Det er helt normalt å falle ut. Av samtaler. Av forelesninger. Av sitt eget liv. Være distre og borte vekk, og muligens har det en helsebringende effekt.
Jeg er en dagdrømmer. Masserer de erogene sonene på innsiden av hodet flere ganger daglig. Spiller monopol med lekepenger. Kjøper og selger hytter. Reiser til fjerne steder. Nei, ikke så mye reising. Men, du skjønner. Og vi holder på med det alle sammen. Dagdrømmer. Og som oftest om enkle banale ting. Kontrakten (med oss selv) er at det ligger rett i utkanten av det oppnåelige. En drøm er noe å strekke seg etter. En dagdrøm er en flukt, og noe vi burde vokse av oss?
”Enten lever du livet ditt, eller så drømmer du det”, sier Eva Joly og jeg synes det er litt strengt. Rykker til. Får dårlig samvittighet for at jeg dagdrømmer for mye. Sissel Benneche-Osvold har en moderert versjon: Noe om at dagdrømmingen for hennes del tok slutt da hun fikk barn. Da begynte hun å bekymre seg i stedet. Beskjeden synes uansett å være: Det er noe du bør vokse av deg.
Javisst, er vi inne på listen over i-landsproblemer. Nå har vi laget et program om dagdrømmer. Bedre blir det ikke når vi om noen uker fyrer løs med et om beslutningsvegring. Men det er da i det minste noe som forener oss. Og som muligens gjør oss til bedre mennesker. Mer empatiske, kanskje. Forsker Annika Melinder har i hvert fall et forsonende syn på det hele. Og vi får plass til noen bekymringsmeldinger vis a vis vår egen samtid. For når hverdagen blir totalfragmentert faller dagdrømmene bort, og disse høyst nødvendige pausene, som faktisk utvikler hjernen vår, smuldrer bort.
Jeg vet ikke, de fleste bekymringer om tiden vi lever i, høres kjedelige og moralistiske ut når de blir satt ord på, men tenkt nå i hvert fall over det: Om du tror dine egne dagdrømmer kan brukes til noe, eller om de bare er bortkastet tid.
Hva dagdrømmer du om? Klarer du å skille det fra vanlige drømmer?
Som sjåfør på ekspressbuss har jeg ofte lengre strekninger jeg kjører hvor lite skjer – da både tenker og dagdrømmer jeg. Jeg drømmer ikke så ofte om hva jeg heller skulle gjort, mer hva jeg kunne gjort om jeg tok andre valg tidligere i livet. Hva hadde skjedd da? Hvor hadde jeg vært? Og med hvem? Som oftest kommer jeg frem til at det jeg har nå er mer enn godt nok, men det er litt gøy av og til å se for seg «Hva om…»
For meg er det en liten virkelighetsflukt, en sjanse til å visualisere virkningene av større og mindre avgjørelser familien må ta, men også drømme seg bort til ting en ønsker og håper på å gjøre.
Ja, «tenk hvis» er en morsom øvelse. En bok jeg gladelig anbefaler skrevet rundt et sånt tankeeksperiment, er «Konspirasjonen mot Amerika» av Philip Roth. ikke det at du ba om noe boktips, men…
Jeg dagdrømmer ofte når jeg har lagt meg til å sove. Av og til tenker jeg på ting jeg har veldig lyst til å gjøre der og da – som å stå opp og spille gameboy, trene, lese i ordbøker, male, skrive (det er en plage at de aller beste setningene kommer når jeg ligger og prøver å skru av kroppen) – men også ting jeg har lyst til å gjøre i livet, både ting som er planlagt i nær fremtid og ting som jeg aktivt må gå inn for hvis det i det hele tatt skal kunne bli noe av. Av og til dagdrømmer jeg om hvordan jeg skal ordlegge meg i en situasjon (tenk om det kunne gå for seg så knirkefritt som i hodet mitt), andre ganger flykter jeg flere måneder frem i tid og ser for meg hvor mye bedre alt kan være da. Andre ganger dagdrømmer jeg om hvordan det blir videre om jeg plutselig forsvinner, og om det egentlig er verdt det at jeg fortsetter å være her. Når jeg er i skikkelig godt humør dagdrømmer jeg om potensialet mitt til å oppnå noe som helst i livet.
