I februar samlet Lydverket noen av landets fremste rockemusikere for å covre Guns N’ Roses i anledning frontmann Axl Roses femtiende bursdag – i tillegg til at klassikeren Appetite For Destruction ser sitt 25-årsjubileum i år.

Les mer: Eäzy Böyz hyller Appetite For Destruction

For felles for gjengen som utgjør Eäzy Böyz er at de alle elsker GnRs toneangivende debutalbum fra 1987. Men etter å ha tolket albumkuttet «It’s So Easy» fikk Tarjei Strøm (Datarock), Thomas Felberg (Smoke Mohawk), Vidar Landa (Kvelertak), Amund Maarud og Tommy Reite (El Cuero) blod på tann. På lørdag spiller de nemlig hele Appetite For Destruction på Raumarock i Åndalsnes.

Se bilder fra øvingslokalet og hør bandet spille «Mr. Brownstone» ved å klikke bildet øverst i saken.

Bandet har akkurat rukket å spille gjennom albumet fra start til slutt da vi møter dem dypt inne i den hvitmalte og kliniske øvingsbunkeren som ligger ved Alexander Kiellands plass i Oslo. Historien bak er som følger: kort etter Eäzy Böyz var en realitet på norsk fjernsyn ble trommeslager Tarjei Strøm kontaktet av flere bookingagenter, og etter en milelang mailtråd klarte de fem medlemmene å finne den ene dagen før november der de alle var ledige. Eller, nesten alle.

– I ekte Guns N’ Roses-stil blir Amund nødt til å ta et helikopter for å rekke en konsert på Notodden Bluesfestival samme kveld. Målet vårt er med andre ord å få frem Appetite for Destruction med Chinese Democracy-holdninger, sier Tarjei Strøm.

Innad i coverbandet er aldersforskjellen stor. Eldst er vokalist Thomas Felberg på 40 år, mens gitarist Vidar Landa ble født samme år som klassikeren. Appetite For Destruction er likevel det albumet de ser på som den soleklare fellesnevneren i deres referansebank.

– Vi kan jo denne platen i både kroppen og blodet, for vi har vokst opp med den som fans. Men det er utrolig absurd å la musikeren i seg gå løs på denne plata, for albumet vokser jo bare, det er helt enormt, sier Strøm.

Vidar Landa legger til at han aldri hørt skiva på samme måte tidligere, mens Amund Maarud gir klart uttrykk for at han synes det er et vanskelig album å lære seg, ettersom det er så mye som foregår på albumet.

– Amund slet med å naile et riff som Slash har, så som trøst viste jeg ham et klipp på YouTube der han står foran 20.000 mennesker og ikke klarer å spille «Welcome To The Jungle», forteller Strøm.

Musikkvideo: Eäzy Böyz – «It’s So Easy»

Dere synes tydeligvis at det er et veldig vanskelig album å mestre. Så hvordan har øvingene gått så langt?

– Da vi møttes i går talte jeg opp, og så begynte vi fra begynnelsen og murte av gårde. Men vi måtte fort ta ned volumet og dissekere låtene, for det er så mye detaljer og overraskelser som dukker opp. Så vi har øvd på skiva som nærmest et jazzband, sier Strøm.

Det er det som gjør skiva killer fortsatt i dag, det at den ikke bare er oppblåst og åttitalls. – Thomas Felberg

– Tenk hvor mye tid vi, fem voksne menn, bruker på å analysere noe de har spydd ut i heroinrus, sier trommisen.

– For hva tror du Axl egentlig mente med linja ”I’ve been thinking/I’ve been thinking about sex”? spøker Thomas Felberg.

Hvilke låter ser dere dere mest frem til å spille på lørdag?

– ”Think About You” er en låt jeg har skippet forbi siden jeg fikk albumet på kassett i 1987, dermed er det ganske overraskende at det er den jeg synes er gøyest å spille, sier Strøm.

