Guns N’ Roses - Chinese Democracy
Diktaturets pris
«Et hjerneknull av et album», mener vår anmelder om Chinese Democracy.
Guns N’ Roses: Chinese Democracy
[Geffen/Universal]
Axl Rose. Foto: Scanpix
Etter 15 år i den kreative ørska er Axl Rose tilbake med innleide pistoleros og et hjerneknull av et album.
Som den amerikanske forfatteren og musikkskribenten Chuck Klosterman nylig skrev: ”Å anmelde Chinese Democracy er ikke som å anmelde musikk. Det er mer som å anmelde en enhjørning.” Dette er ikke en overdrivelse – fascinasjonen over at albumet i det hele tatt finnes, som noe mer enn et rykte, en tynnslitt vandrehistorie eller en ondskapsfull spøk, er like slående som dets mildt sagt eksentriske innhold.
La det være klart: Appetite For Destruction er fortsatt et av tidenes aller beste rockeplater – et sexy, tungt ruset, livsfarlig beist av et debutalbum, og den eneste platen som har holdt seg konstant blant mine ti favorittalbum siden utgivelsen i 1987. Den tidlige inkarnasjonen av Guns N’ Roses, der Slash, Izzy Stradlin, Duff McKagan og Steven Adler alle bidro å definere bandets særegne fusjon av slesk LA-hardrock, bluesbasert punk og misogyn Aerosmith-riffing, er fortsatt til å bli svimmel av, 21 år seinere.
Det samme må sies om de største låtene på …Lies og Use Your Illusion-platene. Tross enkelte åpenbare svakheter, som oftest knyttet til Axls tiltagende stormannsgalskap, inneholder de øyeblikk ethvert åndsfriskt rockeband ville myrdet familiemedlemmer for å snuse på.
Det er vanskelig å betrakte Chinese Democracy som en oppfølger. G N’R anno 2008 er i praksis Axl Rose med en skokk innleide arbeidere, alle blottet for karismaen som preget bandets besetning i gullalderen. De fem-seks gitaristene spiller presist, med enkelte innovative drag, men lider under en klinisk produksjon, retningsløse arrangementer og et låtmateriale som virrer retningsløst mellom kørka nu-metal, venstrehåndsrock og blodfattige teaterballader.
For å få unna det verste først: ”This I Love” er musikalskvip av verste kaliber, båret fram av anstrengte vokalprestasjoner og et lyrisk innhold som påkaller hånfliret. På ”If The World” og Madagascar” snuses det på triphop, uten at resultatet kan kalles noe annet enn dypt middelmådig. Tittelsporet, ”Shackler’s Revenge” og for mange andre sanger her lener seg på en fascinerende kjønnsløs, om enn habil form, og mangler melodiene som gjør det fristende å sette albumet på repeat.
«There Was A Time»:
Guns N’ Roses – «There Was A Time»
Det er midtpartiet av Chinese Democracy som sitter best: ”Catcher In The Rye”, ”Riad & The Bedouins” og ”There Was A Time” er blant få sanger som umiddelbart tåler sammenligning med bandets beste – de viser alle at Axl fortsatt har en stor låtskriver i seg, bak all paranoiaen og usikkerheten. Likevel: Chinese Democracy er – ventetiden og bandhistorien tatt i betraktning – et genuint underlig antiklimaks, og nok et håndfast bevis på at tålmodighet ikke alltid lønner seg.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, axl rose, chinese democracy, guns n' roses, plate
Ærlig talt, synes anmelder er helt på jordet. CD, Better, Catcher, There WAT, Scraped, Sorry(sorry er fantastisk), Rihad, IRS, Madagascar og Prostitute er jo vannvittig bra låter, det er 10 av 14 sanger. Jeg kan nesten ikke forstå at man kan gi skiva en treer og synes anmelder er feig. Hør på AC/DC Rock n Roll train, den er så kjedelig at jeg nesten må skru av, men den fikk 5??, og denne skiva 3?? (ikke noe sammenligning forøvrig). Legg historien bak deg og hør på skiva som om det er et nytt band, hør på låtene, ikke alt annet vissvass om hvor lenge det hat tatt.(kjønnsløs om enn habil form, hva f.. Får du betalt for dette? . Synes det låter fett og bra
«Legg historien bak deg og hør på skiva som om det er et nytt band»
Hvorfor i all verden skal man det? Det er Guns n`Roses vi snakker om. De ER jo en del av historien og det blir naturlig å kikke tilbake på hva de klarte å prestere før i forhold til nå.