Det er vanskelig å sammenligne seg selv med andre når det gjelder dagdrømming, men nå som jeg tenker over det, er nok dagdrømming hovedgrunnen til at jeg orker å stå opp i det hele tatt. Jeg tror jeg hadde gjort ende på alt dersom jeg ikke hadde dagdrømt. En lykkelig drøm er kanskje minst like fint som en reell situasjon, fordi realiteten så ofte bringer med seg skuffelser som man ikke legger merke til i drømmen.
Jeg dagdrømmer løsninger på ting jeg ikke ser hvordan skal gå. Henger et «våpen» på veggen og lar det bli brukt, slik det ikke lar seg gjøre i virkeligheten. Om jeg har noe uoppgjort med noen kan dagdrømmen være å møte vedkommende tilfeldig på gaten, og å oppnå en etterlengtet respons. Når jeg trenger å ta det med ro drømmer jeg om rolige steder. Fysiske meg er kanskje rett foran deg, bak skranken, men deler av meg er på vei under havet og du er en korall ved min side.
Hei!
Jeg har en drøm – som jeg og dagdrømmer titt og ofte. La meg først gi deg/dere litt grunninformasjon.
Min oldefar, har bygget mange hytter i Drammensmarka. Det har vært en familietradisjon i årevis fra min bestemors generasjon og bakover og bruke de hyttene de eide selv, som ikke var solgt ut til andre heldige eiere. Nå er dessverre generasjonen i familien som har brukt disse hyttene gått bort. Det er snakk om skogshytter, røde tømmerhytter fra Landfallhytta og innover, koseligere blir det ikke for meg…
Min drøm, som jeg og ofte dagdrømmer om, er å skaffe meg en av disse hyttene. Sette «familiearven» i nytt lys, skape nye minner, nye tider der oppe. Jeg er en meget ung kar, og dette setter fort en stopper for drømmen.
Mer er det ikke å si – håper det var litt interessant!
Mvh
Matser’n
Det var en fin dagdrøm, og kanskje oppnåelig. Du får sjekke ut bruks- og gårdsnummer og finne ut hvem som eier dem. Lykke til! (Eller funker det best bare som en dagdrøm?)
Hei! Artig tema!
Jeg dagdrømmer om å redde noen. Den første dagdrømmen jeg kan huske er at jeg reddet den søteste jenta i barnehagen med det lange blonde håret med et helikopter. Hun var fanget i skogen og ropte navnet mitt veldig mye. Bare det var fantastisk i seg selv. Jeg tror kanskje at det er dagdrømmene som har formet meg mest. Det er så mange scenarioer jeg har spilt ut i hodet gjennom livet, at skulle jeg oppleve å måtte redde liv, eller en jente jeg liker fra skumle typer, så har jeg gjort det før, på en måte.
Kjæresten min sier hun ser det på meg når jeg dagdrømmer fordi jeg rykker i kroppen , blir stiv i blikket og mimer. Da er er jeg som regel midt i en farlig situasjon jeg må kjempe meg ut av. Til vanlig er jeg egentlig konfliktsky, men i dagdrømmene er jeg beinhard, super-retorisk og innehar masse egenskaper – som f.eks å beherske alle verdens språk eller spille imponerende bra på trommer og lignende. Jeg tror at det er dagdrømmene som har gitt det størst grunnlaget for yrket mitt.
Dette var et strålende svar. Leve ut sin indre superhelt i dagdrømmene. Dette skal jeg teste.
Jeg dagdrømmer ofte om at jeg kan utføre mirakler. Gi mennesker en skikkelig støyt. Få de ut av sine låste hjerner. Vise dem og meg selv at universet er magisk.
Å plutselig begynne å sveve på bussen har lenge vært en fin dagdrøm. Hva ville folk gjort? Ville jeg blitt tatt imot som denne nye Jesus? Ville jeg blitt drept, eller låst inne bak militære murer? Spennende å tenke på hva hvis. Det gir rom for mye moro. På en måte kan man vel kalle dagdrømming for sinnets Hollywood. Det er fjåsete, men særdeles god underholdning.
At jeg kan fly er vel heller tvilsomt. Jeg innehar en logisk grense. Uheldigvis.
ps. Forresten skriver Arne Næss et flott innlegg om dagdrømming i boken «100 ting man må gjøre før man dør» av Fredrik Skavlan.
Lykke til med programmet.
Dette med å sveve opp i taket og betrakte verden derfra skriver den svenske forfatteren Torgny Lindgren så fint om i sine memoarer «Erindringer». Herfra betrakter han de andre medlemmene i Svenska Akademin feks (de som deler ut nobelprisen i litteratur), og jeg tror nærmest han ser på det som noe ganske reelt.
