Hvor høyt skal man rope for å fortelle at norsk barnelitteratur er inne i en gullalder? At så få fra voksenbokmiljøet viser interesse for barnebøkene og debatten om dem er uforståelig.
Påstand 1: Voksenbokkritikere blåser i barnelitteraturen.
Påstand 2: Den norske barnelitteraturen er for tiden både mer eksperimenterende og mer utfordrende enn voksenlitteraturen (da snakker jeg om skjønnlitteraturen).
Påstand 3: Den som er interessert i litteratur, går glipp av vesentlig innsikt om de dropper barnebøkene.
Beste bøker
Ja, så blir det en utblåsning i dag. For jeg slutter ikke å forundre meg over at ikke flere kritikerkolleger velger å lese litteratur som litteratur; da tenker jeg å snakke om all litteratur som litteratur, og ikke bare befatte seg med enten barnebøker eller voksenbøker (eller kun prosa eller bare lyrikk, for den del).
Tidligere denne uken var jeg på barne- og ungdomsbokkonferansen Se og les i Bergen, som ble arrangert av Bergen Offentlige Bibliotek; der var over 300 bibliotekarer, lærere, litteraturformidlere og litteraturforskere samlet. Jeg så ikke én voksenbokkritiker blant deltakerne, ikke én journalist heller som skriver om voksenbøker. (La meg ta et forbehold om at noen kan ha smøget seg under min radar…).
Flere av forfatterne og illustratørene som var tilstede, skriver og tegner både for barn og voksne. Men i denne sammenhengen ble bøkene deres betraktet som litteratur for barn, og dermed vurdert som uinteressant for litterater som arbeider med bøker for voksne.
Jeg vil påstå at den som ikke følger med – i alle fall en smule – på barne- og ungdomslitteraturen, går glipp av verdifull innsikt i hva god litteratur er.
Jada, det finnes barnebøker som produseres som dusinvare, det finnes serier og underholdningslitteratur – som kan være grei nok for sitt formål. Men bortenfor der, hos riktig mange norske forlag som utgir barnelitteratur for tiden, finnes det gull.
Best i verden
Takket være den norske innkjøpsordningen, som nå snevres inn med 5, 3 millioner, har norske bildebokskapere hatt muligheten til å eksperimentere, utforske rammer og muligheter, tenke kunst fremfor kommers. Både hva visuelle uttrykk og temaer angår holder den norske barnelitteraturen et oppsiktsvekkende høyt nivå. Det er ikke uten grunn at verden, godt hjulpet av oversetterstøtte fra NORLA – det skal sies – formelig sikler etter å få utgi norske barnebøker.
Hva er det de norske barnebøkene har som er så attråverdig?
Gro Dahle har sammen med ektemann og tegner Svein Nyhus i flere år laget bøker om tabubelagte emner. De har vist oss den lille piken som er så snill at hun går i ett med veggen og blir borte. De har vist oss pappa’n som blir så sinna at han slår.
Det seneste samarbeidet i denne teraputiske serien – og da sier jeg terapeutisk i beste mening, for dette er bøker som først og fremst er stor kunst, både bildemessig og litterært – er mellom Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus. Krigen heter boken, og forteller om Inga som blir krigsoffer for foreldrenes skilsmisse. Sjelden har en visuell fremstilling av et skilsmissebarn truffet så hardt. Kaia Dahle Nyhus går ikke av veien for å tegne Inga med et gapende hull i magen, et hull av smerte som ikke kan la noen uberørt. Mor og datter Dahle gir stemme til barn som ikke ofte blir hørt, barn som de voksne ofte ikke vil se eller høre, fordi det gjør for vondt.
Les anmeldesen av Krigen:
http://www.nrk.no/kultur/litteratur/krigen-1.11413562
Boken viser frem en virkelighet det ikke er stuerent å snakke om.
Ubehag
Tydelig budskap eller ikke: en annen barnebokskaper som utfordrer grensene for hva litteratur kan være, er Bjørn Arild Ersland. Bildeboken Det første barnet på Månen (som han ga ut i samarbeid med illustratøren Lars M. Aurtande i 2009) har skapt stor debatt. Her møter vi en liten gutt som først drømmer om å komme til månen, men så ombestemer seg i siste liten, men som blir sendt alene opp i verdensrommet uansett, fordi moren ikke hører ham. De mange og negative reaksjonene er kommet fra voksne lesere, forteller Ersland; de voksne likte slett ikke at en bildebok for barn kunne ha en så ubehagelig slutt. Enda mer ubehagelig blir marerittboken Dagen vi drømte om (som er laget i samarbeid med illustratøren Lillian Brøgger i 2013), der tre ungdommer utsettes for tannlegen fra Helvetet. Han møter de på et siste sjekkpunkt for å få tillatelse til å forlate mottaket de bor på. Fortellingen utstråler endeløs venting, den puster angst, håp, skrekk, fortrenging. Akkurat hvordan vi skal tolke den, blir opp til den enkelte leser. Selv sier Ersland at han ikke har noe budskap, ikke noen målgruppe, og derfor heller ikke trenger å ta noen hensyn til grenser for hva man kan skrive.