Jeg har digga Guns siden jeg var liten, men faen heller…Når de bruker 14 år på å snekre sammen ei skive, har man lov til å forvente bedre resultat en det her.
Slash, Izzy Stradlin, Duff McKagan og Steven Adler; Hvem er de? Jo, de er tidligere medlemmer, sammen med Gilby Clarke og Matt Sorum.
Hvem de var, hvor lite de egentlig gjorde for GN’R er ubetydelig i denne sammenheng. Jeg er ingen hardcore guns fan, men synes det er trist å se at plata skal bli rakket ned på fordi slash ikke hadde tålmodighet til å bli med videre. Axl Rose blir nok sett på som splitter pine gal, men han er også genial. Det sixtinske kapells takmaleri ble ikke malt på en dag, tror nok ikke maleren lot seg stresse og diktere av andre. At musikere kom og gikk de siste ti årene nå i GN’R, får så være. Men se på resultatet. Avantgarde gitarist Buckethead har bidratt sterkt med sine gitarer, han er noe for seg selv… Ron Thal ble visstnok anbefalt til Axl Rose av gitar legenden Joe Satriani, noe som sier sitt. Robin Finck, tidligere NIN gitarist har vel vært med i ti år, og har videreført guns sounden over på denne plata. Richard Fortus har også bidratt med sin gitarplukking. Og bare det at Tommy Stinson på bass leder bandet sier seg selv at dette ikke er en gjeng med leiesoldater.
Og både Frank Ferrer og Brain banker både Matt Sorum og Steven Adler helseløse på trommene. Evigunge Dizzy Reed og multitalentet Chris Pitman er med på å skape det rette lydbildet.
Ingen av låtene er forutsigbare, de vrir og vender seg i nye retninger. Jeg kjente nakkehårene reise seg da «This I Love» begynte, og frysninger på ryggen når gitarsoloen dro til og Pitman’s «sub bass» slår inn. Men før denne låta er det nok å ta fatt i. Åpningslåta Chinese Democracy fyker i fleisen på deg når den har lurt deg til å skru opp volumet, etter du har kommet deg over angrepet er det Shacklers tur. Den begynner ligner ikke gn’r, til å begynne med, men etterhvert kan dette bli en klassiker, Soloen som kommer etter 2:15 minutter får nok slash til å grave seg ned, han har aldri vært på dette nivået. Sangen Better er et av høydepunktene på skiva, et utrolig bra driv og en genistrek av en tekst. Street of dreams har et litt sir elton john preg over seg som de fleste vil synes, men hva så? Låta er sterk, og igjen er det en finurlig tekst i velkjent axl-stil. If the World virker som en svak låt om du fremdeles synes det er dritfett å høre om hvordan det var å være drita i L.A. i 1985, men dette er 2008 og livet går videre. T.W.A.T, full av uventede vendinger, uovertruffen vokal. Catcher in the rye, en mye omtalt sang i forkant. Bryan May’s gitar ble vraket, men neppe noe savn. Og alle de andre «gamle» guns gutta har vi forlengst glemt… Scraped, aggresiv vokal og hissig gitar. Her snakker vi rett og slett rock n roll. Riad N’ the Bedouins, denne angriper deg fra alle kanter, vri og vender på seg. Føler denne kunne vært på en YUI plate fra 1991, men nå bedre produsert og med et komplett lydbilde. Sorry er en av overraskelsene på plata. Noen vil si negativt, andre positivt. Rolig låt, ikke som GN’R vi kjenner, men GN’R fornyer seg og denne hører hjemme på skiva. IRS, denne sangen har kanskje alt en kan ønske seg. Tidløs, og som på resten av plata fornyer sangene seg underveis. Gjerne i retninger du ikke trodde skulle komme, altså er ikke dette kjedelig og forutsigbart. Madagascar, du får nok assosiasjoner til Civil War her. Samme film er samplet på disse sangene, i tillegg til Martin Luther jr og noen andre. Axl Rose vokal hyler og skriker som den alltid gjør, det virker som om bandet virkelig koser seg på dette albumet. «This I Love» er for meg høydepunktet så langt, og vi nærmer oss slutten nå. En tekst som virkelig får deg til å tenke på hva det er Axl Rose leter etter. Eller hva han har mistet. Lydbildet og produksjonen er suveren, denne låta har nerve og sjel. Så er det siste låt, Prostitute, Rolling Stone skrev om denne så tidlig som i 1998 eller 2000. Dette er prikken over i, rosinen i pølsa. Kall det hva du vil. Dette er punktumet plata fortjener. Den får deg til å ønske at det fantes Chinese Democracy II.
