Sunny makeover

Ole Gunnar Solskjær jobber hardt med innstillingen til Magnus Wolff Eikrem og de andre Molde-spillerne.

19. juni 2011 feiret Molde Fotballklubb sitt 100-årsjubileum med å slå Sogndal og innta tabelltoppen i eliteserien. Det var en viktig dato og milepæl for klubben og alle romsdalinger. Men ikke unik. For Molde FK har ledet serien utallige ganger før.
Spørsmålet er om ikke 9. november 2010 kommer til å stå som en enda viktigere dato i klubbens historie. Det var dagen en privatjet landet på Årø lufthavn. Med Ole Gunnar Solskjær som passasjer. Klokken 14 denne tirsdagen ble han presentert som ny Molde-manager.

Oppdraget var klart, sterkt og ekstremt krevende: Gjør jubileumsåret til et jubelår og ta det j**** seriemesterskapet hjem!

Ankomsten til Solskjær var ikke unik! Privatjet på Årø lufthavn er ikke noe nytt i Molde. Verken Miles Davis eller Kjell Inge Røkke har et utpreget behov for å benytte offentlig transport når de besøker byen.

Antrekket til Solskjær var heller ikke unikt. Dressen kunne vært arvet etter Kjell Jonevret eller Uwe Rösler. Enkel, diskret og moderne i snittet!

Det som var unikt, var selve hendelsen. Øyeblikket. Stemningen.

Verdens mest berømte nordmann (ja – verken Nansen, Amundsen, Ibsen, Hamsun, Heyerdahl eller Ullmann var i nærheten av å nå opp denne gangen) hadde hoppet av en trygg og tilsynelatende lovende og fremtidsrettet trenerkarriere under Sir Alex Ferguson i Manchester United.  Han hadde kommet «hjem» for å trene Molde FK.

I over 14 år hadde Ole Gunnar Solskjær levd sitt fotballiv bak stengte dører på lukkede treningsfelt under Fergusons beskyttende vinger. Nå skulle han bli fritt vilt for sultne journalister fra Romsdals Budstikke, Tidens Krav og Driva – samt pågående sluggere fra NRK Møre og Romsdal. Ville han takle presset, forventningene og utfordringene?

Atmosfæren i forbindelse med pressekonferansen var magisk i romsdalsk sammenheng:

– Press?

– Jeg vet vel litt om press etter over ti år som United-spiller, sier Ole Gunnar Solskjær.

Både Driva og Budstikka dropper oppfølgingsspørsmålene sine.

– Forventninger?

– Jeg ønsker høye forventninger!! Det betyr at omgivelsene har tro på oss, sier Solskjær.

Lokalradioen har ikke flere spørsmål akkurat nå.

– Utfordringer?

– De er mange, og det skal vi takle! Målet er å vinne noe – helst serien og så raskt som mulig, konkluderer Solskjær.

Tidens Krav senker armen.

– Lønn?

– Jeg får 2,4 millioner fra MFK og en million fra Aker for at de kan bruke meg i forskjellige sammenhenger. Og en million i bonus om vi vinner serien, avslutter Solskjær.

Okey – det lå visst en million til i lønnspakka, men uansett var det satt en ny standard for åpenhet omkring lønn i norsk fotball.

18. mars i år: Molde spillere premierekampen i eliteserien i Sarpsborg. Østfoldlaget vinner 3-0.

– Dette blir en test for spillerne, men rokker overhode ikke ved min filosofi, sier Solskjær og skryter av Sarpsborg og spesielt hvordan de scoret sine to første mål!

3. juli i år: Molde spiller siste kamp før ferien hjemme på et fullsatt Aker Stadion og slår Aalesund 5-2. Molde er tilbake på tabelltoppen. Pape Paté Diouf har scoret fire mål, og det spekuleres i om toppscoreren kan forsvinne.

– Dukker den rette klubben opp og prisen er riktig, vil jeg ikke utelukke salg. Han fortjener en sånn sjanse, sier Solskjær, vel vitende om hva det kan bety for sine egne ambisjoner.

