Sjangerforvirra?
Er du i tvil om hva folk mener med dubstep, slutwave og horrorcore? Vi hjelper deg i sjangerjungelen.
Sjanger: Horrorcore. Illustrasjon: Rob Doni/www.dobi.nu.
Vi er jo, mange av oss, godt bevandra i flere av musikkens forskjellige retninger og sjangre. De fleste føler seg kanskje komfortable med rock og pop, hip hop, metal, country og blues, mens andre igjen har hørt om både postrock, indiepop, gangstarap og black metal.
Men graver man seg enda dypere ned i musikken og ser etter flere særtrekk ved artistene, legger man fort merke til selv de minste likhetstrekkene og detaljene som gjør at man kan sette artistene sammen i bås. Noe artistene selv ikke alltid er like begeistret for.
Programleder Asbjørn Slettemark syns det er ganske praktisk med mange sjangerinndelinger, men ønsker å påpeke at gode musikkjournalister ikke bare bruker sjangere, men også utdyper hva som ligger bak og under sjangertittelen.
- Fans bruker også ofte sjangerinndelinger for å beskrive musikken. Det er bare bandene selv som maser om å ikke bli satt i bås når de tror at alt de gjør er helt unikt.
På tirsdag slapp Jack White, kjent fra The White Stripes, singelen ”Leck Mich In Arsch”, sammen med den amerikanske horrorcoreduoen Insane Clown Posse og JEFF the Brotherhood. Låten, med samples fra en 230 år gammel Wolfgang Amadeus Mozart-låt med samme navn, rullet inn til velfortjent terningkast 1 i forrige ukes Singelyatzy.
Hør låta her:
Insane Clown Posse – Leck Mich Im Arsch by Third Man Records
Men hva vil egentlig horrorcore si? Horrorcore er en hip hop-sjanger som oppsto på 80-tallet, med artister som Geto Boys, Gravediggaz og nevnte Insane Clown Posse som ledende innenfor sjangeren. Tekstene i horrorcore omhandler ofte temaene frykt, drap, voldtekt og kannibalisme, mens musikken er skrekkfilminspirert og skal virke skremmende å høre på.
Musikkanmelder Marius Asp tror det å klassifisere, eller «å sette i bås» er et menneskelig grunntrekk, ikke bare når det gjelder musikk.
- I mange tilfeller er det anmeldere, bloggere eller andre musikkjournalister som hører og beskriver musikken for et større publikum først, og da får de ofte den tvilsomme æren av å ha funnet på en ny sjangerbetegnelse. På den annen side er det ingen tvil om at også artister kan tjene på å bli assosiert med en musikalsk tendens, sjanger eller bevegelse.
Noen som ikke er så fornøyd med å bli omtalt som horrorcore er hip hop-kollektivet Odd Future, som blant annet skrev dette på twitterkontoen sin i oktober i fjor.
Marius Asp ser absolutt elementer av horrorcore i det tekstlige universet til Tyler & co, men ser på Odd Future som noe langt større og mer enn bare det, og regner kollektivet for og nærmest ha blitt et popkulturelt fenomen.
- Odd Future er litt på samme måte som Eminem var det for ti år siden, med mange av de samme virkemidlene. Den mørke, drøye humoren og det kompromissløse no nonsense-lydbildet er definitivt elementer som sammenfaller med horrorcore-idealene.
Og bare for å latterliggjøre sjangeren og avkrefte en gang for alle at Tyler, the Creator ikke lager horrorcore, så skrev han sammen med Hodgy Beats horrorcore-låten ”Sandwitches”, til Tylers siste album Goblin.
«And we don’t fuckin’ make horrorcore, you fuckin’ idiots.
Listen deeper than the music before you put it in a box»
En sjanger man for all del ikke må blande med horrorcore er terrorcore, en undersjanger av techno. Terrorcore er en av de hardeste hardcore technosjangrene som finnes, og ble skapt, ikke overraskende, i Nederland og Tyskland rundt 1994. Det som er det klareste kjennetegnet ved terrorcore er tempoet, som strekker seg fra 180 til 600 BPM (beats per minute), og ved ekstreme tilfeller helt opp mot satanistiske 666 BPM. Den blir derfor også ofte kalt speedcore. Til sammenligning ligger en vanlig poplåt på mellom 100 og 130 BPM. For eksempel har Gabrielle – Ring Meg 110 BPM, mens Lars Vaular – Rett Opp og Ned ligger på 124 BPM.