Se bortifra hvor lang tid det tok å lage plata, det er først og fremst de tidligere medlemmenes skyld. De feiget ut slik at Axl Rose måtte finne nye medlemmer, noe som det sier seg selv ikke er gjort på en uke. Før var det en spinkel gitar, nå er det en vegg med gitarer som møter deg.
Om plata skal bli dømt pga historien er det trist. Jeg synes selv dette låter bedre enn Illusion albumene. Appetite er noe for seg selv, men det er 21 år siden og det er på tide å innse at vi faktisk er i 2008.
Plata er velprodusert, lydbilde er komplekst og mer nyansert enn hva noen andre rockere har klart å gi ut de siste årene.
Håkon: Takk for din anmeldelse.
At Buckethead og Finck, for å nevne de to som står bak det kanskje mest interessante gitararbeidet på denne platen, kan spille gitar og vel så det, er det ingen som helst tvil om. Det er primært låtmaterialet jeg har problemer med, men likevel – og dette er et poeng: Jeg føler meg ikke berørt av det musikerne bidrar med her. Dette er i ekstrem grad Axls prosjekt, og man kan elske eller hate det (selv befinner jeg med et sted midt mellom). Men det er vanskelig å komme utenom den melodiske nerven både Slash, Stradlin og til en viss grad også McKagan bidro med i sin tid.
Som du skriver: Lydbildet er komplekst og nyansert (jeg føyer for egen regning til adjektivet eksentrisk, noe som gjelder på absolutt alle plan av denne utgivelsen, fra tekster til melodier, arrangementer og instrumentering). Ingen, absolutt ingen, låter som GnR i 2008. Jeg er bare usikker på om dette nødvendigvis er en god ting.
Hilsen Marius
Har prøvd å hørt på dette albumet med ører fri for historie, og da må jeg bare si at dette er et skuffende verk dessverre, har prøvd å høre det med tanke på historien, og da faller dette som tidenes største nedtur noensinne. Aldri har vel noen hatt større fallhøyde og aldri har noen fallt slik før. Om et år kommer vi alle til å huske dette som et av de pinligste albumene noensinne. Dessverre er det slik. Jag hadde håpet på å bli blåst av banen, men dette er så skuffende, at jeg knapt finner ord….RIP AXL rose, leve Guns’n Roses. Hvil i fred
Syns dette var et flott album (men for mye myk musikk) og FOR EN STEMME!!!
Jeg savnet mer elektronisk musikk men Buckethead og Pitman (spesielt Buckethead) får det til å høres intresant ut.
Noen vakre soloer fra Robin og.
Hvem er Slash og Duff forresten Marius?
Har hørt de hadde krusedullhår og kunne gjøre sånne 80′s poseringer foran kamera.
De var visst med en synger som het Axl og senere har jeg ikke hørt noe mer…
Snakk om å mangle journalistisk integritet.
[...] ANMELDER Guns N’ Roses Chinese Democracy The Killers Day & Age Cyaneed I Rule This Library For [...]
Tøys! Dette er Et av dei beste platene på mange mange år.. Vi elsker det! Plata ligger på 1 plass dei fleste plassane i europa!
Fantastisk plate, Heeeelt uenig i at det ikkje høres ut som gnr! Dette er en variert og sterk plate! Guns tør her å glemme alle sjanger og «moteaspekter i musikken» og lager gjennomfør knallbra musikk! Sorry med sitt Pink Floyd preg! Brutale blandingen av industri og rock i Scraped og Shacklers, Klassiske gnr rock i better, IRS. Østlige aspekter og flamencogitarer i «If the world» Typisk uptempo gnr ballade i Madagascar» og there was a time…. for ikkje å snakke om «street of dreams» utrolig vakker sang. Gir plata en sterk 5er på terningen!
Og så må jeg bare kommentere det som var skrevet over og si meg enig i at det er vanvittig at Mr. ASP klarer å gi denne en 3′er når han kan gi ACDC en 5er??? for all del jeg liker acdc, men så lite nyskapende! det er som å spise taco til middag hver jævla dag… det skjer jo ingen ting…
Chinese Democracy, hva skal man si? Selvsagt blir dette aldri like hissig og farlig som klassisk GNR, men skiva er overraskende god selv om den er nesten produsert ihjel og derav mangler det agressive lydbildet.
