Det å snakke åpent og fritt har alltid vært et risikoprosjekt, og er det fortsatt i våre dager.
Fredag ettermiddag i biblioteket på Lillehammer, et stykke ut i seansen, siterer Svetlana Aleksijevitsj Dostovjevskij.
Forfatterne Svetlana Aleksijevitsj og Åsne Seierstad sammen på Lillehammer. Foto: Norsk Litteraturfestival
Det er nå ganske nøyaktig tretti år siden hun gikk ut av forlagsdørene med et refusert manuskript i hånden som var ukonvensjonelt både i form og innhold. Det besto av intervjuer med gamle, sovjetiske kvinner, som satt og sa ting som verken var heroisk eller som nødvendigvis stemte overens med hvordan vi tror vi skal oppføre oss i en krig.
Nå, tretti år senere, er den elegante damen en suksesshistorie. Når Svetlana Aleksejivitstj snakker til publikum i dag er hun en litteraturstjerne, oversatt til alskens språk og nevnt som nobelpriskandidat.
Skrek ut
Og så siterer hun altså Dostovjevskij, som mente at alle hans romanfigurer «skrek ut sin sannhet».
Da NRK skulle gjøre opptak med den 19 år gamle, danske poeten Yahya Hassan tok han regi selv, og ba om å få lese sammenhengende i over tjue minutter fra sin bestselgende diktsamling. Alle som hørte Yahya Hassan lese i det litt dunkle bingolokalet i Storgata på Lillehammer, skjønte at dette var på liv og død. Han hadde fortalt sin livshistorie i diktform fra familien flyktet fra Palestina via Syria, til de etter mye om og men havnet i Danmark. Nå sto han på Lillehammer ulastelig antrukket i dress, og var en suksesshistorie han også, hadde det ikke vært for at han på Lillehammer som overalt ellers blir fotfulgt av to livvakter.
Overlevde tre pistolskudd
Den danske poeten Yahya Hassan. Foto: Norsk Litteraturfestival
Yahya Hassan var ennå ikke født da William Nygaard så vidt overlevde med tre pistolskudd i kroppen, noe som førte til at den daværende forlagssjefen i Aschehoug forlag måtte leve med tung politibeskyttelse i flere år. Det var gledelig å se at Nygaard kunne gå rundt på litteraturfestivalen uten vakthold. Isteden var det den danske poeten som minnet oss om at det å ytre seg er ikke, og har aldri vært risikofritt – heller ikke i det relativ fredelige hjørnet av verden vi befinner oss i.
Iblant kan det føles farlig «å skrike ut sin sannhet», slik Dostovjevskij skrev, også for de av oss som ikke har meninger som kvalifiserer til politibeskyttelse døgnet rundt. En litteraturfestival er, som alle andre festivaler, også en sammenheng, der veldig mange har ulike former for bindinger. Det er ikke bare lett og være fri og frank og frittalende, hvis de man kritiserer er de samme som gir deg smør på brødet og penger til husleien.
Bra uten tema
Årets litteraturfestival på Lillehammer var den første på flere år som ikke hadde noe klart, definert tema, og det fungerte utmerket.
Så lenge en litteraturfestival har et interessant program, og det var årets program på Lillehammer, blir temaene noe som oppstår i tilhørerens hode når man lytter til en samtale eller en opplesning. Boken til Svetlana Aleksijevitsj handlet ikke om situasjonen i Ukraina i dag, men når hun forteller at det i det gamle Sovjet var utenkelig at ukrainere skulle rette våpnene mot hverandre, så kaster fortiden allikevel lys over konflikten i dag. Det er i slike øyeblikk en litteraturfestival forsvarer plassen sin på det offentlige budsjettet.
Ingen ting er tristere enn forfattere eller journalister som skriver med påholden penn.
Død i herreunderbukser
Det gjorde ikke Svetlana Aleksijevitsj, da hun kom til sin redaktør første gang med en manus fullt av kvinner som mente at det verste med krigen var tanken på å møte døden iført herreunderbukser. Hun lot historiene stå som de var – usminket. Men samtidig valgte hun også å bøye seg for sin indre sensor, og tok ut noen historier, som hun først inkluderte i senere utgaver av boken, som på norsk har fått tittelen «Krigen har intet kvinnelig ansikt».
Å skrive med påholden penn gjorde heller ikke barnebokforfatteren Maria Parr, da hun skapte sin internasjonale boksuksess Tonje Glimmerdal. Historien om en jente med fletter som suser nedover fjellskrenter så snøen fyker (mens moren er på jobb på Svalbard) så ut til å fenge skolebarna som satt og vippet på plaststolene i Lillehammer bibliotek noen timer før Svetlana Aleksijevitsj entret podiet.
Nysgjerrige skolebarn
Det er mulig noen av Lillehammer-ungene hadde litt vanskeligheter med å få med seg alt Maria Parr sa på sin syngende møredialekt, men for meg som satt på galleriet og kikket ned på dem der de satt, glade og nysgjerrige, kom budskapet tydelig frem.
Skal du ytre deg i det offentlige rom, ja da skal du gjøre som Tonje Glimmerdal på toppen av glimmerdalstinden. Still inn siktet mot det punktet du vil nå, plant begge stavene godt ned i snøen – og sett utfor.