Jeg driver med litt yoga, men jeg dagdrømmer om å ta yoga instruktør utdannelse i Costa Rica, for så å åpne min egen yoga studio i Cuba. Når det er sagt, så vet jeg at det er omtrent umulig siden jeg har to små barn og mann som jobber i oljå. Jeg selv jobbber med noe så praktisk nøagt som økonom i et Kulturhus. Men når jeg drømmer meg vekk ser jeg min studio i tropiske omgivelser…
Økonom i Norge eller yoga-instruktør på Cuba. Skjønner at du lett henfaller til dagdrømmer…
Du er ikke tankene,du er den som ser på tankene.Ditt sinn er som et instrument,hvilke tanker du har resonans med avhenger av stemningen/stemmingen.
Vårt sinn er del av den kollektive menneskelige bevissthet og den reflekterer delvis også temaene i denne,hvordan andres tanker klinger i våre ører sier oss noe om hvilke temaer vi indviduelt belyser.Stay cool be peace.
Jeg dagdrømmer om å plukke solmodne tomater, å kjenne bølgeskvulp mot bare ben og legger, å kjenne vinden blåse i den lette sommerkjolen jeg er antrukket i, å kjenne kriblingen i hjertet fulgt av ekstasen under en god låt på konsert, å stryke kjæresten min gjennom håret, å kjenne lukten av gatene i Roma (pinjetre, kaffe, sigar og en svak søtlig duft av aprikos), å møte enkelte barndomsvenner igjen utenfor nattedrømmer.
Ja, jeg klarer å skille det fra vanlige drømmer i den forstand at følelsene kan være de samme som i drømmene jeg har om natten, men bildene flyter på en annerledes måte, jeg styrer retningen mer selv enda jeg ikke helt (bevisst) har kontroll på akkurat når et dagdrøm-scenario trer frem i sinnet og hvordan den kan utarte seg i helhet.
Å lytte til musikk kan få meg til å dagdrømme, i langt større grad enn få meg til å nattedrømme.
Dagdrømming vs nattedrømming. Bra utlegning om forskjellen!
Da jeg så programmet om dagdrømming, var jeg noe usikker på hva dagdrømming egentlig var. Er det de tankene som kommer mens man går alene hjem fra jobb? De tanker som ofte oppsummerer samtaler og hendelser som har vært, gjerne tolket på nytt, denne gang lettere å le av. Eller er dagdrømmer mer betraktninger på livet, bruddstykker av bøker vi har lest, sitater av filosofer, tanken på menneskerettigheter og verdispørsmål. Slikt tenker jeg en del på mens jeg går. Jeg lurer på hva som er ekte og autentisk. Har mennesker kun den verdien vi velger å tilegne dem, eller har menneskene en medfødt verdi? I det siste har det gått i kjærligheten. Jeg prøver å finne ut om kjærligheten virkelig slår fornuften overende, og om hvor ofte denne uransakelige kjærligheten forekommer. I fjor tenkte jeg mest på skam. Og hvordan vi ofte kler vår skam i dyre klær. Slik som Adam og Eva gjorde. I tråd med dette måtte jeg tenke på ansvarsfraskrivelsen og latskapen til oss mennesker. Og kanskje er det her drømmer kommer inn. Kanskje vi liker å dagdrømme så godt fordi vi egentlig er for late å gjøre noe av disse drømmene. Men kanskje jeg tar helt feil. Kanskje jeg bare er en jente med eksistensielle problemer, og alt dette egentlig er grublerier.
Har jeg dagdrømmer? For å være helt ærlig så har jeg lenge hatt én dagdrøm. Den begynner alltid på samme sted og utspiller seg nøyaktig slik som sist. Jeg våkner opp i en smal gang. Det er en tidlig skumring, det er stille og mørkt i huset. Jeg har på meg en hvit nattkjole av lin og er bar på bena. Det gamle tregulvet under meg knirker lett idet jeg nærmest på tåspissene går fremover. Langs de høye veggene henger det tett med kunst. Fra gulv til tak. Til høyre for meg åpnes en dør, jeg går inn og finner et barn i en liten seng. Jeg holder pusten litt, som for å ikke vekke det sovende barnet, men så skjønner jeg at det er mitt. Det er mitt barn! Jeg fylles av en kjærlighet og glede. Tenk at noe så vakkert er mitt! Jeg stryker det over kinnet og smiler. Og plutselig skjønner jeg alt: siden barnet er mitt, må også hjemmet være mitt, og da må jeg også ha en mann. Og mens jeg tenker tanken demrer det for meg. Jeg løper inn til soverommet, hopper i sengen og roper: «Det er deg! Du er minn mann og jeg elsker deg. Dette er vårt hjem og jeg er lykkelig!» Jeg kryper inntil ham under lakenposen og kniser. Ser opp i taket, mot vinduslemmene som lar det sive inn litt støvete lys. Utenfor høres bytrikken og larm. Gateselgere og syklister. Det er varmt utenfor tross de tidlige morgentimer. Vi bor ikke i Norge, men jeg aner ikke hvor.