Håkon: du sier at Slash aldri har vært på dette nivået? (ref soloen i SR). Du skal selvsagt få mene dette, men selv om slash kanskje ikke er noen shredder og ekstremgitarist så har han en følelse som er uerstatelig, og sounden til GNR er jo Slash og Izzy 100%. Ozzy sa det vel ganske greit; I don’t want you to play me a riff that’s going to impress Joe Satriani; i want you to play me a riff that makes a kid want to go out and buy a guitar and learn to play …». Slash har vel i så måte influert litt flere gitarister enn nygutta i GNR… så selv om slash kanskje ikke klarer å spille den soloen i SR, så er jeg sikker på at han hadde spilt noe bedre.
Ellers er skiva bra, selv om de fleste låtene har vært allment kjent i åresvis nå. Skal bli morsomt å høre flere av nylåtene live, og ikke bare de som ble pumpa ut i 2006. TWAT er allerede et klassisk episk verk, og kan bli monumental i livesammenheng.
All over godt fornøyd, og når skiva først skulle komme så varmer det et gammelt GNR-hjerte å se at GNR topper i en rekke land nå!
Bob «Slash har vel i så måte influert litt flere gitarister enn nygutta i GNR…»
Greit nok det bob, men har de fått sjangsen til det enda da?
Jeg har nå lest ca. 30 reviews av denne platen. Det at ingen klarer å gi platen totalslakt er for meg ett kvalitetstegn av dimensjoner. Kritikerne kaster 3′ere, 4′ere og 5′ere og skulle nok gjerne sett at Axl hadde floppet mer en han gjør. En kan ikke ignorere talentet på platen selvom en digger soundet guns n’ hadde med de gamle gutta. Jeg savner også Duff’s punkete edge, blues-feelingen til slash og ikke minst country-røttene til Izzy, men det kommer aldri til å skje en reunion, og om så hadde vært tilfellet, ville det fortsatt ikke høres ut som AFD! Den som setter hovedsigneringen i GNR er Axl og at han har fått ut fingeren og igjen viser sin musikalske genistreker skal vi være glade for. Albumet er merkelig, men det er kreativitet, det er eksprimenterende og inneholder noen klassiske linjer som etter noen gjennomlyttninger knuser alt annet der ute pt. Jeg synes dessverre nesten hver sang har ett dårlig parti eller 2, men alle har også partier som er dyriske og som virkelig overgår det meste de siste 10-år. Better inneholder alene mer kreativitet og musikk-kunst enn 50 av de siste platene du har gitt 3′ere for å si det sånn. Må dele litt frustrasjon ift forutinntatheten kritikerne ser ut til å ha…Her er det alt for mye talent til å trille 3′ere. Hør den 5 ganger til og jeg tror du må bite i deg at kvaliteten som strømmer ut av høytalerne ikke kan sammenlignes med Nickelback’s Dark Horse…
Teknisk sett er Chinese Democracy upåklagelig. Men flyten, dynamikken, varmen og energien er ikke der på samme måte. Melodiene skifter ofte, som seg hør og bør mange GNR sanger gjør, men det er sjelden de skifter på en bra måte. Der Locomotive glir over ifra sin dundrende rytme til herlig pianobasert solo, tryner og kræsjer Madagascar da den går over i en hårreisende MLK tale med en bakgrunnsmelodi som aldri sitter. Der November Rain roer seg ned før den eksploderer i en aggressiv solo som sitter rått og godt i sjela..vel det finnes ikke mye å sammenligne det med.
Jeg er egentlig utrolig glad for at albumet kom ut, og jeg skal innrømme at jeg har hørt mye på det, selv etter å ha fulgt diverse..lekkasjer over årene. Det er på det hele et bra album, egentlig et veldig bra album.
Men det mangler noe. Jeg hørte igjennom Use Your Illision I & II rygg til rygg igår, og fulgte det opp med Chinese Democracy, og jeg mener fortsatt at det desverre ikke kommer engang halvveis opp til de to.
Sorry er en fantastisk låt, og albumet inneholder en hel del jevnt bra sanger. Men samtidig, er det veldig få som kommer i nærheten av hva Rose & Co fikk til på Illusion.
Men du verden, jeg synes ikke CD er dårlig. Visse sanger kunne jeg klart meg uten (If the World, Scraped, Rhiad, Madagascar..), visse skulle jeg ønsket var med istedet (Oh My God), men på det hele er jeg fornøyd med albumet. Jeg håper virkelig at Axl fortsetter, og gjør realitet på pratet om trilogien.
Sitert Bob:
«Håkon: du sier at Slash aldri har vært på dette nivået? (ref soloen i SR). Du skal selvsagt få mene dette, men selv om slash kanskje ikke er noen shredder og ekstremgitarist så har han en følelse som er uerstatelig, og sounden til GNR er jo Slash og Izzy 100%.»
