For en hvilken som helst person med musikkinteresse litt over gjennomsnittet er South By South West som å komme til himmelen. Et ukjent antall band på over 100 scener i et lite område av en av USAs musikkhovedsteder er i alle fall noe av det nærmeste himmelen jeg kommer.  Som debutant på den årlige musikkfesten i Austin, Texas har forventningene vært mange og høye. Til nye, nettopp oppdaga band, til selve byen, og til festivalpublikummet og stemninga de lager.

Etter å ha laga direktesendt radio på P3 kasta Ruben Gran, les hans opplevelse her og undertegnede seg ut i festival-episenteret, 6th Street. Her er det fullstendig sirkus stort sett hele døgnet, folk flest vaser mellom  scenene, mens endel ser ut som de går uten mål og mening. Jeg var ganske godt forberedt, og styrte tidlig mot en av forhåndsfavorittene mine.

Gold Panda overfører elektronika-stuinga man hører på fjorårsplata Lucky Shiner til miksepulten, og skaper en svett, men noe tilbakelent klubbstemning i det knøttlille, tømmerkoie-lokalet Mohawk. Hiphopelementene han presser inn mellom de oppkutta popmelodiene kommer enda klarere fram live, men det kan kanskje ha noe med å gjøre at jeg nettopp hadde overvært Freddie Gibbs første festivalkonsert. Mer om den senere. Gold Panda sleit en del med både utstyret og lydmannen, og det var betegnende da en breial amerikansk publikummer litt for høyt mente at Gold Panda burde spilt på anlegget han har hjemme i stua si.

Noen som ikke kan skylde på lydmannen er London-duoen Summer Camp. Elizabeth Sankey og Jeremy Warmsley har lenge holdt identiteten sin hemmelig, og drevet en viralkampanje på nett med gamle filmsnutter med egne låtklipp på. Låtene sampler sitater fra 80-tallsfilmer, og flere av låtene har titler henta fra rollelista i romantiske ungdomsfilmer fra samme periode. Det er 80-talls synthpop laga på 10-tallet, også etter hvert godt kjent under den idiotiske termen chillwave. De underbygger sjangertilhørighet ved å vise ekte hipstamatic-bilder på et laken bak seg. Men det var dessverre ikke så lugnt å se duoen i konsert. Det er mye musikk som blir laga på gutte- og pikerom om dagen, men selv om man klarer å skrive og spille inn catchy låter som fornyer nye musikkuttrykk, er det ingen selvfølge at man klarer å fremføre det på en scene. Det virker heller ikke å være tilfelle for disse to britene. De måtte starte halvparten av låtene sine på nytt, og til stadighet beklage at de ”ikke hadde dagen”. Men vår- og sommerkåte ører fikk betalt til slutt med en nokså feilfri versjon av ”I Want You”.

Det betaler seg å kjefte på lydmannen før man setter i gang de korte showcase-konsertene. Small Black drøyde en halv time med å starte sin, og lydjusteringa deres forskjøv resten av programmet på Red 7s hovedscene. Og de fikk den mørke drømmepopen sin til å føles som en bittersøt drøm en liten stund. Men lydbildet kobla med låtmaterialet gjør at det etter hvert går over i et beskt mareritt. Det blir rett og slett for langtekkelig og repetetivt i løpet av kun 35 minutter.

Freddie Gibbs laga lange køer en halvtime før han skulle stå på utendørsscenen til Mohawk. Etter en fomlete start hvor det stort sett går i å prøve å få med publikum på utskjellinga av politiet (sannsynligvis ikke relatert til Austins Finest sitt skjerpa fokus på å ta folk som går på rødt lys under festivalen) samt mantraet om at man må fikse  penger til det man trenger, føles det som ordrytmen først kommer ordentlig i gang da de seks speilreflekskompisene til Freddie kommer på scenen. De som vil kan ganske sikkert se alle konsertene Gibbs har gjort på SXSW i seks tilnærma like vinkler. Gjør du det kan du spole forbi første halvdel, men siste kvarteret viser Freddie hvorfor han er blant festivalens kanskje aller største hiphopstjerneskudd, sammen med OFWGKTA.

Av nye, kvinnelige bekjentskaper står Caitlin Rose og Austra igjen som høydepunktene så langt. Kontrasten mellom dem er stor, der Nashvilles Caitlin blant de friskeste, nye stemmene i amerikansk country, mens Katie Stelmanis fra Toronto, Canada, er gothclub-prinsessen Austra. Sistnevnte kan kanskje best beskrives som en tenkt lillesøster av Karin Dreijer Andersson fra The Knife og Fever Ray. Sjangertermen heksepop finnes vel ikke ennå, selv om det på SXSW er overvekt av teatralske stemmer blant banda med kvinner foran mikrofonen. Katie dirigerer bandet sitt, som består av bass, trommer, synther og to bittesmå indie-glamourmodeller som danser og korer, og de skaper en til tider hypnotiks miks mellom synthpop og tung, bassete dansemusikk.

Caitlin Rose derimot stripper det ned til en enkel kassegitar, flankert av to kompiser på lapsteel og el-gitar. Kompet er tradisjonelt, men tekstene hennes biter og kniper tak i deg fra første linje. Den vevre jenta kan kanskje sammenlignes med Marit Larsen, men det er bare inntil hun åpner munnen. Hun er morsom og bitter, og blander humor og sarkasme i såre kjærlighetssanger. At hun fikk et drita publikum foran scenen i et av SXSWs selskapslokaler ga Caitlin en spesiell holdning konserten igjennom, og hun som dreit ut de mest forstyrrende publikummerne, uten av de fikk det med seg.

Den scenen med mest romklang i Austin er kirka Central Presbyterian Church. James Blake var et klokkeklart valg blant artistene som får spille her. Lineupen uka igjennom inkluderer blant annet vår egen, amerika-utlånte, Sondre Lerche. Et annet band som dro nytte av kirka var Twin Shadow. Den coole crooneren George Lewis Jr kommer opprinnelig fra den Dominikanske Republikk, men har laga soveromspopen sin i Brooklyn, New York. Fjorårets Forget var en favoritt for mange, blant annet VG-sinnataggen Thomas Talseth som trilla sekseren på terningen. Og når det norske festivalpublikummet får muligheten til å oppleve bandet live til sommeren vil han få selskap. George leder bandet sitt til å gjøre albumspor som «Castles In The Snow» og tittelsporet til adskillig råere affærer enn de oppleves på plata. At han mellom låtene i det enorme kirkerommet finner plass til å søke tilgivelse for en gang å ha stjålet kollekten i sin egen menighet er bare befriende moro for publikummet, som han mot slutten nærmest kommanderte til å reise seg fra benkeradene for å danse.

Ruben Gran får det hardt på SXSW

SXSW 2011 – tre festivaler i ett

Tags: austin, austra, Caitlin Rose, Festival, freddie gibbs, gold panda, Small Black, SXSW, Twin Shadow