Hva husker du?

Kveldens utgave av Brenner er en invitasjon til å reflektere over våre egne minner. Hvorfor husker vi det vi husker? Og hvor representative er minnene våre for det som faktisk skjedde? Har du noen konkrete minner om at hukommelsen har spilt deg et puss?

Søsken har ofte forskjellige opplevelser av konkrete hendelser i felles barndom. Og de fleste av oss har opplevd å gjengi en opplevelse med innbilt sikkerhet og presisjon bare for å bli avbrutt av en protest fra en annen som i fortid var tilstede i samme situasjon: «Nei, det var ikke sånn det var!» Det handler ofte om rekkefølge og fortolkning. Og noen ganger om minnet i det hele tatt baserer seg på noe som har skjedd.

Politikeres selvbiografier er ofte utformet som lineære fremstillinger av konsistente liv. Sømfrie overganger mellom årsak og virkning. Røde tråder. Og er vi ikke alle sammen på jakt etter dem? De røde trådene som trøster oss når vi føler at livsprosjektet er fragmentert og vaklende.

Det er ut å stole på egne minner. Den svenske forfatteren Torgny Lindgrens selvbiografi er en protest mot tiltroen til egne minner. Og en protest mot alle selvbiografier der man får inntrykk av forfatterens historie som et slags episk og dramaturgisk hele. Torgny Lindgren sier om sitt eget liv: «All årsakssammenheng mangler. Min tilværelse former seg til en samling noveller. Ikke en roman som jeg helst skulle ønske.»

Den gode historien om et begivenhetsrikt liv er salgbar. Zlatans historie ført i pennen av David Lagercrantz er en megasuksess som inspirerer og skaper gjenkjennelse hos tusenvis av unge mennesker. Ja, eksemplene på selvbiografier med driv og appell er utallige. Da blir det i lengden kjedelig å lese selvbiografier hvor forfatteren tviler seg frem til en livshistorie.

Også forfattere forteller sin livshistorie med overbevisning. Som Jan Guillou. Eller P.O. Enquist. Men alltid med et grep inkludert som viser oss at de forstår det problematiske ved å gjengi eget liv i bokform. Guillou snakker om sitt arkiv. Om de brustne minnene, men det udiskuterbare arkivet som korrigerer minnene. Enquist gjør seg selv til en romanperson i «Et annet liv», og oppnår slik en distanse og skaper rom for episk diktning om eget liv. Og så har vi Lindgren, altså, som gjør mistroen til egne minner til hele hovedpoenget. Eller som han sier i innledningen til sine «Erindringer»: «I nærmere et halvt århundre har jeg forsørget meg av mine innbilninger. De har vært svært omfattende. Det ville være pinlig å begynne å kalle dem minner nå.»

Og jeg leser gjerne dine innspill. Hvor mye skal vi stole på minnene våre?