Der er jeg helt enig. Slash var kanskje ikke lynrask (selv om han heller ikke var noen snegle), men i likhet med David Gilmour (heller ikke lynrask) så får han frem en sånn følelse i soloene som sitter langt oppe i ryggraden.
Soloene på November Rain og Estranged f.eks, banker alt på CD når det kommer til effekten soloen har, og hvordan den flyter inn i sangen og lydbølgen. Soloer er i min mening om følelse, og der leverer Slash. Når han drar igang soloen på Estranged rundt 06:00, så er det bare å konstantere at han spiller på nerven og sjela i sangen. Soloen er ikke «lagt på» for å imponere, den er bygget inn, og bygget rundt, og den er så dynamisk og naturlig at man må høre den over og over. Den går ikke spesiellt fort, men den flyter så bra. Tar det slutt der? Åneida, litt senere rundt 07:50 braker det løs igjen, og det er like utrolig bra.
Soloer er best når de fremstilles med følelse og personlighet, ikke bare et raseri av toner fremført upersonlig men presist.
Ja det finnes bra soloer på CD, faktisk ganske bra (Better f.eks, herlig solo, og Sorry også), men de kommer ikke i nærheten av det Slash gjorde.
Lest hva folk har skrevet over her. Må si meg enig med Håkon angående det han sier om bandet.
Og personlig syntes jeg Axel er fantastisk. Selvsagt er det vanskelig å følge opp fra glansdagene, men det er søren meg ikke så mye dårligere som anmelderen antyder her!
Skiva er i min verden helt fantastisk!! Gidd itte å ramse opp hår enkelt låt og si mi mening, men mene at detti er en sterk 5′r på terningen! Je er gammal Guns fan og savne sjølsagt Slash og de andre bustnellika! Men de nye gutta er jo helt geniale musikere. Syns at’n fortsatt syng helt fantastisk, men er litt skeptisk tel en del ta materialet live. For to år sia måtte’n jo bak scena på lading milla hår sang! Dette er et helt genialt verk, som vi heme åt meg spelle hele tia. Men, syns egentlig at Axl kunne ha dreti i å bruke Guns n’ navnet og gjort detti som et solo-prosjekt. Hæn hadde garantert solgt i bytter og spænn uansett. Men skiva er fet som et helvete, det skar ingen ta i frå’n!
http://panorama.no/vis.php?kat=1&did=6156
Hype da og hype nå.
etter så lang ventetid er det det skuffende at guns`n roses ikke klarer bedre enn dette…dette er desidert den dårligste musikken dem har lagd! syns ikke det er verdt så mye som 3 engang:(
Axl Rose e genial!! Bæst plata som e utjidd på mang år!!
Jeg har digga Guns N’ Roses siden jeg var liten. Og det gjør jeg faktisk fortsatt. Jeg synes det bare er så dumt at Slash og de folka ikke er bandet lenger! De var jo så kule!
Jeg synes platen er helt grei men burde fått en 4 eller 5 er.
Klem Guns N’ Roses digger
Kødde dåkker?
Denna plata e fantastisk! Kjempemusikk å den e utrulig godt mixa.
ACDC lage ei plate som e helt lik resten av diskografien demmes å får en 5er, men Axl lage et unikt mesterverk å får en 3er?
Har aldri vært uenig med kritikera, men detta e rett å slett dårlig anmelding?
This I Love e kronjuvelen på denna plata å sannsynligvis en av di fineste rockeballadan nån sinne skreve!
Marius? du e helt klart ikke dyktig på et instrument å kan ikke musikkteori førr du ane ikke ka du snakke om!
Dissa musikeran UTROLIG dyktig og Axl Rose e mye bedre å skrive nu, enn han va før! Du kan kanskje ikke mye om histoien til Guns N’ Roses (tippe det sia du har store problema bare med å stave det på pc’n) men du skal vite at du tar HELT feil! Plata rocke! En ting e sikkert. Æ kommer aldri til å stole på lydverket sine andmeldelsa igjen!
«For å få unna det verste først: ”This I Love” er musikalskvip av verste kaliber, båret fram av anstrengte vokalprestasjoner og et lyrisk innhold som påkaller hånfliret»
Din tosk! Du veit ikkje kva du skriv om! This I Love blir en klassiker på høgde med det beste frå Guns N’ Roses!! Du er av typen som elsker å skrive dritt om Axl og om at alt er han sin feil uansett!
Albumet Chinese Democracy er tydeligvis for komplisert og for genialt for sånne inkompetente «musikkanmeldere» som du som er vannt med å anmelde enkel drittmusikk!
