffelsen gjennom anmeldelsen.
For det første er det direkte feil å skrive at tekstene mangler det tidligere «større enn livet-preget»; Kull til Diamant og Tumor i Ditt hjerte og ikke minst Arthur Philemon kan alle knyttes opp mot andre ting enn historien som går gjennom albumet. Noen av de andre er selvfølgelig værre å skille fra historien de forteller, for eksempel Din Kjole Lukter Bensin, Mor, men slik er det nødt for å bli når man gir seg i kast med et såpass ambisiøst plateprojekt, og jeg er uenig i at teksten/melodien lider nevneverdig av trangen til å fortelle historien
For det andre skjønner jeg svært lite av påstanden om at Kaizers har mistet drivet sitt; bare hør på En for Orgelet og en for Meg, eller Psycho Under Min Hatt (som det forøvrig tar litt tid å fatte omfanget av, synes nå jeg).
Plata er på ingen måte perfekt, men fortjener ingen treer, selv fra en som ikke forventet mye.
Nå får dere hårsåre blodfans slutte å sutre over en veldig god anmeldelse. «Fortjener bedre enn en 3′er»?? Javel, en 4′er da?
Kaizers har aldri produsert noe materiale verdt mer enn en sterk 4′er, så det vil overraske meg om de overgår seg selv med denne plata (nei, jeg har ikke hørt annet enn Hjerteknuser).
Ompa til du dør er et godt eksempel på at bandet er fullt i stand til å prestere materiale verdt en sekser.
Jeg kan være enig i noe som sies her, men det er kjipt at platen skal dømmes så hardt, når den er utrolig bra, fordi bandet har forandret seg. Fordi bandet har gitt ut dritbra album tidligere… gjøres VVvI dårlig. Det er urettferdig. Kanskje er den ikke like bra som tidligere utgivelser, men den skal ikke sammenlignes med de, den skal behandles alene.
Nå mener jeg flere av sangene kommer til å bli gøy å se live, og at Janove eksperiementerer med vokalen er stilig – blir bra å se om han klarer seg live.
Jeg har selv kjøpt platen, og for en som er vant til «gamle» Kaizers ble det rimelig rart å høre på, men da jeg hørte den for andre gang skjønte jeg hvor bra låtene faktisk er. Jeg kan ikke sammenligne og velge favorittplate fra Kaizers, fordi det er så mye forskjellig bra fra ALLE cdene.
Jeg syns ikke de samme kravene skal stilles, at bandet skal måtte lage Ompa til du dør og Maestro gang på gang. Jeg er og glad i oljefatene, men vi burde dømme platen mer subjektivt. For seg selv.
Og alene mener jeg at platen fortjener terningkast 5 (evt 4)
Satt med litt samme inntrykk på første gjennomhøring. Prøvde en gang til, begynte å like det, og nå elsker jeg albumet. Særlig er jeg uenig med at tekst og melodi krangler som du sier, for nettopp den nye stilen Janove bruker er et nytt element som gjør at plata skiller seg ut!
[...] Les anmeldelse av Violeta Violeta her. [...]
Hmm….. Helt tydelig at jeg har så og si motsattt smak av anmelderen.
Refrenget på «Tumor i ditt hjertet» er etter min mening platens svakeste punkt. Sammenmed hele siste sangen.
«Katter og flosshatter», «En for orgelet» og «Dimant-kull» er etter min smak de sterkeste låtene på plata.
Jeg føler heller ikke at resten av bandet er nedtonet på noe vis.
Så enig, så enig. Er blodfan selv, men dette var ikke helt det store.
Har fulgt tonene fra Kaizers Orchestra tett i 10 år. Har kjøpt alle platene og vært på 15+ konserter i innland og utland. Som regel trenger en ny Kaizerutgivelse 2-3 gjennomhøringer før den sitter skikkelig. Jeg har aldri blitt skuffet tidligere, og selv resteskiva Våre Demoner inneholder mange spor som oser av kvalitet.
Violeta vol1 sitter derimot ikke, foreløpig. Har hørt gjennom cd’en 5-6 ganger fra A til Å, og entusiasmen lar foreløpig vente på seg. Det hele virker litt krampeaktig og påtatt, og jeg er enig med anmelderen om at tekst og melodi for ofte virker som å være i håndgemeng med hverandre.
Det kan være at Violeta vil vokse på med tiden og bli bedre etter hvert. Kommer uansett til å kjøpe violeta 2 og 3. Kanskje det er de siste platene som er de sterkeste i triologien, ikke vet jeg?
En siste ting; jeg ser det blir snakket om cockyness. Rockestjerner har lov til å være litt cocky og uoppnåelige. Det er jo litt av greia med å være rockestjerne. Resepsjonister har ikke lov til å være cocky, det hører ikke hjemme i stillingsbeskrivelsen. Men en rockestjerne er ikke en resepsjonist. (Radioresepsjonen er unntaket fra regelen).
Denne anmeldelsen vitner om at en inkompetent person har fått et oppdrag som hun ikke var klar for.