I romanen Gyldig fravær skildrer Harald Rosenløw Eeg fem Oslo-ungdommer på vei mot undergangen. Bokstavelig talt, utan å vite om det, er de på vei til en eksplosjon i en T-banevogn. Er det en ulykke? Et attentat? Vi møter i alle fall Døden, i egen uangripelige person – og en gjeng ungdommer med hver sine utfordringer som setter eksistensielle tanker om livet i sving.
Les anmeldelsen av Gyldig fravær:
http://www.nrk.no/kultur/litteratur/gyldig-fravaer-1.7862349
Åpner opp
Jeg opplever at den norske barne- og ungdomslitteraturen er vel så konfronterende og utforskende som skjønnlitteraturen for voksne. Den tør mer, den vil mer – og den kunne gitt både inspirasjon og fordypning i bruken av virkemidler til den som bare leser voksenlitteratur.
Jeg mener ikke at alle skal lese alt og kunne mene noe om alt. Å spesialisere seg på ett felt, sørge for å få kompetanse og oversikt, er selvfølgelig et gode. Samtidig synes jeg det er underlig med kritikere som for eksempel enten bare leser prosa eller utelukkende lyrikk. Kritikerlaget måtte nylig gå til en forsøksordning med å la medlemmene foreslå tre kandidater i stedet for to til kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok, så fremt bøker innen både lyrikk og prosa var representert i forslaget. Det var fordi kritikerprisen nesten bare har gått til romaner de seneste årene, og at dette sannsynligvis skyldes at så få kritikere leser dikt og dermed ikke foreslår lyrikere som kandidater til prisen. Når det gjelder barne- og ungdomsbøker, er vi i Kritikerlaget en egen jury på tre medlemmer. Her kåres ikke vinneren etter medlemsavstemming, slik som med den skjønnlitterære prisen for voksne, fordi det er så få av kritikerne som leser barne- og ungdomsbøker.
Litteratur er litteratur
Jeg mener at god litteratur er viktig litteratur uansett om den har merkelappen barnebok eller voksenbok. Jeg er dessuten så rabiat at (selv om jeg er glad for den nye klassen for barne- og ungdomslitteratur til Nordisk Råd) jeg skulle ønske barnebøkene kunne konkurrere på like fot med voksenbøkene. Hvorfor kan ikke en barnebokforfatter få Nobelprisen?
Ett hederlig cross over-unntak var det på konferansen i Bergen. Kunstkritikeren Boel Christensen Scheel, som er førsteamanusensis ved Høyskolen i Oslo, snakket om kritikk. Av kunst – i vår setting bildebøker – og av litteratur. Bør man åpne opp for en mer etisk kritikk, åpne opp for en mer sosial erfaring, og ikke nødvendigvis alltid skille estetikk og etikk, spurte hun? Bør den som faktisk leser boken og mottakerens lesesituasjon innbefattes i kritikken, bør referanser utenfor den konkrete enkeltboken med i kritikken i større grad? Og ser vi nå, eller ønsker vi oss kanskje, en bevegelse fra kritikk som motstand og vurdering til kritikalitet som en mer reflekterende og diskuterende praksis? Spennende tanker, som gjelder såvel bildebøker for de minste, som ungdomsromaner og skjønnlitteratur for voksne, hva enten det er noveller, romaner eller dikt.
Utvide blikket
Kanskje slår jeg meg selv på munnen når jeg mener at flere burde lese bredt. Ingen er tjent med dilettanter som ikke har satt seg inn i sakene, hva nytte har vi av kritikere som ikke vet hva de snakker om? Når jeg deler min tid mellom voksenbøker og barnebøker, så glipper selvfølgelig vesentlige utgivelser, rett og slett på grunn av mengden bøker og tilgang på tid. Likevel mener jeg at jeg får mye igjen.
For det barnelitterære miljøet hadde det vært av stor betydning å utvide den aktivistiske, kanskje litt vel idealistiske kjernen. Hvem vet hvilke allmengyldige debatter det kunne ført med seg?
For det voksenlitterære miljøet ville en større åpenhet og interesse for barnelitteraturen kunne gitt en forsøksvis aha-opplevelse som:
«Jøss, for en mangfoldig, morsom og skakende litteratur som skapes her og akkurat nå!»