Mellom disse to kampene har Molde gjennomført 13 seriekamper med vekslende hell og kvalitet, men summen har gjort laget til serieleder. Espen Bugge Pettersen har kanskje vært seriens beste keeper (i hvert fall når han løfter armene og tar etter ballen). Kristoffer Paulsen Vadshaug er revitalisert fra back med alt for mange kritikere, til midtstopper i oppsiktsvekkende utvikling, Magne Hoseth er sjef, Daniel Berg Hestad leverer som bestilt, Magnus Wolff Eikrem er bedre enn man kunne håpe, og afrikanerne har vært fullstendig dominerende i målprotokollen!

Dette er vel og bra! Men ikke det mest påfallende ved årets utgave av Molde Fotballklubb. Det mest oppsiktsvekkende finner vi i oppførselen og innstillingen til Molde-spillerne.

For ett og to år siden lå det romsdalinger og afrikanere i uutholdelig smerte strødd utover Aker Stadion. Da de endelig kom seg på beina, var det for å protestere og argumentere overfor dommere, linjemenn, motspillere og av og til publikum. Jeg husker fremdeles da jeg trodde Makhtar Thioune var livstruende skadet i en kamp mot Odd Grenland i Skien. Han lå livløs på kunstgresset i flere minutter, og like lenge utenfor sidelinjen. Som ved et mirakel reiste han seg og entret banen igjen. Skadefri!

Og han var ikke alene. Langt ifra! Heller ikke i køen av protestanter mot dommeravgjørelser. Men så skjedde det noe! Solskjær og hans britiske trenerteam satte ny standard!

Jeg vet at Solskjær sterkt misliker filming, spillere som ligger nede uten grunn eller spillere som bruker mer enn to sekunder på å melde sin misnøye til dommeren eller en motspiller. Åpenbare mishagsyttringer til medspillere i kamp tror jeg er helt uakseptabelt.

Og hva er det vi ser denne sesongen? En Børre Steenslid som desperat prøvde å komme seg på beina på La Manga, men som må gi opp på grunn av korsbåndsskaden han har pådratt seg. Vi ser Angan, Diouf og Thioune dundre i bakken, for så i neste sekund sprette opp igjen. Det er mulig smerten er der, men hvorfor vise det til motstander og publikum? Keep on playing! Don´t stay on the floor! Get on your feet! Det er fair – det er britisk og det er – akkurat nå – Molde. Takket være det nye regimet!

Men det er noen som fortsatt er i læringsfasen. Solskjærs egen baby, Magnus Wolff Eikrem, fikk et anfall av fallesyke mot Rosenborg. Jeg tror han trodde han var i ferd med å bli sparket ned. Hans ønske om at taklingen, med påfølgende smerte, skulle bli fortest mulig ferdig, gjorde at han tok en snarvei… Han stupte for tidlig. Det så dumt ut. Og unge Eikrem visste det! Han ble flau og sint på seg selv. Han visste han hadde dummet seg ut – overfor Sjefen! Og han fikk høre det! Og ba om unnskyldning og bot og bedring!

Mot Aalesund søndag ble samme Eikrem utsatt for en ganske stygg felling – uten å få frispark. Da ble han igjen litt fersk. Protesterte og kjeftet på linjemannen – og dommeren. Men da han etter ett minutt fortsatt ikke var ferdig med saken, reiste det seg en dresskledd nordmøring på sidelinjen. Med pekefinger og tommel over leppene viste han symbolsk at Eikrem bare hadde å «dra igjen glidelåsen», før pekefingeren viste: «Don´t even think about it!» Så var den saken parkert!

Tar vi også med Ole Gunnar Solskjærs opptreden i media – hvor han viser raushet overfor motstandere og er nøktern og tilsynelatende ærlig i forhold til eget lag, så oppsummerer dette en halvspilt serie hvor Solskjær på sin måte har inntatt en slags tabelltopp han også. Den som måler profesjonalitet og positiv innflytelse på et lag som kanskje trengte det mer enn mange andre lag!

Men blir Molde seriemester av den grunn?

Nei! Selvfølgelig blir de ikke det! Rosenborg blir det! Men det kan bli sølv – igjen! Og cupfinale – igjen! Men seriegull? Neeei, eller….. Han vet jo nesten alt om hvordan man blir det. Og han liker presset, forventningene og utfordringen!

Hmmm… Skulle egentlig f*** ikke forundre meg!

• Tror du Solskjær-mentaliteten i Molde gjennomslags i flere norske toppklubber? Diskutér videre!