Jeg har ingenting i mot en dårlig anmeldelse, alle har forskjellige meninger, men når hun trekker frem Tumor i Ditt Hjerte og Hjerteknuser som de beste låtene, så faller hun igjennom og viser at Kaizers, det er hun ikke moden nok for.
Tumor er den kjedeligste på platen, og Hjerteknuser er så kommersielt du kan få det. Trekk heller frem Diamant til Kull, Din Kjole Lukter Bensin, Mor og Psycho Under Min Hatt, tre strålende verk som vokser for hver lytting.
Min anbefaling:
Hør gjennom albumet et par ganger ihvertfall før anmeldelsen blir levert.
Hm. Inkompetent? Hva er det som gjør din subjektive mening mer kompetent enn anmelderens? Jeg hadde egentlig tenkt å hoppe over både anmeldelse og debatt, ettersom jeg i grunnen hører på Kaizers med et skuldertrekk. Klarer ikke å verken la meg irritere eller begeistre. For all del; flinke gutter og gode låtskrivere, men ikke min kopp te.
Det som til gjengjeld gir meg frysninger nedover ryggen er kommentarfeltene på Lydverkets anmeldelser. Har en hel generasjon mistet totalt innsikt i hva en anmeldelse er for noe? Er subjektivitet plutselig helt fremmed? hvordan i helvete er det egentlig mulig i bloggens og narsissismens nye tidsalder?
Man kan selvsagt «anmelde» en anmeldelse. Man kan være uenig, og man kan vise til områder hvor anmelder gjerne tar feil. Men, dersom anmelder gir uttrykk for at noe er vurdert ut fra smak, og ikke nødvendigvis musikalsk kvalitet osv, så får det være sånn. Da får man heller være uenig. Men man kan da for faen ikke begrunne med at at en anmelder tar «feil fordi jeg har likt bandet i 10 år og jeg vet dermed best, fordi min musikksmak er upåklagelig og riktig». Hue ut av ræven, folkens. Og anmeldelser som sjanger inn i norskundervisningen, takk.
Likte dette albumet svært godt, jeg kan ikke påstå at det er kaizers beste hvis man tar det ut av sammenheng. Men som det har blitt sagt flere ganger, dette er jo en del av en trilogi den er ikke ferdig. Nevner man Ringenes Herre så trekker man frem alle filmene. Dette er et uferdig prosjekt som ikke kan få vist sin hele verdi før resten er på plass. Jeg er ikke enig i anmelder synspunkt, men ikke alle liker det samme. Jeg syntes derfor Hr K har helt rett i sin uttalelse om hvorvidt det er tåpelig å gå til angrep på anmelder. Hun skrev om dette albumet alene i sitt syn, hvor mye hun har hørt albumet vet jeg ikke men sansynligvis nok etter hva hun skriver. Jeg gleder meg til dette musikk prosjektet er ferdig og at noen anmelder det i sin helhet.
Enig med Hr K
Fyrst må eg sei at eg ser poenget til anmeldaren, men stamstundes er eg djupt ueinig. Nei, albumet er slett ikkje dårleg. Tingen med Kaizers er at dei beste låtane er dei du ikkje likar umiddelbart. Dei som først verkar nesten slitsame, ja kanskje dei til og med «verkar smått krampeaktige», det er dei ein seinare, og etter mange gjennomhøyringar, forelskar seg i.
Ved kvart albumslepp har eg gleda meg stort, og kvar gong vert eg både svært begeistra og svært skuffa ved første gjennomlytting. Ein har dei «lette» låtane, i denne omgang gjeld dette Hjerteknuser, som er lett å lika. Det finst nemleg dei kaizerlåtane som «alle likar». Som vert radiohitar. Det er deileg musikk som ein kan nyta den første gongen ein høyrer dei. Dei som gjev meirsmak. Dei som lokkar publikum inn mot kaizersverda.
Så har ein dei kompliserte sangane. Dei som ein må lytte til fleire gonger før ein innser at det som først verkar «krampeaktig» verkeleg er fantastisk, komplisert og genialt. I denne sjangeren ligg Svarte katter og flosshatter. Etter mange gjennomhøyringar av heile plata er det denne eg har som personleg favoritt. Det er klart at når ein legg så mange element inn i ein og same song, så krever det noko av lyttaren og. Når ein har eit band som leverer så solide låtar som dette, er det klart at lyttaren og må leggja ned litt tid i å skjøna og verdsetja musikken. Dette er låtane som seinare definerar kaizers for blodfanen. Det er desse låtane som utfordrar lyttaren. Personleg trur eg at noko av det spesielle bandet mellom Kaizers og blodfansen er nettopp forståinga og verdsetjinga av det kompliserte. Det vert ekslusivt å vera kaizerfan, nettopp fordi ein må gjera ein innsats også som lyttar.
