Sjangerforvirra?
Er du i tvil om hva folk mener med dubstep, slutwave og horrorcore? Vi hjelper deg i sjangerjungelen.
Sjanger: Crabcore. Illustrasjon: Rob Doni/www.dobi.nu.
”Core”, ”hop” og ”step” er sjangernavn-endinger som ofte går igjen når man skal komme opp med nye musikksjangre. Og det finnes spesielt en ”step”-sjanger som er relativt negativt ladet, nemlig clownstep. Det er igjen en undersjanger av drum and bass, hvor publikum blir så paralysert av musikken at de beveger seg som klovner eller Muppetsfigurer på dansegulvet. Det sies at hvis en DJ eller en artist får publikum til å danse som klovner, så er man en dårlig DJ eller en dårlig artist.
- Jeg har hørt om clownstep er par steder, men for meg holder drum and bass lenge, sier Christine Dancke.
Etter å ha jobbet noen år som musikkjournalist er det lite som overrasker og sjokkerer Marius Asp og Asbjørn Slettemark når det kommer til sjangerbeskrivelser. De er begge skjønt enige om at det teiteste påfunnet må være crabcore, en sjanger som ble coinet på grunnlag av de krabbeaktige bevegelsene til musikerne på scenen.
- Crabcore startet egentlig som et hatinnlegg på nettet om det forferdelige bandet Attack! Attack!, hvor bandmedlemmene gjorde syknroniserte krabbebevegelser mens de pøste ut en rar blanding av autotune-trance og metal. Bandet selv plukket det opp, begynte å bruke det, og vips hadde man en ny sjanger, forklarer Asbjørn Slettemark.
En annen ”core”-sjanger med veldig strenge, samtidig løse sjangertrekk, er grindcore. Det er en ekstremt kaotisk form for hardcore punk og heavy metal, nært beslektet med death metal og crust punk, hvor man under der igjen finner sjangere som crustgrind, goregrind, noisegrind og cybergrind, for å nevne noen.
- Jeg tror ikke det betyr så mye fra eller til – alle disse sjangerbegrepene må uansett tas med en raus klype salt. Begynner du å ta hele begrepsfloraen på alvor, frykter jeg at du er i trøbbel, sier Marius Asp.
Hovedtrekkene ved grindcore er at musikken skal være mest mulig tilfeldig, både når det gjelder tempo, tekster og lengde på låtene. Det kan virke som om det innad i grindcore-miljøet er om og gjøre å lage de korteste låtene, hvor det høres mest mulig trash ut og skrikes mest mulig. Det amerikanske bandet Anal Cunt, ofte bare forkortet til A.C. på grunn av sitt provoserende bandnavn, ga for eksempel i 1989 ut EP-en ”5643 Song EP”, som utrolig nok inneholdt 5643 sanger, og varte til sammen mindre enn 15 minutter. Men dette er naturligvis et ekstremt tilfelle av sjangeren. Et av de bedre albumene til A.C, ”I Like It When You Die” har 52 låter i underkant av 42 minutter.
Det britiske grindcorebandet Napalm Death innehar faktisk Guinness Rekord for å ha laget verdens korteste låt. Den heter ”You Suffer”, varer i nøyaktig 1.316 sekunder, og kom ut i 1989.
Om ikke grindcore er nerdesjanger nok, kan man i hvert fall kalle nintendocore for det. Nintendocore er i hovedsak hardcore/metalcore kombinert med 8-bitsmusikk, chipmusikk, gamle synther og Nintendomusikk, og oppleves gjerne som futuristisk elektromusikk. Bevegelsen ble startet av post-hardcorebandet Horse the Band, som for all del ikke må forveksles med Band of Horses, som kom opp med begrepet på 2000-tallet, i hovedsak ment som en spøk.
En annen, noe mer lystig nintendocore-artist er Disasteradio fra New Zealand. Han mangler litt på screamo-vokalen, så noen vil kanskje kalle musikken hans for bitpop eller chiptune. Heldigvis har han et klassisk nintendocore-image.
Tags: Chillwave, dubstep, fordypning, grindcore, horrorcore, rapegaze, sjanger, skole, slutwave
er ikke blackmetal en sjanger som så og si oppstod i skandinavia/norge?
jo. black metal oppstod på ca. 80 tallet her i skandinavia, mest sannsynlig i norge (som nordmenn flest, vi elsker alt som er norskt). Fra den tiden har vi band som dimmu borgir, immortal, darkthrone osv.