Absolutt blant aarets beste album, om ikke DET beste! Ikke det at ALLE laatene infrir, men det er nok av dem som gjoer det til aa forsvare plassen blandt de fremste og vel saa det. «Nyhets verdien» er selvsagt noe redusert i.o.m at de fleste laatene allerede har vaert tilgjengelige en stund paa nettet, men bortsett fra det, TOPP. Og noen GODE nyheter er det jo: «Sorry» og «This I Love» er store. Aksepterer at ikke er enige i det, men mitt tips er iallefall: Loep og Kjoep!!!»
P.S: Beklager mitt tastaturs mangel paa norske bokstaver, da jeg sitter i utlandet….
Dette er jo ikke en Guns N’ Roses plate…. Man kan ta med navnet videre, men innholdet er jo ikke det samme når alle minus en har sluttet. Dette er i realiteten en soloplate under bandets navn….. Kanskje hadde Axl tjent i lengden på å bruke sitt eget navn på prosjektet, så hadde han sluppet disse sammenligningene. Men det gir nok en bra saldoøkning i første omgang å bruke gruppenavnet…..
Slett ikke musikk som lever opp til det gode gamle. Anmelder har helt rett, kanskje er han til og med for snill!
[...] Chinese Democracy kom etter 15 års lovnader, Quart takket for seg og gjennomstår, Alarm legger ned, Madcon gjør suksess i utlandet, by:Larm legges til Oslo, auto-tune herjer popmusikken, The BlackSheeps blir allemanseie, afro preger indie, Lil’ Wayne er overalt, Ida Maria i utenlandsk presse, Stargate holder koken, ny opera i Oslo, hair metal revival, Oasis slipper nytt…. [...]
Jeg vil bare si meg uenig me deg. Jo mer jeg hører på dette albumet jo bedre bli det.Min mening er terningkast 5. Jeg synes det e e påtide du gjør ein anmeldelse.
Synd at Axel Rose har fortsatt å bruke GNR-navnet på dette prosjektet. Chinese Democrazy er en gjennomført skuffelse. Lydbildet minner stort sett om det 80-tallssoundet, som f.eks. Apetite F.D. skilte seg fra, med meningsløs gitarshreads og kvinnelignende screaming. Til dem som måtte mene at de 14 årene med venting kan forsvares, og at man nå sitter igjen med et nyskapende materieale, vel… Tenk på det, (uten sammenligning) The Beatles var med sine 13 samtidige albumutgivelser med på å revolusjonere musikkindustrien for alltid, og de klarte det på bare syv år (1963-1970). Kanskje burde Axel Rose gå tilbake til en av hans beste tekster fra ’90-tallet, Estrange, og innse at Chinese Democrazy virkelig er like fremmedgjort som hans egen virkelighetsoppfattelse.
jeg synes egentlig at det er ganske morsom at ALLE glemmer at både Slash, Duff og Steven var også ertsatninger for den orginale line-up en. I 87, var det bare Axl og Izzy igjen av det som først var Guns n’ Roses. Videre, om Slash of Duff hadde fått viljen sin, så vill evi aldri ha fått hørt mesterverkene Sweet Child, Don’t Cry, November Rain, Estranged, Patience (og en god del flere) fordi de ikke syns de var ‘rock n’ roll enough’ Jeg bare spør; tror du noen ville husket GNR i dag hvis ikke for disse sangene? At the end of the day, Axl skrev de fleste sangene even then.
Om Ch.Dem; det er et fantastisk album. så enkelt. det er ekstemt få album man kan høre på igjen og igjen, og høre noe nytt hver gang. For øvrig, er det bare tre gitarister i GNR for tiden, og den er bare EN mer enn det var før. Grunnen til at albumet har fått dårlige karakterer er fordi de rett og slett ikke liker Axl etter all dritten Slash har slengt om han i 15+ år, og de tror på det, selv om argumentene ikke holder golfballer, for ikke å snakke om vann!!!
De forventer at albumet er dårlig fordi slash & co ikke er på det. Bare for å ha sakt det; Slash har ikke laget NOE som måler oppt til Ch.Dem siden hans Guns dager. Contraband var ok, men kjedelig og tekstene er repitive. Ch.Dem er musikals spennende og tekstene får hårene i nakket til å reise seg. Følgende review, av PatrickStumpLover er mer passende for Chinese Democracy.