Dette er min dagdrøm. Og jeg blir lei meg mens jeg skriver. For min lykke er avhengig av så mange utenforliggende faktorer. Som din bilgjest sa det så fint: Unge jenter baserer mye av sin lykke på andre mennesker. De ønsker ofte mer enn de klarer å gi seg selv. Og det er litt trist.
Takk for at jeg fikk dele.
Så fint innlegg. Blir ikke noe poeng å svare, bare applaudere dine overveielser.
Jeg har en drøm om å få oppleve å bli bestemor. Vi har bare en sønn. Jeg har vært veldig mye psykisk syk, og vi ble frarådet å få flere barn. Noe jeg som 47 åring har et noe sårt forhold til. Jeg elsker barn, men tror jeg egner meg mer som bestemor enn som mor. Vår sønn på 23 år har det ikke travelt, men som enebarn sier han, jeg ønsker meg mange barn, og håper jeg finner meg en kjæreste som ønsker det samme som meg.
«Brenner»-redaksjonen krysser fingrene. Sønnen din har jo godt med tid på seg! LYkke til!
Jeg har hatt den samme pågående dagdrømmen siden jeg var rundt 13 år gammel. Nå er jeg snart 26. Det er ikke noe jeg forteller folk, det er veldig privat. Men at du mener dette faktisk utvikler hjernen, og ikke bare er barnslig er godt å høre. Det gjør jo at man ikke bruker så mye tid på bekymringer, og heller får slappe av.
Bra! Mission accomplished!
Det er nærmest selvsagt litt banalt å dagdrømme, men det ganske vanskelig å slutte, så derfor bør vi bare akseptere at det er sånn. Så lenge det ikke er til skade for den daglige framdrift, bør det være innenfor det vi bør tillate oss selv.
Jeg dagdrømmer om å vinne penger, VikingLotto eller noe. Pengene skal jeg bruke til å kjøpe meg bort fra bekymringene. Jobbe litt redusert, slik at jeg har litt bedre tid med ungene om morgenen, kan hente dem litt tidligere. Kjøpe litt mer Lego, fordi jeg er redd sønnen min ikke har nok. Se litt mer av verden, er så redd jeg har rukket over for lite. Og kjøpe ny bil, helst en som forurenser mindre.
Dagdrømmene mine har liten nytte nå, men om de oppfylles, har jeg i alle fall planene klare.
Dette må jo være blant de vanligste dagdrømmene, ja! Alt man kunne realisert med litt mer penger…
Jeg dagdrømmer om å vinne såpass mye penger at jeg kan være fri fra det evige kontorlivet, studere i årevis fag jeg slettes ikke har bruk for, reise, bedrive kvalitetsdank og være fri, fri, fri, fri!
Jeg studerer interkulturell forståelse, og er glad i å hverdagsfilosofere over alle de rare tingene vi mennesker gjør (og ikke gjør). Jeg dagdrømmer naturligvis mye om mennesker, og kultur. Kultur i den befatning å reise for å oppleve nye kulturer – møte nye mennesker som er forskjellig fra meg selv, og tenke meg til hvordan jeg ville reagere på akkurat dette. Ikke minst hvordan de jeg møter vil reagere på meg.
Jeg dagdrømmer om varme og jungel, mektige Mekong som flyter fredfullt avsted. Å sitte på en bambusflåte. Se opp på himlen, myse mot sola. Høre fuglesangen, og hvile i freden som finnes i de store, duvende elvene. La elven føre meg dit den vil, dra på eventyr.
Jeg dagdrømmer om yrende markedsplasser hvor det bables på språk jeg ikke forstår. Hvor det er jeg som må lære av andre, og hvor jeg ikke nødvendigvis har alt rett og vet alt fra før. Om å lære nye språk. Nye hilseskikker. Nye mennesker å kjenne, og å kjenne meg selv.
