Rett før påske hadde Morgenbladet et intervju med Dag Solstad der han uttrykker bekymring for romanens framtid. Interessant og forunderlig, men Solstads argumentasjon reiser også spørsmål.
– Når jeg skriver en bok og kaller den en roman, så er det en roman, sier Dag Solstad i Morgenbladets intervju.
Romanen er ingen meter. Om meteren er all diskusjon lagt død; 100 centimeter, 1000 millimeter og alt det. Skulle det oppstå uenighet, om hvor lang den egentlig er, eller det dukker opp en smarting som sier han har konstruert og laget en ny meter, er det bare å finne formelen og en kalkulator. Før, mens jeg gikk på skolen, for eksempel, fantes det en standard metermålestokk innelåst et eller annet sted. Lærte vi.
Slik ikke med romanen. Det finnes ingen mønsterroman i et glasskap på et eller annet bibliotek, en standard som alle andre romaner – eller wannabe-romaner – kan måles eller veies opp mot, og på et eller annet vis finnes for lette eller for tunge. At det mangler visse bestanddeler, finnes én for mye. Ingen har monopol på romanen: hverken som form eller uttrykk. Dermed er Dag Solstad i sin fulle rett når han sier at «Når jeg skriver en bok og kaller den en roman, så er det en roman. Ikke for å være arrogant, men fordi det er sånn det er. Rett og slett».
Og det sier han altså, Dag Solstad, i dette intervjuet med Morgenbladets Lasse Midttun i årets utgave nummer 15, nokså rett før påske. Intervjuet er på mange måter både forunderlig og interessant. Samtidig som det reiser altså et par spørsmål.
Det uoppløselige element
Men; nå har vi satt vogna foran hesten. Vi får starte på nytt: Det har seg slik at Dag Solstad i fjor publiserte sin nyeste roman «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Den fikk blandet mottagelse, for å si det enkelt, og utgangspunkt for morgenbladintervjuet er altså at flere anmeldere ikke ville akseptere at boka er en roman. Dette, skriver Midttun og avisa, fikk Solstad til å skrive det foredraget som heter «På Hamar med slakt» (en tittlel som knytter an til en Prøysen-tekst). Dette foredraget turnerer Solstad med for tida. Han har gjort det siden begynnelsen av mars og avslutter i Litteraturhuset i Oslo 10. mai. Jeg har for min del ennå ikke hørt foredraget. Jeg har riktignok lest et par korte referat (referat er svært korte nå til dags), men tar her kun utgangspunkt i det som står i morgenbladartikkelen.
En filleristet sjanger allerede
Dermed kan vi komme til saken og noen av de spørsmålene som reises av i intervjuet. Vi nærmet oss ett av dem i starten, nemlig dette: Hadde Solstad skrevet en roman da han leverte sin «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896»? Det overraskende med denne diskusjonen – som faktisk ER en diskusjon som har gått i noen kretser, og som tydelig har satt Solstad i forsvarsmodus overfor sitt prosjekt – er at romanbegrepet er filleristet ganske grundig allerede. Ikke minst her til lands, etter Karl Ove Knausgårds betydelige suksess med det selvbiografiske romanprosjektet «Min Kamp». Og, forsåvidt; andre etterfølgende bøker og prosjekter der det sies å ha vært diktet lite og beskrevet mye faktisk levd liv i stedet.
Jeg mener; hvordan setter vi grenser for romanen etter alt dette? Og hva er poenget?
Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at ironi er jeg lei av, og at jeg derfor mener det når jeg sier at på dette punktet forstår jeg Solstad: Kall gjerne boka en roman, enten det er til avklaring, opplysning eller forvirring. Alle tre kan være produktive, på sine vis.
Bekymringen for romanen …
Det som imidlertid er vanskeligere å slutte seg til, være enig i, er Dag Solstads formulering av den bekymringen han nærer for romankunstens framtid, og tidsåndens pågående herjing med mulighetene for å skrive og utgi seriøs litteratur i dette landet. Sevlsagt gis det ut mye rart, mye billig skrot; jeg tror forleggere med sans for seg selv kaller det underlødig litteratur. Det er mest Solstads argumentasjon jeg henger meg opp i. Han står i fare for å gjøre seg skyldig i drap på ganske mange i litterære barn når han etter foredragsserien skal helle sitt badevann ut.