– ”Out Ta Get Me” er den som sitter best til nå, mens ”My Michelle” var overraskende. Men det blir med skrekkblandet fryd at vi skal spille ”Sweet Child of Mine”, for den låta er liksom det den er. Det er dansebandlåta. Det er der det kan vippe begge veier: enten blir det det råeste balladeøyeblikket i Raumarocks historie, eller så ender det opp som et våt flekk på asfalten, sier vokalisten.

– Vi har jo vokst opp med albumet på kassett og vinyl, så vi har et enormt A- og B-sideforhold til det, så for konsertdramaturgiens skyld kommer vi til å spille B-siden først, fordi A-siden avslutter med ”Paradise City”, og man må avslutte med den, sier trommeslageren.

Selv om Appetite For Destruction altså fyller 25 år i år, mener gutta i Eäzy Böyz at albumet fortsatt holder seg relevant den dag idag.

– Guns N’ Roses er på toppen av stadion/puddel-greia, men de er jo like mye punk. Og dette albumet er jo på en måte første gang klassisk 70-tallsrock møter punk og puddelrocken dør. Dermed blir Appetite for Destruction en utrolig viktig brekkstang for crossover-konseptet og grungen som skal komme senere. Det er det som gjør skiva killer fortsatt i dag, det at den ikke bare er oppblåst og åttitalls, forteller Felberg.

Eäzy Böyz er i lett humør i øvingslokalet. (f.v. Tommy Reite, Tarjei Strøm og Vidar Landa.) Foto: Rashid Akrim, NRK P3.

Jeg kom nylig over en nettside dedikert til Pink Floyd-tributeband, hvor det var listet opp over nitti stykker. Hva tenker dere om coverbandet som konsept?

– I utgangspunktet begynner jeg å kaldsvette av å tenke på det. Jeg tror mennesker som lever av å kun spille covermusikk har en helt annen tankegang, for det er jo ingen av oss som gjør det. Det blir noe annet å skape et yrke for å kunne tjene penger ut av å spille andres låter. Jeg tror mange coverband er basert på at de ikke liker musikken, men gjør det fordi fansen vil ha det, sier Tommy Reite.

– Young Fogertys er derimot et av de kuleste coverbandene jeg vet om, og de er jo nesten kulere enn Creedence Clearwater Revival. Men det er jo et overskuddsprosjekt, sier Landa.

Er det noen andre tributeband dere setter pris på?

– Det er en del av disse progcoverbanda skal være jævla bra, for de reiser rundt å gjør de gamle Peter Gabriel-era-Genesis-showene med kostymer og alt, som visstnok skal være bedre enn originalen. Men dette blir jo en nerdete Trainspotting-proggreie, hvor det sitter tretti til femti år gamle menn og peker på alt som skjer og tar notater. Og det blir noe annet det vi gjør, som er mer fest og moro, sier Felberg.

Synes dere ikke det er problematisk at de gamle bandene på den måten aldri egentlig vil kunne dø, fordi noen andre kommer til å spille de samme låtene?

– Jeg skulle ønske Guns N’ Roses kunne reise i tid fra 1987 til nå, så jeg kunne få sett originalbandet. Da jeg så dem for to år siden i Oslo Spektrum gikk jeg inn med en skikkelig kjip holdning og tenkte: «Faen for noen drittfolk. Axl reiser rundt med et forbanna coverband og kommer tre timer for seint.» Men hvis man lukket øynene låt det dritbra. Det stod ni tusen kids som aldri ville kunne få opplevd bandet da det var på sitt beste, men de fikk likevel det de ville ha. Musikk er underholdning, og da må Guns N’ Roses få være hvem de vil, selv om mange mener de er et coverband idag, sier Strøm.

Tags: Amund Maarud, Appetite For Destruction, axl rose, coverband, Eäzy Böyz, Genesis, guns n' roses, kvelertak, raumarock, Tarjei Strøm, thomas felberg, Tommy Reite, tributeband, Vidar Landa