Det er også vanlig at artisten eller DJ-en sampler musikk fra skrekkfilmer og heavy metal-band for å få den totale terrorfølelsen, for de som måtte ønske det. Et eksempel på terrorcore er den nederlandske DJ-en Danny Masseling, bedre kjent som Angerfist. En DJ som har oppnådd stor respekt i hardstyletecho-miljøet for sitt kompromissløse, voldelige og aggressive lydbilde, med et image som berører emner som seriemordere og psykopati.
Hør Angerfist, «Cannibal»:
Angerfist – Cannibal by Toxicator Txc
En sjanger som er minst like dansbar, men som foreløpig er blitt noe mer allemannseie enn terrorcore, er dubstep. En sjanger som har sitt opphav i UK garage på 90-tallet i London. I all enkelhet er UK garage en form for drum and bass i 4/4, gjerne med reggae eller R&B-vokal. I år 2000 oppnådde faktisk Craig David 2. plass på de britiske singellistene med UK-garage-låten «Rewind». Dette var ikke bare en vanlig drum and bass-låt med R&B-vokal, den inneholdt også elementer som senere skulle utvikle seg til å bli ren dubstep.
Dubstep slik vi kjenner den i dag er en mørk form for elektronisk musikk, med en streng BPM på 140. Den er kjent for ekstremt mye grov bass og mørke uforutsigbare synthdragninger, noe som gjør den nærmeste umulig å stå stille til, og er gjort kjent av blant annet Skrillex og Rusko. I sommer gikk også dubstep for første gang til topps på de britiske singellistene med DJ Fresh og låten «Louder».
Men også dubstep er i stadig utvikling, og P3-programleder Christine Dancke peker til både juke og moombahton som mulige arvtakere for dubstep.
- Juke er en sjanger som i større og større grad vokser i popularitet nå om dagen. Det er en ganske kul og annerledes sjanger med repetetiv bassmusikk i 160 BPM, som folk muligens må lære seg å danse til i fremtiden.
Hun har også kommet opp med en helt egen sjanger hun kaller for ”dubstek”.
- Dubstek er dubstep for stekare. Og en typisk dubsteklåt for meg er ”Guilt” av Nero.
Man er også inne i en slags post-dubstep-periode nå hvor James Blake det siste året har vært i en egen klasse med sin eksperimentelle form for dubstep. Men en Christine nesten har enda mer sans for er Glasgowgutten Lewis Robert, som går under artistnavnet Koreless.
Tags: Chillwave, dubstep, fordypning, grindcore, horrorcore, rapegaze, sjanger, skole, slutwave
Del "Sjangerforvirra?"
På forsiden nå
Det er fortsatt noen gode låter fra 2013 vi ikke rakk å spille i fjor. Vi disker opp med noen av de aller beste på P3 i kveld kl 20.
Vi fortsetter festen inn i det nye året også, og disker opp med Rilleristing-sett signert Big Ice, Tarjei Nygård og Finnebassen.
Godt nyttår!
er ikke blackmetal en sjanger som så og si oppstod i skandinavia/norge?
jo. black metal oppstod på ca. 80 tallet her i skandinavia, mest sannsynlig i norge (som nordmenn flest, vi elsker alt som er norskt). Fra den tiden har vi band som dimmu borgir, immortal, darkthrone osv.
Øh… tror sjangeren starta i USA, faktisk!
Og i motsetning til oss har de vokst i fra det forlengs.
Jeg liker noe BM da, men det meste er bare latterlig patetisk!
Dette er det dummeste jeg har lest på lenge.
Tror det heller er nordmenn som har «vokst ifra» det, enn amerikanere. Black metal er mye, mye større i utlandet enn i Norge.
