Det umulige valget

Tidenes fotballspiller, ifølge Knut Nesbø og Arne Scheie.

Pelé eller Maradona? Maradona eller Pelé? Og hvorfor ikke Messi eller Cruyff? Å utrope tidenes beste fotballspiller er en vanskelig øvelse. Når man i tillegg skal rangere 23 til, blir oppgaven nærmest umulig om målet er å unngå høylydt uenighet fra store deler av fotballmenighetene. Men det sistnevnte var aldri noe mål da Arne Scheie og jeg tok utfordringen – snarere tvert imot kanskje.

På vår liste finnes det kun spillere som har vært aktive de siste 50 årene. Grunnen til det er sammensatt. For det første er det en klar fordel å ha sett spillerne vi har vurdert i aksjon,  på tv eller live. I tillegg ble det innført «ordentlige» kvalifiseringer til VM- og EM-sluttspill, samt Europacuper for klubblag på slutten av 50-tallet og i overgangen til 60-tallet.

Mange har etterlyst keepere i vår kalender. Lev Yashin, Dino Zoff, Peter Schmeichel er navn som blir nevnt. Alle disse har vært av stor betydning for sine klubb- og landslag, men keeperjobben er på mange måter en egen idrett innen fotballen.

Skulle man vurdere Peter Schmeichel som fotballspiller opp mot Michael Laudrup, tror jeg «skuddstopperen» taper mot «skaperen» hver gang. Slik vurderte vi det og slik ble det. Så får vi heller kåre tidenes beste keeper ved en annen anledning.

Diego Maradona burde ha spilt da Argentina ble verdensmester på hjemmebane i 1978. Han fikk aldri plass i Menottis VM-tropp. Ifølge mange fordi sjefen var redd supertalentet skulle stjele oppmerksomheten. I Spania i 1982 var shortsene til Argentina like trange, men stammen i laget bestående av VM-heltene var eldre og dårligere.

Maradona var den som lyste opp, men i brutale møter med italienske og brasilianske (ja, brassene var nesten like brutale som italienerne), ble det for mye selv for unge Maradona.

 I 1986 var Argentina et middels godt lag som tapte mot Norge i VM-oppkjøringen. Men da mesterskapet startet, virket det som om Maradona hadde bestemt seg. Han skulle avgjøre VM – om han så måtte gjøre det på egenhånd. Og det gjorde han – både med bena og en utstrakt hånd.

To år tidligere hadde han forlatt Barcelona og spansk fotball, hvor han spilte i konstant fare med karrieretruende tacklinger fra baskere og spanjoler hver helg. Nå spilte han i Napoli. Man kommer ikke nærmere Argentina enn Napoli i Europa.  Maradona løftet laget til klubbens første seriegull. De vant UEFA-cupen og utfordret rikingene fra Torino og Milano hvert eneste år. Det i seg selv er en bragd.

Da VM kom til Italia i 1990 – og vertsnasjonen møtte Argentina i semifinalen i Napoli – ble Maradona hyllet av publikum. Argentina tok seg til finalen igjen, men semifinalen hadde kostet dyrt. 6-7 av de beste spillerne røyk ut av finalen med karantene og Argentina ble et greit bytte for maskinen fra Tyskland.

En kreativ og effektiv cocktail fikk Maradona ned i vekt og opp i form før VM i USA fire år senere. Mange hadde avskrevet fotball-kunstneren, men han slo tilbake.  Han scoret mot Hellas i åpningskampen og var strålende mot Nigeria, men det hadde sin grunn. Han var dopet.

Jeg husker ennå bildet etter kampen mot Nigeria hvor Maradona ble hentet av medisinsk personell ute på banen. Han forlot Foxboro Stadium i Boston hånd i hånd med noe som så ut som en sykepleier. Det var noe i blikket til Maradona. I kroppsspråket. I smilet som bar bud om at noe var galt. For han visste nok at dette var slutten – både på VM for hans del og på fotballkarrieren på øverste nivå. 

Og det var slutten. Maradona spilte aldri på landslaget igjen, men fikk med seg 29 kamper og sju scoringer for Bocca Juniors hjemme i Argentina. En 21 år lang fotballkarriere var over. 91 landskamper og 34 mål. 492 klubbkamper og 258 scoringer.

Og mesterskapene han var med å vinne, ville aldri ha havnet der de havnet hadde det ikke vært for en mann – Diego Armando Maradona – verdens beste fotballspiller gjennom tidene.