Amund Grepperud. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Amund Grepperud. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Grepa tak på 2010

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Radioprodusent Amund Grepperud.

Skrevet av:
Publisert 11:57 21 desember, 2010

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. I dag: Vaktsjef og produsent i Lydverket på P3 Amund Grepperud, engasjert radioklippe som leverer den første Robyn-fri årsrapporten så langt.

Årets beste plater:

1. Kanye West – My Beautiful Dark Twisted Fantasy

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har lånt et særdeles åpent øre til hiphop de siste 10 åra. Men 2010 er året jeg gjenoppdaga en sjanger som ved enkelte av dens aktører også virker å ha funnet seg selv igjen etter noen skrinne år. Big Boi gjorde det, men det er Kanye West som kommer til å huskes for all ettertid. Doble bunner i omtrent alle tekster, en ubegripelig lang gjesteliste der ingen stemmer er overflødige og kvinner som Rihanna og Nicki Minaj leverer årsbeste, og låter som like greit kan kalles pop framfor hiphop. Når man hører gjennom …Fantasy er det noe nytt å merke seg hver eneste runde. Verdens galeste stjerne er endelig genial.

Hør platen i Spotify eller Wimp

2. Sufjan Stevens – The Age Of Adz

Sufjan Stevens har gått fra være en bondsk og banjoklimprende, men likefullt visjonær og grensesprengende låtskriver og artist, til å kun være det siste. Hvis dette verket skal fremføres live i Europa neste år skal jeg se det om jeg så må gå over vannet til København. The Age Of Adz er lyden av 2010 slik man hørte den for seg i hodet for 30 år siden. Og det er beint fram forbanna bra!

Hør platen på Bandcamp (ikke tilgjengelig i Spotify eller Wimp)

3. Kvelertak – Kvelertak

Rogalendingene innleda året med å bli snytt for seieren i NRKs demokonkurranse Urørt. Siden har det gått ekstremt fort oppover for Kvelertak. De har spilt inn den beste debuten i norsk musikkhistorie (jeg vil ikke diskutere det, men du er velkommen til å prøve), turnert Europa rundt to ganger og blitt ti ganger det livebandet de var for bare to år siden. I tillegg kan de skryte av å være det hardeste lista bandet på P3 siden Satyricons «Fuel For Hatred» (noe som er en enorm prestasjon i dagens radiomarked). Og glasuren på kaka er at framtida stråler mot det som kan bli det beste bandet Norge har fostra. Inkludert A-ha!

Hør platen i Spotify eller Wimp

4. Deerhunter – Halcyon Digest

Jeg elsker Deerhunter, og har gjort det i mange år. Men med Halcyon Digest er det grunn til at alle andre bør gjøre det også. Bradford Cox og gjengen har funnet den perfekte balansegangen mellom grimme støyelementer og pur pop; bandet virker rett og slett å ha blitt inspirert til å lage sin 4AD-debut av alle klassikerne labelen har gitt ut tidligere. En god drøm av ei plate.

Hør platen i Spotify eller Wimp

5. Arcade Fire – The Suburbs
Indie har blitt et skjellsord i løpet av det første tiåret i det nye tusenåret. Da er det godt at det som ikke kan kalles en sjanger fostrer band som tar steget opp, og entrer stadionformatet for alvor. Arcade Fire har bevart egenarten, men videreutvikla den nok til at man kan kalle kanadierne for nytenkende. I 2010 virker de å være naturlige kandidater til å ta over tronen som Chris Martin & co har mosegrodd seg helt fast til.

Hør platen i Wimp (ikke tilgjengelig i Spotify)

Årets beste låter:

1. Sufjan Stevens – «Impossible Soul»
Årets definitive låt. Hadde Rema 1000 solgt musikk ville denne 25 minutter lange låta hatt «mest for penga»-merkelapp. Selv folk som digger plata The Age Of Adz detter av når autotunen inntreffer etter cirka 10:35, men jeg mener den er helt og holdent på sin plass.