Er ganske sikker på at det er en mye større prosentandel utlendinger på Inferno og Hole in the sky, enn på noen av de andre festivalene vi har.
Og hvis du så Dimmu/KORK på NRK, var det flere som hadde reist rundt halve jordkloden for å se konserten.
Det sier litt.
Black metal oppstod flere steder, bl.a. England (Venom), Danmark (Mercyful Fate), Sveits (Hellhammer/Celtic Frost), Sverige (Bathory), Tyskland (Sodom/Necronomicon), Canada (Blasphemy), Brasil (Sarcofago), Norge (Mayhem), .
Disse er noen av de mest kjente bandene fra 80-tallet, når black metal like gjerne kunne betydd «evil metal» eller satanisk metal. Det fantes ikke noe stort miljø på samme måten som på 90-tallet, og det var for det meste et undergrunnsfenomen. Til og med Slayer var nærmest for black metal å regne, særlig på Hell Awaits.
Så kom nittitallet, og death metal begynte å bli litt i overkant trendy. Da bestemte Euronymous (Mayhem) og noen likesinnede seg for å tenne liv i den gamle svarte flammen, og dette dannet grunnlaget for den norske black metal vi kjenner i dag. Black metal var kjent som sjanger før death metal. Blant de første norske black metal band finner vi Mayhem (først såklart), Darkthrone og Burzum. Så «ballet det på seg» med lynets fart, og en håndfull band poppet opp som paddehatter (Emperor, Immortal, Thorns etc.)
Svenske Bathory egentlig kan ses på som den største inspirasjonskilden for det vi i dag kaller «norsk» black metal. Hvis man hører på de tre første album, særlig det andre og tredje («The Return……» og «Under The Sign Of The Black Mark») så finner man mye av elementene man i dag forbinder med norsk black metal.
Jeg tror at når folk ble veldig opptatt av å markedsføre seg som NORWEGIAN black metal, så var det fordi musikken i seg selv ikke var bra nok, og middelmådige band kunne ri på den bølge av popularitet som fulgte i kjølvannet av pionerene. De tidligste utgivelsene var heller del av en verdensomspennende satanisk konspirasjon, selv om det til tider var en slags krig mellom det norske, svenske og finske miljøet bl.a.
Finland hadde på nittitallet band som Beherit og Impaled Nazarene, som spilte en ganske annerledes form for black metal enn det vi hadde i Norge. USA hadde bandet VON som sannsynligvis har inspirert Darkthrone’s mer og mer minimalistiske tilnærming (eks. «Under A Funeral Moon»/»Transilvanian Hunger»).
Hvis folk ønsker å finne ut mer av black metalens utvikling, så anbefales boka «The Slayer Mag Diaries» av Jon «Metalion» Kristiansen. Finnes ingen bedre innfallsport for å forstå de ulike sidene ved black metal og dens utvikling (både i Norge og internasjonalt).
Hvis folk ønsker å høre noen originale norske black metal band fra nyere tider anbefales særlig Furze, Faustcoven og The Deathtrip. Dette er band med sterk egenart, som fortjener et større publikum. Internasjonalt vil jeg trekke frem band som Negative Plane, Vomitor og Teitanblood, som alle ligger i grenseland mellom black metal og andre sjangre. Men poenget med black metal har aldri vært at det må høres sånn og sånn ut, bare at det skal gi en tilfredsstillende «ond» opplevelse:)
Fantastisk lynkurs! Dette var nødvendig etter de mindre korrekte kommentarene over.
Det er alltid diskusjon om hvilke band som skal nevnes i slike lynkurs; her er jeg fullstendig enig med deg. Viktig påpekning av Bathory’s påvirkning på det som så staslig heter «Norwegian Black Metal». Korrekt referering til årstall, samt skille mellom den første- og den andre black metal bølgen.
Håper flest mulig leser kommentaren din.
Hva med NSBM da?
Egentlig en tullballsjanger. Eneste som definerer NSBM er tekstene.
Det man kjenner som black metal (TNBM) i dag, har norsk opphav, men selve begrepet kommer fra Venom.