Det er kombinasjonen av desse låtane som gjer kaizers til det bandet det er. Dei har låtar som lokkar oss inn, som gjev meirsmak, som freistar oss til å høyre meir. Og så har du dei låtane som først forvirrar og forundrar deg, men som trollbind deg når du minst ventar det.
Sjølvsagt er dette mi meining, subjektivt nok i massevis. Og det er klart at anmeldaren har rett til si meining, og har eit frunnlag for si karaktergjeving på same måte som eg har mitt. Men som sagt, det er på mange måtar ekslusivt å vera kaizerfan. Ein må leggja ned det arbeidet som krevst for å verdsetja musikken Kaizers Orchestra gjev oss. Så eg er på mange måtar einig med anmeldaren. Ved første gjennomlytting er dette albumet kanskje ein trear. Hjerteknuser er blant låtane som gjev meirsmak. (Nå skal det seiast at eg og hadde lytta ein del til fleire av dei andre låtane på førehand, og mildt sagt likte det eg høyrde.) Men når ein går djupare inn i plata, når ein let seg freista, så får ein ei djupare forståing av musikken. Bråket forsvinn, og fram trer fantastisk musikk. Fram trillar ein seksar på terningen.
A «blodfan» has spoken.
Sier meg hjertens enig med deg, du sier det så vel! Teksten din gjør meg stolt av å være blodfan
At jeg heter det samme som anmelder gjør meg smått irritert… /blodfan
—
For all del, alle kan mene hva de vil. Men når man trekker frem Hjerteknuser som platas beste låt, da har man misforstått fullstendig. Første gang jeg hørte låta var i Popsalongen, rett etter at Moi hadde vunnet konkurransen. Jeg kunne ikke tro mine egne ører, det var det verste jeg hadde hørt. Dritskuffa, for å si det mildt. Nå derimot, er jeg meget glad i låta, men den er absolutt en av de svakeste på skiva.
Og hva er greia med å trekke frem forklaringer og ekstra info inn i anmeldelsen av plata? Det som står i cd-bookleten har da vitterlig ingenting med musikken og gjøre (og jeg skjønner ikke hvordan anmelder kan trekke det NED uansett…), det er da ikke album art m.m. som avgjør om musikken er god eller ikke.
Jeg bare ler av den anmeldelsen. Tydelig at frøken H har gått lei Kaizers.At hun synest sigelen er den beste låten tyder på at hun knapt har giddet å hørt hele platen. Og når hun lar være å trekke frem den desidert beste låten:»en for orgelet,en for meg» så kan jeg ikke ta henne seriøst.
Som stor fan av Kaizers er det selvsagt lett og kanskje en smule forutsigbart å bli irritert på negative anmeldelser. Men personlig føler jeg her at anmelder bommer på målet. Da jeg hørte Hjerteknuser ble jeg rett og slett skikkelig skuffet, nettopp fordi den var så radiovennlig. Fullstendig umulig å høre at det var Kaizers i det hele tatt. Hvis det å fornye seg betyr å miste særpreget sitt sier jeg nei takk. Kaizers er kule nettopp fordi de har guts til å være annerledes. De krever sitt av lytteren og man må høre CD’ene deres hundre ganger før man innser genialiteten i musikken. I dag er man vant til å få alt inn med teskje og jeg er lettet over at Hjerteknuser ikke er et tegn på at Kaizers begynner å tilpasse seg dette.
[...] OGSÅ: Lydverket anmelder Violeta Violeta, Volume 1. Helene Elvik Bulko, Kine Aasheim og Mari Mostrøm Nilssen fra Osterøy på [...]
[...] Orchestra spilte alle sangene på det nye albumet Violeta Violeta, Volume 1 under P3Sessions i [...]
[...] Sjekk ut Lydverkets anmeldelse av Violeta Violeta Volume 1 [...]
[...] de som er enig med vår anmelder Maria Horvei om at “pumpeorgel og jærendialekt er ikkje kva det ein gong var“, er det imidlertid plenty å seg til når Kaizers dundrer utover festivalområdet på [...]
Anmeldar må høyre gjennom plata ein gong til..
Kongealbum med sjefslåter! Dokke har ikkje greia på hverken dialekten eller følelsane ! Kaizers gjør det på sin måde uansett.
[...] Les Lydverkets anmeldelse av Violeta Violeta vol.1 [...]
[...] Del en av Kaizers trilogien om Violetahennes mor, Beatrice, og hennes far, Kenneth ble utgitt tidlig i 2011, men står seg enda skal vi tro dere. Kaizers-fansen er kjent for å mobilisere, så kanskje ingen overraskelse at Kaizers havner høyt opp på de fleste avstemninger, på tross av at skiva ikke har nådd høyt opp på årsbestelistene til musikkjournalister eller fikk særlig god medfart av lydverkets anmeldeler Maria Horveig. [...]
Maria Horvei forstår faktisk ikkje musikken til Kaizers og det er helt greit, for vi som forstår den trenger ikkje anmeldelere
Maria Horvei forstår faktisk ikkje musikken til Kaizers og det er helt greit, for vi som forstår den trenger ikkje anmeldelere