Øh… tror sjangeren starta i USA, faktisk!
Og i motsetning til oss har de vokst i fra det forlengs.
Jeg liker noe BM da, men det meste er bare latterlig patetisk!
Dette er det dummeste jeg har lest på lenge.
Tror det heller er nordmenn som har «vokst ifra» det, enn amerikanere. Black metal er mye, mye større i utlandet enn i Norge.
Er ganske sikker på at det er en mye større prosentandel utlendinger på Inferno og Hole in the sky, enn på noen av de andre festivalene vi har.
Og hvis du så Dimmu/KORK på NRK, var det flere som hadde reist rundt halve jordkloden for å se konserten.
Det sier litt.
Nei det startet ikke i U.S.A din tulling, det begynte med et band som heter Venom fra storbritania.
Norge formulerte sjangeren til det den er i dag.. så du kan kalle den en norsk sjanger.
Black metal oppstod flere steder, bl.a. England (Venom), Danmark (Mercyful Fate), Sveits (Hellhammer/Celtic Frost), Sverige (Bathory), Tyskland (Sodom/Necronomicon), Canada (Blasphemy), Brasil (Sarcofago), Norge (Mayhem), .
Disse er noen av de mest kjente bandene fra 80-tallet, når black metal like gjerne kunne betydd «evil metal» eller satanisk metal. Det fantes ikke noe stort miljø på samme måten som på 90-tallet, og det var for det meste et undergrunnsfenomen. Til og med Slayer var nærmest for black metal å regne, særlig på Hell Awaits.
Så kom nittitallet, og death metal begynte å bli litt i overkant trendy. Da bestemte Euronymous (Mayhem) og noen likesinnede seg for å tenne liv i den gamle svarte flammen, og dette dannet grunnlaget for den norske black metal vi kjenner i dag. Black metal var kjent som sjanger før death metal. Blant de første norske black metal band finner vi Mayhem (først såklart), Darkthrone og Burzum. Så «ballet det på seg» med lynets fart, og en håndfull band poppet opp som paddehatter (Emperor, Immortal, Thorns etc.)
Svenske Bathory egentlig kan ses på som den største inspirasjonskilden for det vi i dag kaller «norsk» black metal. Hvis man hører på de tre første album, særlig det andre og tredje («The Return……» og «Under The Sign Of The Black Mark») så finner man mye av elementene man i dag forbinder med norsk black metal.
Jeg tror at når folk ble veldig opptatt av å markedsføre seg som NORWEGIAN black metal, så var det fordi musikken i seg selv ikke var bra nok, og middelmådige band kunne ri på den bølge av popularitet som fulgte i kjølvannet av pionerene. De tidligste utgivelsene var heller del av en verdensomspennende satanisk konspirasjon, selv om det til tider var en slags krig mellom det norske, svenske og finske miljøet bl.a.
Finland hadde på nittitallet band som Beherit og Impaled Nazarene, som spilte en ganske annerledes form for black metal enn det vi hadde i Norge. USA hadde bandet VON som sannsynligvis har inspirert Darkthrone’s mer og mer minimalistiske tilnærming (eks. «Under A Funeral Moon»/»Transilvanian Hunger»).
Hvis folk ønsker å finne ut mer av black metalens utvikling, så anbefales boka «The Slayer Mag Diaries» av Jon «Metalion» Kristiansen. Finnes ingen bedre innfallsport for å forstå de ulike sidene ved black metal og dens utvikling (både i Norge og internasjonalt).
Hvis folk ønsker å høre noen originale norske black metal band fra nyere tider anbefales særlig Furze, Faustcoven og The Deathtrip. Dette er band med sterk egenart, som fortjener et større publikum. Internasjonalt vil jeg trekke frem band som Negative Plane, Vomitor og Teitanblood, som alle ligger i grenseland mellom black metal og andre sjangre. Men poenget med black metal har aldri vært at det må høres sånn og sånn ut, bare at det skal gi en tilfredsstillende «ond» opplevelse:)
Fantastisk lynkurs! Dette var nødvendig etter de mindre korrekte kommentarene over.