Axl Rose and the art of the epic fail relationship
A Review of Guns and Roses – Chinese Democracy
It has been more than a decade since the founding members of Guns N’ Roses gave the world something new to rock out to – and amid early reviews of the album on the internet panning the album an epic fail – even a teenage girl in this day and age can feel a part of the receding hair-lined passion of Axl Rose.
For once, I wish I owned spandex, a bandana and knew how to shimmy across the stage letting my feet slip in the November Rain – but – that was then- and this is now – it took me a few listens to Chinese Democracy to allow me to actually get it. But once I did my repeat button on my iTunes didn’t let me down.
Since Guns N’Roses 17 year hiatus, and the occasional live performance of new material, this highly anticipated album gave fans what they were looking for – finally some new GNR to rock out to.
Many of the songs are blatantly based on Axl’s former failed relationships – both romantically and professionally.
The song Madagascar, metaphorically tells the tale of being stranded alone and let down by everyone in the original band. Axl alone makes the dissolution of the original members seem more like a tumultuous marriage than the ending of one of the historically metal bands of our time.
Romantically speaking, songs such as Street of Dreams, Better, This I Love and Shackler’s Revenge, suggest she must have been one heck of a catch for Axl to empty his soul vocally on this album.
The “awes” from millions of girls can be heard around the world as a natural response to This I Love’s lyrics – “Please God you must believe me, I’ve searched the universe and found myself within her eyes.” It may be one the greatest love songs of all time. The guitar solo is mournful, pleading, a harmonious sob. He hopes that she’ll hear it, and interpret it as his heart calling out to her, wanting her back, needing her love again; He is telling her how much he needs her.
However, Shackler’s Revenge cannot be listed under the category of a rock love ballad. The title alone has an eerie feel. Shackler could be a psycho, obsessed with his ex, and wants revenge. With a hard hitting solo, that is sure to strike a chord in anyone, one might imagine Axl popping up on a television screen, eyes filled with hatred saying, “don’t try to tell me that you loved me, I don’t believe you, I won’t give in.”
Street of Dreams is an incredible song. With a subtle piano part, Axl’s emotion can be clearly heard, carefully dissing this ex; He sees her everywhere. “I don’t know just what I should do everywhere I go, I see you, though it’s what you planned, this much is true, oh what I thought was beautiful don’t live inside of you anymore.”
The track Better, assures Axl’s theme follows the blueprints. But, before you dedicate this gem to your significant other, check the lyrics. With lines such as – “If I were you, I’d manage to abhor the invitation of promised love that can’t keep up with your adoration, just use your head, and in the end you’ll find your inspiration to choose your steps that won’t regret this kind of aggravation,” – you might want to take a rain check and wait for the breakup. However, besides dissing another one, Better is a really good song. With a catchy beat, and a solo to die for, Better makes Chinese Democracy, well… better.
Guns N’ Roses’s Chinese Democracy deserves a round of applause from die- hards, regulars and critics alike. These 14 tracks have enough potential to be the “Appetite For Destruction” of its time. So do your self a favor and regardless of what you may have heard – pick this one up and really listen to it – I am glad I did.
~*~
Jeg er glad jeg også, for den er verdt hver eneste krone!
dette albume er det eg har hørt mest på! du kan ikkje kommentera at ein sang er dårlig eller ikkje, det har noe med smak og oppleving av inholde i sangene. eg vill sei at da er det beste albume eg har hørt! eg elsker alle sangen, «Riad N’ The Bedouins» er den eineste songen som ikkje treffer meg!
Synes du er meget feig når du anmelder plata, og ikke minst, du har tydlivis ikke peiling på musikk, selvom det er jobben din.
Beklager, men alle gitaristene i Guns N’ Roses er over dobbelt så gode på gitar som slash. Slash har til og med sagt selv at de er bedre enn det han er og var. Beklagelig for deg, siden jeg føler at alt du sier her blir feil, og at du nesten driter deg ut litt. Dette er ikke gamle guns, dette er et nytt band! Lev med det, og vær glad det er noe som heter Guns N’ Roses i det heletatt. Synes det er sykt at det går an å bli så negativ til et så bra verk som denne skiven. Syntes synd i alle som ikke skjønner at vi ikke lever i 80 tallet lengre.
Det har ikke noe om hvor god man er, Slash er kanskje ikke den rakseste katten i bakgården. Men ingen av gitaristene som har spilt på CD, har ikke vært i nærheten av følesen til Slash!
Jeg digger CD. det er det beste albumet dette tiåret!
Prostitute er min favoritt
Må si meg ganske enig i anmeldelsen her!!
Jeg har digga guns siden 88, og digger det enda.