Jeg dagdrømmer om musikk. Livets melodi, hjertets rytme.
Drømmer gjør jeg også, men der bestemmer jeg ikke hva som skjer. Drømmene lever sitt eget liv, uten at jeg har noe jeg skulle sagt. I dagdrømmene er det jeg som får peke ut kursen i det minste, før tankene farer avsted. Det liker jeg.
Jeg vil alltid drømme, og jeg vil alltid strekke meg etter drømmene.
Gøy å lese alle innleggene deres. Brenner-redaksjonen følger med. Og jeg skriver!
Jeg jobber på bibliotek og mens jeg rydder på plass romaner etter romaner fra 1800-tallet og nyere, da drømmer jeg meg bort.
Jeg drømmer om å sitte i et lite steinhus i Sør-Europa et sted, sitte der med laptopen min og skrive en roman. Vinduet foran meg har utsikt ut over åkre og kanskje et lite vann. Det er ferske blomster i en vase på bordet jeg sitter ved, og det er såpass varmt at jeg kan sitte i en sommerkjole. Inspirasjonen flyter. Jeg skriver og skriver. Jeg bruker kreativiteten inni meg.
Ah! Gir meg god følelse bare av å sette ord på drømmen 🙂
jeg dagdrømmer om hvem jeg er i verden i forhold til de jeg omgir meg med. jeg så en gang et skjema av sirkler over ens egne intimsoner. man plasserte seg selv i midten, i den første sirkelen stod ektefelle, bestevenn eller foreldre, i den andre sirkelen stod nære venner eller søsken, utenfor den igjen stod venner, kompiser eller øvrig familie og i den ytterste sirkelen stod bekjente, slekt, kollegaer o.s.v. når jeg har tid tenker jeg gjennom situasjoner jeg har vært i eller har observert der andre har sagt eller gjort noe som har fått meg til å tenke. det kan ha skjedd nettopp eller være gamle minner. disse personene kan være perifere bekjentskaper eller blant mine nærmeste. hendelsen kan ha vært alt fra en gest, en måte å le på eller timingen i det som blir sagt i forhold til det som har blitt sagt. i gjenopplevelsen av situasjonen er det som om disse sonene opphører og jeg opplever en lengsel etter å kunne være helt nær den personen. jeg trenger ikke ha god kjemi med vedkomne eller være fortrolig med det som er selve hendelsen, men jeg dagdrømmer om å løfte frem den situasjonen eller personen til noe helt spesielt. som et møte som gjentar seg i et tredje perspektiv.
Jeg så ditt(mr brenner) program her på tv. Stusset over han fyren som sa han ikke dagdrømte. Tenkte litt på det Eva sa. Og tenkte veldig på det at vår mer digitale verden skal stoppe oss ifra å dagdrømme. Noe jeg er helt uenig i.
Plutselig satt jeg i bilen din og forklarte deg akkurat hvorfor jeg er uenig i dette utsagnet.
Jeg ser musikkvideoer på min smarte telefon. Jeg er ikke fornøyd med videoene, og i hodet mitt lager jeg mye bedre versjoner. Jeg er på twitter, flørter med en kvinne, hun sender meg sexy dm. Jeg forsvinner inn i en verden som ikke finnes, mens jeg «egentlig» kjeder vettet av meg på vei til jobb.
Du er uenig, og diskusjonen blir heftig. Kamera er av, veien svinger, du følger ikke med.. Ulykke!! (Ja, jeg er nok kraftig påvirket av Bill Watterson sine striper)
Ut av dette blir det skrevet en bok som vi tjener utrolige penger på. Skavlan ringer og bruker fornavnet mitt. Masse kvinner ser programmet og alle vil ha meg.
Idet jeg forlater landet på vei til en bokmesse i New York får jeg en telefon ifra noen som kan alt for mye om meg. Klare instrukser. En koffert som skal leveres.
Så, jeg dagdrømmer om berømmelse, penger, sex, spenning, ulykker og ønsket kreativitet som igjen gir anerkjennelse.
Jeg dagdrømmer om å ta salto ut av et fly igjen, om å skøyte lett avgårde under Hallingskarvet, om å sitte i en hammock med sommerkjole i varm bris og snakke med søsteren min, som døde for ett og et halvt år siden. Noen drømmer kommer som glimt, bilder, andre som film, nesten.