Takk for viktig og god artikkel. Denne debatten er superviktig, her burde det vært mange som kastet seg på og mente noe. Hva mener feks forlagsredaktører om dette, redaktører for barn og unge, hva mener forfattere som skriver for barn og unge, og hva bør vi som arrangerer litteraturfestivaler for barn og unge mene, er det overflødig å lage egen festival for barn og unge – burde det være en litteraturfestival, som har god litteratur som kjennemerke? Og som voksne og barn/unge kan oppleve sammen? Eller er det sånn at barn og unge har noe felles som lesere, noe eget, og at vi bør skape det rommet for dem som en festival kan være?
Jeg skal på en filmfestival til Budapest der både barnefilmer og voksenfilmer vil bli vist. Etter lørdagens visninger (festivalen er fra torsdag 27. feb – 2. mars) skal jeg sitte rundt et bord og diskutere norsk samtidslitteratur. Jeg oversetter norske voksenbøker til ungarsk (Tiller, Fosse, Lygre etc) men har også oversatt noen barnebøker.
Jeg regner med å få spørsmål om trender (de spør alltid om slikt), også i barnelitteratur. Kan noen av dere som kan «feltet» gi meg noen gode idéer om det? Hva er forskjellen, f eks., mellom 2010-talls bøker og 80-, 90-, etc talls bøker? Hvilken vei har norske forfattere gått? Jeg vet at ungarske barn fores fortsatt med eventyr-lignende historier og
leser mindre realistiske fortellinger enn norske. Har noen lyst til å gi noen mentale dytt?
takktakk
Eva
Det er mye fantasy også i norsk barne- og ungdomslitteratur for tiden. I tillegg er det et stort alvor i ungdomsbøkene, her er sykdom, død, selvmord og dystopier.
http://blogg.nrk.no/bok/2013/03/19/den-alvorlige-ungdomslitteraturen/
Humor er nesten fraværende, men den finnes til gjengjeld i bøkene for yngre barn, særlig i seriene.
Hos bildebokskaperne finner vi en voldsom ambisjon, de visuelle uttrykkene konkurrerer om slagkraft og originalitet. Også her dukker alvorlige temaer som angst, syksom eller en forelders død opp, barnet møter en ukjent verden – det ser ut til at det er mer rom for filosofi og refleksjon rundt eksistensielle spørsmål enn før. Men noen puster liv i ordlek-tradisjonen fra Andre Bjerke og Inger Hagerup; Kari Stai, Ingvild Rishøi / Yokoland og Tore Renberg / Øyvind Torseter er gode eksempler på det.
Tilbaketråkk: Boknyheter #67 | Julies bokbabbel - litteratur og småprat
Veldig sant! Og et livsviktig budskap, men hvordan få formidlet dette ut? Det er kunst, det er tankevirksomhet som trigges, filosofi og dannelse og humanisme i gode bøker for barn som det er i gode bøker for voksne . Hvorfor må barnebøkene behandles for seg når de omtales? Bokprogrammet på TV – der kunne det være en mix, avisene må ikke lage egne utgaver med «årets barnebøker» og bokhandlerne må kunne mer når besteforeldre og andre skal kjøpe barnebøker. Barnebibliotekarene følger med, de er supre å spørre – jeg går til de først og forhører meg – så til bokhandelen for å kjøpe bokgaven. Hvordan skal vi utenfor bokbransjen få kunnkapen?
Barnebokkritikk.no er et fint sted å gå til for anmeldelser. Men jeg er enig med deg, når barnebøkene plasseres i en bolk for seg, blir de marginalisert til å være noe for «de spesielt interesserte». Jeg men jo som nevnt at barne-og ungdomslitteratur bør leses av flere enn dem man skulle tro var i målgruppen. God barne- og ungdomslitteratur er god for alle.
Takk for en god og viktig kommentar!
Jeg er en av dem som leser mye ungdomslitteratur, og synes jeg ofte får like mye ut av den som tradisjonelle voksenbøker. Interessant er det også om man ser til utlandet, f.eks USA. En undersøkelse viste f.eks at 55% av ungdomsbøker, såkalte Young Adult novels, kjøpes av voksne. Bokbloggermiljøet i USA preges også av veldig mange voksne med en stor entusiasme for ungdomsromaner.
http://www.publishersweekly.com/pw/by-topic/childrens/childrens-industry-news/article/53937-new-study-55-of-ya-books-bought-by-adults.html
http://www.malindalo.com/2013/09/unpacking-why-adults-read-young-adult-fiction/
Takk! Litteratur er litteratur, synd en del voksne ikke ser ut til å mene det samme. Da mister man muligheten til å få med seg en rekke gode titler.
Tilbaketråkk: - Norsk barnelitteratur er inne i en gullalder | BOK365.no