Hunx & His Punx spiller tyggispop med 60’s girl group-fascinasjoner. De er strengt tatt en girl group også, bortsett fra den mannligeg vokalisten Hunx (Seth Bogart), som er mer feminin enn de tre formfulle, punkdamene til sammen. Dét er i og for seg greit, om ikke fjolleriet hadde kommet i veien for sangprestasjonene. Han er mer opptatt av å vrikke, hvine og skrulle enn å synge. Når han først gjør det er stemmen tilgjort pipete. Med dårlig lyd og slappe låter, er dette egentlig et band jeg allerede har brukt altfor mange linjer på å avfeie.

Das Racist er minst like plagsomme

James Blake er derimot som en særdeles behagelig drøm. Det ér riktignok noe fjasete i seg selv med kirkekonserter. Det skyggesettes når det gjøres som Twin Shadow i Central Presbyterian Church tidligere denne uken. Når James Blake avslutter den seansen upåklagelig etter han. Når James Blake innfrir enhver forventning knyttet til den sjelfulle minimalismen hans i konsertformat.

James Blake i Central Presbyterian Church – SXSW 2011. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Kirkerommet er perfekt for han. Det er fristende å dra paralleller mellom arkitekturen – en kombinasjon av gamle tiders kirkebygg og moderne frikirker – og Blakes musikk. Akustikken er derimot viktigere, og bærer uproblematisk hvert knips i låtene hans. Det treffer meg som svevende løvetannfrø, der jeg sitter og gliser halvdøsende på galleriet. Noen ganger oppleves det som at jeg drømmer denne konserten samtidig som jeg overværer den. Det viser seg også å være tilfelle, men uten at jeg på noe vis går glipp av at for eksempel hans ”The Wilhelm Scream” er det mest hensettende som har truffet meg denne uka i Austin.

Blake har ingen problemer med å være utenfor studioet. Med trommer- og keyboardassistanse smyger stemmen seg ut i mikrofonen over laptopen hans. Ikke milevis unna slik han høres ut på albumdebuten, men med smårusk i kantene som forsterker livefølelsen.

Kyla La Grange er ikke like heldig med scenen hun spiller på dager derpå. Klub Krucial er uten unntak som en steril bar skapt for events, med påklagelige lydforhold, glorete bannere og usjarmerende lyssetting. Briten er enda ei dame, i en (altfor) lang rekke, som synkront klasker glitter i tinningen og legger lite skjul på Kate Bush-fascinasjonene sine. La Granges eminente ”Walk Trough Doors” er imidlertid nok til å gjøre henne til stjerne for egen regning.

Materialet denne kvelden er aldri i nærheten like spenstig. Hun har låter som utvilsomt vil fremstå sterkere i andre sammenhenger. Når hun åpenbart må grave dypt for å motiveres til overhodet å spille for dette glisne, overopplyste publikummet, må jeg med unntak av et par nummer også se et stykke etter engasjementet. Her virker Kyla La Grange uferdig. Idet jeg har rukket å tenke det, avslutter hun brått konserten uten å spille nevnte ”Walk Trough Doors”. Pliktgjennomføring med fraværende utløsning gjør ingen glad.

Tags: Hunx & His Punx, james blake, kyla la grange, ruben gran, SXSW