Så reiser man kanskje til South by Southwest først og fremst for å sjekke ut nye band. Og for å dobbeltsjekke. Det er ingen selvfølge at noe som glimrer på plate høres like godt ut live. Når man besøker Austin under denne festivalen er det imidlertid også (mulighet) for å se gamle helter og has beens. Duran Duran, OMD, The Bangles og Bob Geldof kunne vært avlagt besøk med en viss interesse (greit, egentlig ikke Geldof). Dessverre er det umulig å rekke en brøkdel av hva man ønsker få med seg. Jeg kan leve med at de nevnte utgikk, så vidt med at Wu-Tang Clan og Emmylou Harris, Austin 2011, er noe jeg aldri får oppleve. Eller at jeg allerede vet at Kanye West-konserten på lørdag ikke vil inkludere meg. Sutring til side – jeg har vært på Bad Brains-konsert.

Med all respekt, og fullstendig klar over selvfølgeligheten; det eksisterer ingen automatikk i at veteraner på scena betyr knallkonsert. Snarere tvert imot, selv om visse bare ved sin tilstedeværelse tilfører rommet og totalopplevelsen enestående energi. Bad Brains’ H.R. er utvilsomt en slik mann. Rent fysisk minner 55-åringen bare så vidt om den eksplosive frontfiguren fra bandets glansdager tidlig på 80-tallet. Men vi vet det er han, vi ser så vidt at det er han, selv om de hastigste bevegelsene han gjør er å trykke hendene sammen og bukke ydmykt til et ekstatisk publikum. H.R. tar ikke barmarkssalto i 2011. Folket gjør det for han, fra og foran scenen, og de gjør det med god grunn.

Bad Brains på Emo's – SXSW 2011. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Bad Brains i det nye årtusenet er fire gamle, skjeggete menn som lett gynger til sidene når de spiller hardcoreklassikere fra ’82-debuten sin, iblandet noen av sine egne reggaenumre. Sistnevnte er perfekte pustehull i et sett som med ørsmå unntak sitter som ei kule (H.R. synger plettfritt). Det var delvis den kombinasjonen som gjorde de bemerkelsesverdige i gamledager, og det gjør dem bemerkelsesverdige fortsatt. Særlig når man ikke kan unngå å føle at de fortsatt mener det de spiller og synger, er det like deler musikalsk rørende og engasjerende opprørende å overvære Bad Brains i konsert.

OFF! på Emo's – SXSW 2011. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Like bevegende er det ikke å overvære de to banda på samme scene før dem, men nesten like morsomt. OFF! var en overraskende glede på denne festivalen i fjor, og Keith Morris (tidligere Black Flag og Circle Jerks – mye historie på Emo’s denne kvelden) sitt nye band spiller enda bedre fra seg i år. Musikalsk originalitet er en synd, hardcore punk basert på røttene er standarden, og de følger den. Det er ikke verre enn å godta premissene eller se noe chillwave et annet sted. Premissene har riktignok forandret seg noe siden Morris’ ungdomsår. Han raljerer selvironisk omkring faktumet at de spiller på et Vans-sponset arrangement, samtidig som han mimrer tilbake til da han fikk sitt første par for en halv mannsalder siden. OFF! i konsert oppleves som like deler velspilt mimrestund, retroaften og slamdancefest. Dét ville kle en norsk scene i løpet av sommeren også.

Bandet før dem på Emo’s denne kvelden har spilt i Norge. Sacramento, Californias Trash Talk gjorde behørig leven av seg på Øyafestivalen i fjor. For min del må de gjerne komme tilbake. De er like virile, vitale og viltre som man forventer og ønsker dem.

Trash Talk på Emo's – SXSW 2011. Foto: Ruben Gran, NRK P3

På en annen scene står engelske Lower Than Atlantis for betydelig mer melodiøse takter. Slettemark-favorittene makter få det til å svinge overraskende godt med gråmelert følsomhet og finkjemmet brutalitet. Som norske Wolves Like Us dyrker de pust fra 90-tallet (kalte vi det popcore den gang?), men får det likevel til å høres relevant ut nå. Dessverre gikk jeg glipp av brorparten av denne konserten. Vil. Se. På. Festival. I. Norge.

Og mens fortidens vinder omfavner. Jeg visste ikke at jeg skulle komme til å se og høre Texas-bandet Warbeast. Jeg er veldig glad jeg gjorde det. Vokalist Bruce Corbitt har neppe noe usnakket med fordums metalhelter hva mimikk angår. Ronnie James Dio gliser i kulissene. Corbitt er en ganske annen type vokalist, men har overveldende god kontroll på det som skjer langt nede i halsen sin. Gitaristen står derimot i gjeld til både Conan og He-Man, og han maskingeværposerer med de seks strengene sine like briljant som han spiller på dem. Trad thrash metal kan være fryktelig forfriskende i en langhelg hvor bloggindie og glitterkvinner dominerer.

Warbeast på Emo's Jr – SXSW 2011. Foto: Ruben Gran, NRK P3

I See Stars har et helt annet nedslagsfelt enn de betydelig eldre Warbeast. De har snev av metal ved seg, selv om Warbeast-fansen sannsynligvis bare såvidt kunne være enige. I See Stars har derimot popstjernepotensiale. Og poplåter. Det hjelper å ha en vokalist som kunne vært sønnen til Tom Criuse, men som synger som avkommet til Gerard Way, og sporadisk minst like bra. Låtene deres har dessuten likhetstrekk, men seksmannsterke I See Stars slipper til suggererende break downs og elektronikk blant all sødmen, og nikker delvis like mye til de mer jevngamle (og geniale) Bring Me The Horizon.

Presisjonen er imponerende, låtene hovedsakelig umiddelbare og skamfengende. De koker i hop et sammensurium av cheesyness, sint ungdom og raveestetikk som bare så vidt balanserer på riktig side av det usmakelige, men vinner alt i alt tilliten min med sjarm og bitt. Og ikke minst med en usakelig heftig cover av The Outfields ”Your Love”. Sukkersøt dessert med avec smaker alltid etter et koldtbord av aggresjon og brutalitet. Også i Texas.

Amund Grepperud på sirkus SXSW

Big Boi i bilder fra SXSW

Tags: austin, bad brains, i see stars, lower than atlantis, off!, ruben gran, SXSW, Trash Talk, warbeast