Underholdningsvillighet – fra Dickens til Nesbø
Og nå nærmer jeg meg det andre spørsmålet som har fått meg til å lese nettopp dette intervjuet mer enn én gang i løpet av påsken. Jeg tenker ikke først og fremst på den linjen Solstad hevder går fra Dickens til Nesbø. Solstad presiserer riktignok at han har lest gode romaner av allvitende forfattere, såvel Dickens som Balzac, men det er altså andre som har vært vesentlige for ham. Jeg er for min del opptatt av at Solstads linje, avhengig av hvor tykt streken hans er tegnet, kan dra med seg ganske mange høyst lesverdige forfattere og bøker – som faktisk også kan være svært reflekterte. (Den reflekterte litteraturen er Solstad også beymkret for). Skal man imidlertid fine ut av dette, må man imidlertid lese temmelig bredt.
Det virkelig interessante kommer idet Solstad får anledning til, i intervjuet, å se utover, til det Berlin han kan og vet mye om. Dag Solstad er heller ikke der fornøyd med romanutgivelsene, med kritikernes fokus eller salgslistene i Der Spiegel. Og så sier han: «Faktisk går lite underholdningsvillige skjønnlitterære forfattere til teateret». Og legger senere til at det burde kanskje han selv også ha gjort, hadde han visst hvor dårlig det skulle bli med romanutgiveriet og lesingen av produktene derfra.
Mitt oppheng her ligger i de fire ordene «lite underholdningsvillige skjønnlitterære forfattere». Ikke har jeg hørt akkurat den formuleringen før, men enkel logikk skulle tilsi at i det i en linje fra Dickens til verdens Jo Nesbøer må finnes en skare underholdningsvillige forfattere.
Og det gjør det jo: Millioner av forfattere vil bare underholde. Så finnes det dem som gjerne gjør litt av hvert – selvfølgelig også dem som ikke får det til. Og så finnes det dønn seriøse, til og alvorlige, forfattere som ikke unngår å se, peke på livets iboende komikk. En av dem VAR i alle fall Dag Solstad.
Dag Solstad studerer innskifter på gravsteiner i Bø. Foto: NRK/Anne Lognvik
Tidsånden
Så var det denne tidsånden, som det absolutt er grunn til å bekymre seg for – også i litteraturkritikken. Samtidig som det heller ikke er et uttrykk noen eier, har monopol på å definere. Jeg ville imidlertid være mer bekymret for den nyere kritikernes ståsted og den plassen som utøvernes ego har fått – enn for evnen og viljen til å lese moderne romaner. Solstad sier på sin side til Morgenbladet at «Det virker som det er svært krevende å lese en moderne roman …».
Det er fristende å minne om et par fakta som har med samme Dag Solstad og norsk romankunst å gjøre. Først at hans forlag, Oktober, faktisk ga ut hans bok «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Jeg tror at Klassekampens kritiker Bjørn Ivar Fyksen hadde rett da han sa i Bok i P2, at ingen andre enn Solstad ville fått denne boka antatt i Norge. Kanskje er det nettopp jeg som slår meg selv på kjeften her? Men bare hvis dette er et verk som faktisk og uansett burde vært antatt på grunnlag av sin kvalitet.
Solstad tror, sier han, at det er blitt «ulovlig» å gjøre det vanskelig for leserne. Og selvsagt har han et poeng. Lettvekteriet og lurvete forlagsarbeid er nesten hverdagskost, men er det virkelig i romanforfatteres underholdsvillighet eller i kritikernes evne til lesing at problemene sitter? Det er lett å bare si «Knausgård» her, så jeg gjør det.
Jeg har selv bedt om å få slippe anmelderiet av norsk skjønnlitteratur. Årsakene til det er mange. De aller færreste hører hjemme i denne kommentaren. men både tidsånden og historien om Solstads seneste bok har med dette å gjøre: Dag Solstad sier til Morgenbladet at «det er tidsånden som har sørget for at enkelte i kulturredaksjonene mener de kan gå løs på en mann som våger å dyrke kjedsommeligheten i litteraturen, og gjøre det med god samvittighet».
Hvilket åpner for to påminnelser helt til slutt. Først det overraskende forholdet, at diskusjonen om hans bok i mindre grad dreide seg om det som var virkelig interessant ved dette bokprosjektet; nemlig ønsket om å utfordre den historiske romanen – å ikke dikte. Man trenger ikke engang dele Solstads syn for å ønske en videre debatt velkommen på dét området.
Det andre er direkte banalt og har med dyrkingen «av kjedsomheten i litteraturen» å gjøre. Det er faktisk forskjell på å gjøre dét – dyrke kjedsomheten i litteraturen, altså – og å kjede sine lesere mens man gjør det. Den banale forskjellen må nok så vel forfattere, kritikere og lesere leve med – og forholde seg til.
- Les også: Roman uten diktning?
Dette er en redigert versjon av en kommentar som ble sendt i Kulturhuset på NRK P2.