Fyrste bølge «svartmetall» bestod av band som Venom (som skapte Black Metal-begrepet),Hellhammer, Celtic Ftost og svenske Bathory (som er det bandet i den første bølga som spillte nærmest hva man kaller svartmetall).
Andre bølge ble startet i Norge med band som Gorgoroth, Mayhem, Burzum og Darktrhone. Første bølge var fra 80-tallet, mens den andre starta tidlig på 90-tallet
10/10
Ganske enig med deg her, bortsett fra at Gorgoroth vel tilhører tredje bølgen sammen med Emperor, Enslaved, Immortal etc. Dog, kan det argumenteres at de alle forsåvidt var tidlig ute, men de var langt fra så toneangivende som Mayhem, Darkthrone og etterhvert Burzum.
Nei.
Kul artikkel
Et par av mine favoritter blant obskure sjangre:
Djent: Musikk som slekter på det svenske metalbandet Meshuggah. Karakterisert ved rytmisk komplisert, monoton riffing, helst med 7-strengs (og iblant 8-strengs) gitarer. Trommisen spiller vanligvis 4/4-takt med hendene og følger riffinga tett med doble basstrommer. Anbefalte eksempler: Animals as Leaders, Textures, Cloudkicker.
Zeuhl: Musikk som slekter på det franske jazzrockbandet Magma. Dramatisk, streng og iblant nærmest militær jazzrock. Vokalen er gjerne på konstruerte språk eller kaudervelsk. Anbefalte eksempler: Eskaton, Zao, Koenjihyakkei.
oioi! der var det mye flott! fant noen nye band der. Tusen takk!
Takk for påminnelsen, tror jaggu jeg skal ta en snarvisitt til kobaia..
Djent: Sjekk ut Periphery, Circles og svenske Vildhjarta som kommer med nytt album senere i høst!
Har aldri helt skjønt hvorfor dubstep kategoriseres som en sjanger med 140bpm. Da beaten som regel går i 70 eller 87,5bpm selv om basslinjene og sangen forøvrig produseres i dobbelt tempo. altså 140 eller 175bpm(standard DnB tempo). Mener jo fortsatt at bpm´en er 70 uavhengig av hva produsenten setter som tempo i sequenceren. Det er jo ikke akkurat bassline per minute det er prat om. Mulig jeg er vanskelig men..
joda skrillex er kanskje en av de mer kjente innen dubstep scenen men han blander inn så mye i sjangeren at det er utvanna så mye at det nesten ikke kan plasseres i noen sjanger
ja, mange mye bedre eksempler på sjangeren…
En anna sjanger som har hatt stor inflytelse på Dubstep er sjangeren Broken Beat. Lett gjennkjenneleg ved at «rytmemønsteret er uryddig». (Beklagar mangelen på fagterminologi, korreksjon blir motteke med takk).
Et eksempel på Broken Beat av Jesper Dahlbäck & Thomas Krome:
http://www.youtube.com/watch?v=C95t9apsDMQ
Syntes Dubstep trenger flere undersjangere..
Faen for ein ubrukelig musikk. Amtørar og nerdar som sitt heime og trykk på rytmeboksen sin, samt eit kobbel av musikk-journalistar som faktisk tar desse såkalla «utøvarane» på alvor.
Dei kan jo ikkje spele på eit instrument ein gong! Vi treng ei ny sprenging av disko-plater, eventuelt dubstepplater. «We’re gonna take all your disco-records, and blow’em up, real good»
«Disco sucks!»: http://www.youtube.com/watch?v=3Xsrz-6U_hc&feature=related
Høyr på noko skikkeleg musikk i staden. Svenske «Graveyard» til dømes: http://www.youtube.com/watch?v=OnGBa8dVm6k
Det finnes bra ting i de fleste genrer. Kanskje Lydverket ikke alltid er så flinke til å plukke ut gode eksempler, men de som gidder å lete kan ofte få seg en a-ha-opplevelse, og særlig om de hører det i rett situasjon eller tilstand.
Godt aa hoere noen fronte litt god gammeldags UK Garage. Epic.
Slitsomme greier, bedre å høre på god melodisk musikk!