Det er alltid diskusjon om hvilke band som skal nevnes i slike lynkurs; her er jeg fullstendig enig med deg. Viktig påpekning av Bathory’s påvirkning på det som så staslig heter «Norwegian Black Metal». Korrekt referering til årstall, samt skille mellom den første- og den andre black metal bølgen.
Håper flest mulig leser kommentaren din.
Hva med NSBM da?
Egentlig en tullballsjanger. Eneste som definerer NSBM er tekstene.
Det man kjenner som black metal (TNBM) i dag, har norsk opphav, men selve begrepet kommer fra Venom.
Fyrste bølge «svartmetall» bestod av band som Venom (som skapte Black Metal-begrepet),Hellhammer, Celtic Ftost og svenske Bathory (som er det bandet i den første bølga som spillte nærmest hva man kaller svartmetall).
Andre bølge ble startet i Norge med band som Gorgoroth, Mayhem, Burzum og Darktrhone. Første bølge var fra 80-tallet, mens den andre starta tidlig på 90-tallet
10/10
Ganske enig med deg her, bortsett fra at Gorgoroth vel tilhører tredje bølgen sammen med Emperor, Enslaved, Immortal etc. Dog, kan det argumenteres at de alle forsåvidt var tidlig ute, men de var langt fra så toneangivende som Mayhem, Darkthrone og etterhvert Burzum.
Nei.
Kul artikkel
Et par av mine favoritter blant obskure sjangre:
Djent: Musikk som slekter på det svenske metalbandet Meshuggah. Karakterisert ved rytmisk komplisert, monoton riffing, helst med 7-strengs (og iblant 8-strengs) gitarer. Trommisen spiller vanligvis 4/4-takt med hendene og følger riffinga tett med doble basstrommer. Anbefalte eksempler: Animals as Leaders, Textures, Cloudkicker.
Zeuhl: Musikk som slekter på det franske jazzrockbandet Magma. Dramatisk, streng og iblant nærmest militær jazzrock. Vokalen er gjerne på konstruerte språk eller kaudervelsk. Anbefalte eksempler: Eskaton, Zao, Koenjihyakkei.
oioi! der var det mye flott! fant noen nye band der. Tusen takk!
Takk for påminnelsen, tror jaggu jeg skal ta en snarvisitt til kobaia..
Djent: Sjekk ut Periphery, Circles og svenske Vildhjarta som kommer med nytt album senere i høst!
Har aldri helt skjønt hvorfor dubstep kategoriseres som en sjanger med 140bpm. Da beaten som regel går i 70 eller 87,5bpm selv om basslinjene og sangen forøvrig produseres i dobbelt tempo. altså 140 eller 175bpm(standard DnB tempo). Mener jo fortsatt at bpm´en er 70 uavhengig av hva produsenten setter som tempo i sequenceren. Det er jo ikke akkurat bassline per minute det er prat om. Mulig jeg er vanskelig men..
joda skrillex er kanskje en av de mer kjente innen dubstep scenen men han blander inn så mye i sjangeren at det er utvanna så mye at det nesten ikke kan plasseres i noen sjanger
ja, mange mye bedre eksempler på sjangeren…
En anna sjanger som har hatt stor inflytelse på Dubstep er sjangeren Broken Beat. Lett gjennkjenneleg ved at «rytmemønsteret er uryddig». (Beklagar mangelen på fagterminologi, korreksjon blir motteke med takk).
Et eksempel på Broken Beat av Jesper Dahlbäck & Thomas Krome:
http://www.youtube.com/watch?v=C95t9apsDMQ
Syntes Dubstep trenger flere undersjangere..
Faen for ein ubrukelig musikk. Amtørar og nerdar som sitt heime og trykk på rytmeboksen sin, samt eit kobbel av musikk-journalistar som faktisk tar desse såkalla «utøvarane» på alvor.
Dei kan jo ikkje spele på eit instrument ein gong! Vi treng ei ny sprenging av disko-plater, eventuelt dubstepplater. «We’re gonna take all your disco-records, and blow’em up, real good»
«Disco sucks!»: http://www.youtube.com/watch?v=3Xsrz-6U_hc&feature=related
Høyr på noko skikkeleg musikk i staden. Svenske «Graveyard» til dømes: http://www.youtube.com/watch?v=OnGBa8dVm6k
Det finnes bra ting i de fleste genrer. Kanskje Lydverket ikke alltid er så flinke til å plukke ut gode eksempler, men de som gidder å lete kan ofte få seg en a-ha-opplevelse, og særlig om de hører det i rett situasjon eller tilstand.