Men jeg må innrøme at jeg satt med tårer i øya når når jeg hørte den nye pata.
Men syns ikke det var en dårlig plate.
Men gamle guns hadde en helt anna stil og det er ikke til og unngå at jeg for min del savner slash sine fete melodiøse soloer og izzy sine fete enkle rytmer. Men når det er sakt er det vel Axl som har betydd mest for meg, digger bare alt han står for. Og syns han har fått ufortjent mye dritt. Alt som står i media om han at avlysninger og bråk var ikke bare hans feil.
Som sakt så er det vel heller ikke til og feie under en stol at A.F D Er en av de råeste platen som er kommet ut Klart at folk håpet på at dette skulle kikke litt ass. Noe som jeg ikke syns det gjorde.
To av mine favoritter er This i love og Better
Men jeg hører enda på de gamle guns platene mine (Sikkert alt for masse etter andres meninger )
Det hjelper ikke å være god på gittar hvis feelingen og sjarmen forsvinner.
Og det nye guns har en helt anna sound sound en det gamle jeg tror vel det er det folk savner. Det kunne gjerne kommet med ny sound men da må det jo kikke ass!!!!!!!!! er ikke helt enig med deg der Lona.
MEn det er jo det som er fint med musikk vi alle har våre mininger og de kan ingen ta fra oss;)
Og si at ACDC ikke fortjente den 5′ern på Black Ice er rein idioti, og jeg er enig med anmelder, Axl er og har alltid vært genial men ingenting og da mener jeg ingenting måler seg med de gamle gutta fra AFD!! Og det at bandet må ha 5 gitarister pluss en gjestegitarist for og få sammen den instrumentale delen sier mye. Med mindre det er Axl og Slash så er det ikke GN’R. Det kan ikke bli no GNR uten de!! Jeg får tårer i øyne når jeg ser DVD av de gamle gutta! Og jeg har sett det nye bandet live, i 2006 og det eneste positive var at jeg fikk se Axl og Izzy! Og det at ron thal blei anbefalt av satriani imponerer igen, Thal er en elendig gitarist. Han skulle liksom spille Don’t cry soloen på konserten og ødel hele greia, var forferdelig og høre på. Og Finck er ikke annet enn en mislykka og dårlig Slash imitator!
Kommentaren fra Lona her er jo helt på jordet, ingen av gitaristene i det nye bandet kan måle det med Slash eller noe av det han har oppnådd, de seiler rett og slett på rykte av Slash og det gamle bandet. Og er det noen som driter seg ut her er det deg selv og ikke anmelder!
Er ingen som har glemt at duff, slash og steven var erstatninger, men den originale line-up oppnådde jo ikke en dritt. Og axl har snakka like mye dritt om slash så ikke prøv og dytte skylda over på noen av partene når begge har slengt like mye dritt. Slash er ihvertfall voksen nok til og la vær og slenge ut fraser som «He’s in my ass, that’s were Slash is» på live konsert som også blir filma sånn som axl holder på med. Og hvor i svarte har du fått det fra at Slash ikke mente at sweet child ikke var rock n roll nok?? Han var hele grunnen til at sangen blei til, hvis du ikke har fått det med deg så var det han som kom på gitarriffet mens han drakk sammen med Axl og de andre!
[...] gang Guns ‘N Roses besøkte Norge var før slippet av Chinese Democracy (les Marius Asp sin flotte anmeldelse her, og her kan du lese min gjennomgang låt-for-låt), albumet Axl Rose brukte halvannet tiår på å [...]
Har hørt på albumet ukentlig siden 2008 og det blir bare bedre og bedre. Axl har skapt et mesterverk. Tror folk vil få opp øynene for dette albumet etterhvert som tiårene går. Selv Slash har nylig uttalt at han elsker albumet.
At det ikke ligner på den gamle sounden eller har de samme medlemmene gir jeg blaffen i. Ta albumet for det det er, et fantastisk godt album fra Axl som INGEN andre band låter som. Det er unikt å skape en så særegen sound.
[...] før Axl Rose var alene igjen i Guns N’ Roses. Med nytt crew fikk han omsider laga ferdig Chinese Democracy som ble utgitt i 2008, 14 år etter at Axl starta på [...]
[...] Chinese Democracy kalles oppfølgeren til Postal Service sin Give Up fra 2003. Los Angeles-duoen som består av Ben [...]
[...] Les anmeldelsen: Diktaturets pris [...]
[...] Bluesfestival samme kveld. Målet vårt er med andre ord å få frem Appetite for Destruction med Chinese Democracy-holdninger, sier Tarjei [...]