2. Ariel Pink´s Haunted Grafitti – «Round And Round»
Ariel Rosenberg har hatt denne låta i hodet i flere år, og bruddstykker har vært med på tidligere utgivelser. Men det er først i 2010 at 31-åringen har blitt moden nok til å få ut potensialet. Et mesterstykke musikk!

Ariel Pink’s Haunted Graffiti – Round & Round from Delo Creative on Vimeo.

3. Bring Me The Horizon – «It Never Ends»
Låta som best lydlegger verden er gal, jeg vil av-følelsen som treffer en fra tid til annen. Får du lyst til å kaste noe på noen, hiv denne!

4. Caribou – «Odessa»
Matematiker Daniel Victor Snaith svingte innom klubbing på sitt andre album under Caribou-navnet. Førstesporet er en sjøsjuk sittedanse-anthem som forøvrig og heldigvis er innlemma i verdens største fotballspill, slik at låta får det store publikummet den fortjener.

5. Crystal Castles feat. Robert Smith – «Not In Love»
Gamlefarsan fra The Cure fikk en oppsving på slutten av 2010. At de hippeste kanadierne på denne jord skulle sørge for det hadde jeg aldri trodd.

Årets konsert:

Gallows gjesta Norge to ganger i år, og to av de tre konsertene jeg fikk med meg var rett og slett fantastiske. Kjellerkonserten på nå nedlagte Garage Oslo var nok et høydepunkt for de blodfansene som fikk billett, men det var den støvete festivalkonserten på Hove jeg kommer til å huske. Mens Frank Carter hylla Asbjørn Slettemark fra scenen var jeg såå nær å hive meg inn i circlepiten. Som sier mer enn nok om denne konserten.

Årets skuffelse:

M.I.A. sto for ekstremt mye ståk og bråk før og etter utgivelsen av /\/\/\Y/\. Og så lite det egentlig var å hente fra dama på plata og i konsert. Ta deg en chillpill og gjem deg under dyna en liten stund, Mathangi Arulpragasam! Vær så snill!

Årets overraskelse:

Autotunen. Jay-Z forsøkte å ta livet av denne særegne måten å skru vokal på i fjor, med sin «D.O.A«. Noe de fleste var enige med  kongen av New York at var på tide. Men autotunen overlevde, og har i år blitt omfavna av helt andre folk enn hiphoppere. Bon Iver, Sufjan, Gayngs og en drøss andre har gitt T-Pain konkurranse om en greie som garantert vil fortsette inn i neste år.

Årets mest oppskrytte:

Broken Social Scene, kollektivet fra Canada ga ut sitt fjerde ordentlige album i år, etter en fem års pause som ga oss heller uinteressante soloalbum fra kjernen i musikkfelleskapet, Kevin Drew og Brendan Canning. At de to har påvirka resten av medlemmene til å levere halvveis, stykkevis og delt står igjen som årets skuffelse, når de høye forventningene er tatt med i regnestykket.

Årets mest oversette:

Tame Impala fra Perth, Australia leverer en solskinnsversjon av retropoprock. Der favorittsvenskene i Dungen har blitt mer og mer mollstemt på sine utgivelser, har Tame Impala inkorporert solskinnet de blir utsatt for i den isolerte vestkystbyen de kommer fra, på hele debuten Innerspeaker.

Hør platen i Spotify (ikke tilgjengelig i Wimp)

Tags: , , , , , , , , ,

Del "Grepa tak på 2010"
 

1 kommentar på “Grepa tak på 2010”

  1. Jan H sier:

    «Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har lånt et særdeles åpent øre til hiphop de siste 10 åra.»

    Hva var det du hørte på for 10 år siden, siden du mener kanye west lager hiphop? Alt han har laget siden college dropout, har vært hippop. Og alt han har laget etter det, er utrolig likt alt sammen. Men bare at noen i det hele tatt kan anbefale et album med så mye autotune, synes jeg er ufattelig. Men viser vel bare liten peiling på annet enn kommersielle radiohits.

    Sjekk ut atmosphere, grieves, murs, sweatshop union, dj format, living ledgends, brother ali og mange mange flere undergroundartister for å vite hva ekte hiphop er..

Legg igjen en kommentar