Godt aa hoere noen fronte litt god gammeldags UK Garage. Epic.
Slitsomme greier, bedre å høre på god melodisk musikk!
Fy faen så mye fjortispiss media lirer ut av seg for å lage hype!
OG STIGMATISERE!
Tror at artikkelen også er forvirret. Først står den og henger i browseren. Og når en så kan begynne å bla nedover den, så er det bare de øverste bildene som dukker opp skikkelig. Resten er bare en blank boks.
Så her ser det ut som en har prøvd å få altfor mye på en gang inn på samme webside. Webdesign er ikke mitt fagområde, men en nødløsning kan være å ha ei hovedside med kort omtale av sjangerne og så linker til en mer detaljert omtale av den. For dette her blir bare forvirrende for både pcer og folk.
Trenger mer chap-hop
http://www.youtube.com/watch?v=eELH0ivexKA
Hei folkens, «You Suffer» av Napalm Death kom ikke ut i 1989, men i 1987 (og ble spilt inn i 1986), så det så!
Når det gjelder dubstep, så vil jeg benytte anledningen til å sette spørsmålstegn ved om eksempelet brukt i det hele tatt kan kalles dubstep. Jeg synes å høre lite dubstep-elementer i den. Angående ting som er i dubstep-grenseland, så vil jeg anbefale folk å sjekke ut produsenten Akira Kiteshi (+ duoen AK Kids), som har laget noe av den mest interessante dubstep-relaterte musikken de senere år. Bare søk på youtube og hør selv. Det er ganske uhøytidelig og partyvennlig, uten å bli for kommerst. Spill høyt!
For å avrunde det hele… Visste dere at Mick «Tornado» Harris, trommisen i Napalm Death som oppfant begrepet grindcore, i senere år har gått over til å lage dubstep? Ikke så rart egentlig, siden han under navnet Scorn har laget minimalistisk basstung elektronika siden midten av nittitallet. Enda mer trivia: Låta «You Suffer» ble faktisk spilt inn av nøyaktig samme besetning (Mick Harris – trommer, Justin Broadrick – gitar, Nicholas James Bullen – bass/vokal) som spilte på den første Scorn-plata (men fra midten av 90-tallet har det vært Harris’ soloprosjekt).
Nei.
personlig syns jeg sjangeren trollcore er fresht.
legg merke til trommene i starten, mest spennende jeg har hørt på en god stund.
http://www.youtube.com/watch?v=oHg5SJYRHA0&feature=related
AGH!
i laughed my lungs out.
Lurer litt på kva tankegangen var med dei siste sjangarane …høyrest ut som «Media har funne på dei heilt forferdelege omgrepa ‘slutcore’ og ‘rapegaze’, skammeleg! Difor har me laga ei lenkje med ‘RAPEGAZE’ i store bokstavar frå framsida av nrk.no, og avslutta artikkelen med å krona dronninga av ‘slutcore’»
horse the band e jo helt råttt band! ikkje så mye nintendocore lenger, de e blitt mere voksne i uttryket sitt, men fremdeles ett av mine favorittband!
Mange subsjangere her. Med fellesnavnet drit.
Lo godt av denne.
[...] BLE DU IKKE SENDT VIDERE TIL RIKTIG SIDE? Klikk her! [...]
Hurra for grindcore!
laserguys.bandcamp.com
[...] Les også: Sjangerforvirra? [...]
[...] fans av horrorcoregruppa kanskje ikke er helt som andre musikkelskere har vi fått bevist gjennom dokumentaren om [...]
[...] Les også: Er du sjangerforvirra? [...]
[...] Les også: Er du sjangerforvirra? [...]
[...] Sjangerforvirra? [...]
[...] Les også: Sjangerforvirra? [...]
Ble NESTEN fornærmet av beskrivelsen av grindcore, i delen hvor det står at sjangeren ofte skal være mest mulig tilfeldig. Dette er slett ikke en karakteristisk del av sjangeren, selv om det sikkert finnes et fåtall GC-band som virkelig gjør dette.
[...] dermed en demper på den småprogressive og drømmende innpakningen som muligens fikk de aller mest sjangerforvirra til å vifte med chillwave-vimpelen. Hvis fantastiske Forget forsøkte å låte som en slags [...]