Kan vi vinne igjen?

Den norske benken jubler etter scoring i fotball-VM. Norsk kvinnefotball hadde resultatmessig mer å juble for 10-15 år tilbake i tid. Hvorfor er det blitt slik?

Jeg har hatt gleden av å chatte med mange av dere under Norges kamper i fotball-VM for kvinner. De fleste har fornuftige innspill til hva Norge bør justere underveis, hvilke spillere de vil se på banen, og hva Eli Landsem må gjøre når det butter.

Noen lar imidlertid ikke sjansen gå fra seg til å rakke ned på kvinnefotball generelt. De bør ha mindre baner, mindre mål, mindre ball. Kvinnefotball suger, og de kvinnelige fotballspillere er det minst sexy som finnes. Sakligheten er mange ganger mye verre enn disse eksemplene. Hvorfor såpass mange lar seg hisse opp over at jenter spiller fotball i 2011 lar jeg ligge.

Debatten om nivået på norsk kvinnefotball er mer interessant. Og jeg spør om det tenkes at en del av talspersonene til norsk kvinnefotball gjør seg selv en bjørnetjeneste?

Det klages over manglende TV-dekning av Toppserien og cupen, og for dårlig resultatservice på nettet. NRK er sågar klaget inn til Kringkastingsrådet for at vi ikke oppfyller vår rolle som allmennkringkaster. Ja, vi rett og slett ”….nærmest totalt og systematisk ignorerer klubbfotballen for kvinner” for å sitere Serieforeningen for Kvinnefotball.

Disse beskyldningene overlater jeg til sjefene her på huset å svare på. Men jeg stiller spørsmålet, er dette riktig fokus?

2000: Per Mathias Høgmo og Norge best i verden.

I Tyskland ser vi et landslag som halter. For ni år siden vant vi OL-gull, og for 16 år siden var vi ”verdens beste damer” da vi vant VM. Nå blir de norske spillerne fraløpt og dribla på rattata av Marta i farta. Det ser ut som om det går for fort for oss. God organisering og spilleforståelse, som vi lenge var ledende på, har alle lag tilegnet seg i noen grad. De som ”hater” kvinnefotball får vann på mølla. Kvinnefotball stinker.

Det kritikerne glemmer er at vi fortsatt er vitne til en ung idrett i verdenssammenheng. Kvaliteten øker dramatisk fra år til år. Og det kan se ut som om vi her i Norge er i ferd med å bli hekta av. Kvinnefotballens ledere virker imidlertid mer opptatt av å klage på medieoppmerksomheten enn å utvikle norsk kvinnefotball.

Når vi ringer rundt, vil nesten ingen kritisere det som foregår. Jentene gjør sitt beste. Fotballforbundet er flinke til å støtte er gjennomgangsmelodien.

Mandag tok Solveig Guldbrandsen bladet fra munnen. Hun sier at hun har fryktet uviklingen. Og ikke minst at løsningen ligger hos klubbene her hjemme.

Det er her fokuset bør ligge også hos de som driver norsk kvinnefotball. Vi må se hva vi kan gjøre selv for å ta igjen det tapte. Hvordan kan vi lære av de som akkurat nå er bedre enn oss? Hvordan kan vi legge til rette for at jenter kan satse skikkelig på fotball. Hvordan kan vi legge best mulig til rette for at også jenter får gode treninger, og ikke minst trenere, fra de er små?

Det burde ikke være noen uoverkommelig oppgave. Ingvild Stensland får skryt for å være en av to skikkelige playmakere i dette VM av den tyske avisa Frankfurter Allgemeine. Ståle Solbakken sier at han ikke kan lære bort noe til Eli Landsem, det har tvert imot han som har vært på kurs hos Eli Landsem!

Pass på at vi tar igjen det tapte. Da kan jeg garantere at mediedekningen både hos oss her i NRK og i andre medier tar seg opp. Kanskje får vi også en gang i framtida se et norsk kvinnelandslag som dominerer et mesterskap, helst på hjemmebane, med fulle tribuner og seerrekorder.

Enn så lenge får vi håpe at vi slår Australia og går videre i VM.