Hypene henger løst før en festival som South by Southwest, og ekkoet av dem kan høres konstant fra de uttallige spillestedene i og omkring ekstremt folketette sjettegate. Hiphop er også representert godt i så måte. I en tid hvor det gjøres regnskap over rapmusikkens status og fremtid, hvor grenser testes og regler brytes, er det interessant at den gode, gamle måten kommer soleklart sterkest ut av det. I hvert fall fredag kveld i Austin.

Freddie Gibbs er det nærmeste du kommer 2Pac i 2011. Dét er allerede en klisjé, men en behørig sådan. Gary, Indiana-rapperen skinner enda sterkere live enn på de flertallige mixtapene sine. Flowen hans får mer kraft, stemmen er mer variert. Han er noe så sjeldent som en tredimensjonal og energisk gangstarapper, som synes og høres tydelig på alle nivåer. Også på beats som kunne fått mange til å fremstå som gråtasser, blant en bråta overraskende lite masete backuprappere. Han hater snut, røyker blunts og skildrer gateliv med like stor selvfølge og overbevisning som han flørter med damene og byr opp til dans. Glimtet i øyet er like tydelig som mørket i sinnet. Utvilsomt sjernepotensiale, som også Grepperud erfarte kvelden før.

Das Racist er det fullstendig motsatte. De følger opp etter The Cool Kids, hvis basstunge, bloggete sneaker-hiphop skaper feststemning som hadde vært et verdig punktum for rapkvelden på Emo’s. Das Racist tar derimot futten ut av alt de hadde bygget opp. Trioen rapper i munnen på hverandre når de ikke drar dårlige vitser med psykedelisk tilsnitt eller dyrker gimmicken som raringer fra Brooklyn. De har ikke klovneneser og (så veldig) artige hatter, men det føles slik. Det hjelper ikke å ha plastlenker rundt halsen, ”lekne” beats eller tøysedans når musikken er som å få helt grøt i ørene. På karneval.

Tags: das racist, freddie gibbs, ruben gran, SXSW, The Cool Kids