Og så dagdrømmer jeg om å bli forbanna, ta det ut på folk, slik jeg ikke gjør i virkeligheten. Du vet når noen presser seg fram i trafikken, hvor sykt irriterende det kan være. Tenk å bare stoppe vedkommende og skjelle ham ut!
Eller når jeg kjører gjennom Norge, tenk om jeg kjørte utfor, ned i en bunnløs fjord! Hva ville jeg gjøre da, åpne vinduet? Vente til bilen sto stille og så forsøke å komme meg ut, eller gjøre det fort? Skulle jeg hatt en hammer i hanskerommet, og knuse ruta med? Ville jeg overlevd? Hva om jeg hadde noen med, i baksetet, ville jeg klart å hjelpe dem ut?
Dagdrømmene er lyse, fine og mørke, farget av det jeg er redd for. Tror det er bra, for sjelen og syken, at begge deler får plass – det er jo der…
Jeg drømmer meg bak i tid og forandrer situasjoner jeg ville handlet annerledes i gitt det jeg vet nå (at det ordner seg, at jeg overreagerer, at det ikke er noe å være redd for, eller det motsatte, at jeg må holde meg unna den gaten og ikke si det jeg sa osv). Forandrer jeg det mange nok ganger i tankene sliper det litt av det vonde bort fra virkeligheten også, og forandrer det til fortid.
Også drømmer jeg i nåtid, om hvem jeg er og hvordan andre ser meg, hva andre tenker på akkurat nå, hva de gjør, at de eksisterer uavhengig av meg.
Men aller oftest drømmer jeg i fremtid, både kort og langt. Jeg drømmer om morgendagen, om lunsjen der jeg sier noe morsomt og noen ler, om en forelesning som blir skikkelig bra og noen som smiler til meg når jeg kommer inn døren. Jeg drømmer om at han skal få opp øynene og innse at han trives best sammen med meg. Også drømmer jeg langt frem, mot ferieturer i fremtiden til steder jeg ikke vet om eksisterer og til å bake boller til barnebarn og en mann med grått hår som har fulgt meg halve livet. Jeg drømmer om vitenskapelige oppdagelser og anerkjennelse, jeg drømmer om kjærlighet, jeg drømmer om å nå de små målene jeg setter meg, og slik drømmer jeg meg større. Tror jeg.
Eg dagdrøymer veldig ofte, og det er vel mest fordi eg til tider har ganske vanskeleg for å konsentrere meg om det eg skal. Då er det mykje kjekkare å dagdrøyme om ting som skal skje, ting som eg håper vil skje, og ting som eg veit er totalt urealistiske, men som likevel er fine å tenke ut/på.
For meg er dagdrøyming utelukkande positivt – både i forhold til det eg drøymer om og det å dagdrøyme. Som dagdrøymar får ein kanskje ikkje gjort alt så fort ein hadde tenkt, men er det så farleg? Det er ikkje vekkasta tid å filosofere litt, men gjer heller at ein kan få eit vidare syn på «det eigentlege livet», som vi uansett må leve i heile tida. Nokre små pauser no og då treng alle.
Eg dagdrøymer som oftast om ulike situasjonar: Korleis nokon vil reagere når eg overraskar dei med noko, korleis det vil vere å hoppe i fallskjerm, ting eg kan gjere saman med kjærasten min, osb. Og når eg då innser at eg har vore «vekk» ei lita stund, og med eit rykk kjem tilbake til det verkelege livet, har eg som regel eit smil om munnen.
Jeg har alltid lurt på om dagdrømming var noe veldig uvanlig. Men ser man det:) Jeg har dagdrømt siden jeg var veldig liten. Jeg dagdrømmer overalt! På vei til skolen, på toget, i bilen, i senga. Det får rett og slett tiden til å gå fortere, og for meg er det helt fantastisk! Hver eneste gang jeg dagdrømmer får jeg en sånn glad føleles. Når det er sagt, må jeg lure litt. Det hører ut som alle dagdrømmer helt uten noe musikk? Er det bare meg som har musikk inn i ørene? Oftest dagdrømmer jeg med musikken, at jeg er den som synger og kommer videre helt til jeg blir popstjerne, haha:) Ellers dagdrømmer jeg at jeg danser(jeg vil bli danser), blir nesten drept men en kjekk gutt redder meg, romantisk drama og masse mer kliss. Dette gjør jeg aldri uten musikk da.