Fy faen så mye fjortispiss media lirer ut av seg for å lage hype!
OG STIGMATISERE!
Tror at artikkelen også er forvirret. Først står den og henger i browseren. Og når en så kan begynne å bla nedover den, så er det bare de øverste bildene som dukker opp skikkelig. Resten er bare en blank boks.
Så her ser det ut som en har prøvd å få altfor mye på en gang inn på samme webside. Webdesign er ikke mitt fagområde, men en nødløsning kan være å ha ei hovedside med kort omtale av sjangerne og så linker til en mer detaljert omtale av den. For dette her blir bare forvirrende for både pcer og folk.
Trenger mer chap-hop
http://www.youtube.com/watch?v=eELH0ivexKA
Hei folkens, «You Suffer» av Napalm Death kom ikke ut i 1989, men i 1987 (og ble spilt inn i 1986), så det så!
Når det gjelder dubstep, så vil jeg benytte anledningen til å sette spørsmålstegn ved om eksempelet brukt i det hele tatt kan kalles dubstep. Jeg synes å høre lite dubstep-elementer i den. Angående ting som er i dubstep-grenseland, så vil jeg anbefale folk å sjekke ut produsenten Akira Kiteshi (+ duoen AK Kids), som har laget noe av den mest interessante dubstep-relaterte musikken de senere år. Bare søk på youtube og hør selv. Det er ganske uhøytidelig og partyvennlig, uten å bli for kommerst. Spill høyt!
For å avrunde det hele… Visste dere at Mick «Tornado» Harris, trommisen i Napalm Death som oppfant begrepet grindcore, i senere år har gått over til å lage dubstep? Ikke så rart egentlig, siden han under navnet Scorn har laget minimalistisk basstung elektronika siden midten av nittitallet. Enda mer trivia: Låta «You Suffer» ble faktisk spilt inn av nøyaktig samme besetning (Mick Harris – trommer, Justin Broadrick – gitar, Nicholas James Bullen – bass/vokal) som spilte på den første Scorn-plata (men fra midten av 90-tallet har det vært Harris’ soloprosjekt).
Nei.
personlig syns jeg sjangeren trollcore er fresht.
legg merke til trommene i starten, mest spennende jeg har hørt på en god stund.
http://www.youtube.com/watch?v=oHg5SJYRHA0&feature=related
AGH!
i laughed my lungs out.
Lurer litt på kva tankegangen var med dei siste sjangarane …høyrest ut som «Media har funne på dei heilt forferdelege omgrepa ‘slutcore’ og ‘rapegaze’, skammeleg! Difor har me laga ei lenkje med ‘RAPEGAZE’ i store bokstavar frå framsida av nrk.no, og avslutta artikkelen med å krona dronninga av ‘slutcore’»
horse the band e jo helt råttt band! ikkje så mye nintendocore lenger, de e blitt mere voksne i uttryket sitt, men fremdeles ett av mine favorittband!
Mange subsjangere her. Med fellesnavnet drit.
Lo godt av denne.
[...] BLE DU IKKE SENDT VIDERE TIL RIKTIG SIDE? Klikk her! [...]
Hurra for grindcore!
laserguys.bandcamp.com
[...] Les også: Sjangerforvirra? [...]
[...] fans av horrorcoregruppa kanskje ikke er helt som andre musikkelskere har vi fått bevist gjennom dokumentaren om [...]
[...] Les også: Er du sjangerforvirra? [...]
[...] Les også: Er du sjangerforvirra? [...]
[...] Sjangerforvirra? [...]
[...] Les også: Sjangerforvirra? [...]
Ble NESTEN fornærmet av beskrivelsen av grindcore, i delen hvor det står at sjangeren ofte skal være mest mulig tilfeldig. Dette er slett ikke en karakteristisk del av sjangeren, selv om det sikkert finnes et fåtall GC-band som virkelig gjør dette.
[...] dermed en demper på den småprogressive og drømmende innpakningen som muligens fikk de aller mest sjangerforvirra til å vifte med chillwave-vimpelen. Hvis fantastiske Forget forsøkte å låte som en slags [...]