To nye litteraturhus i hver sin ende av samme uke reiser spørsmålet om hvor mange litteraturhus vi har plass til i Norge.
Litteraturhuset i Fredrikstad (t.v.) og i Bergen.
Ikke så rart at hver by og bygd nå vil ha sitt eget litteraturhus, når vi har sett at Litteraturhuset i Oslo har vært en hamrende suksess fra første åpningsdag, med 250 000 besøkende i året. Mens Odda har fått et hus som er mest aktivt under det årlige Symposiet, satser to så ulike norske byer som Fredrikstad og Bergen på spesialbygde hus som skal tilby arrangementer året rundt.
Fredrikstad – et kjærlighetsprosjekt
Litteraturhuset i Fredrikstad åpnet med historisk pomp den 25. januar med 1700-talls-orkester i full mundur (t.h.) som mottagelseskomité og minnet oss om byens rolle som grenseby mot ”Svensken”.
På åpningsseremonien ble det klart at det stilige, nye huset var et kjærlighetsprosjekt. Investor, mor og sønn Fredriksen fikk en drøm om et lokalt litteraturhus da bygget deres i Storgata 11 brant ned i 
2008. Nå sto det fiks ferdig, et funkisinspirert hus i 4 etasjer sentralt ved bryggepromenaden, som var flott nå vinterstid med isflak og svaner glidende forbi på Glomma. Restauranten hadde vært i drift siden 1. desember og var allerede en suksess, som peker fram mot hva det kan bli når uteserveringen kan åpne når vårsola titter fram.
Men kan et litteraturhus leve mange år fremover i Fredrikstad, i en by og en region som er kjent for sin folkelige profil og sin skepsis til høykultur?
Fredrikstad har de siste tiårene vært preget av fallet fra blomstrende industriby. Norges sjette største by har vært for stille for lenge. I talen sin sammenlignet ordføreren byen slik den har vært med en slitt, gul Sony Walkman fra 80-tallet. Nå håpet han at byen var oppgradert til en iPod (han turte ikke fleske til med iPhone5). Og Litteraturhuset skulle naturligvis være iPodens spilleliste. Heller enn den dannede litterære samtale, ble det etterlyst støy og diskusjon og skarp meningsbryting. Noe åpningsshowet forespeilet med Trygdekontoret live, som konfronterte østfoldingene med stereotypiene om dem.
Både åpningshelgen og programbrosjyren for første kvartal viser at ledelsen er bevisst at de må treffe både bredt og smalt om næringsgrunnlaget skal være stort nok. Samarbeid på tvers av grensen med for eksempel Bokmessa i Göteborg kan gi store nok navn til å trekke publikum også fra Oslo og omegn.
Bergen – Lekent, men ikke helt ferdig
Brrrr! Kulde var førsteinntrykket da jeg ankom Litteraturhuset i Bergen (LHB) på fredag, dagen etter den offisielle åpningen. Her har man bygget om flere gamle hus fra 1700- og 1800-tallet, og det trakk iskald bergensvind gjennom vinduskarmene. Daglig leder Kristin Helle-Valle hang på mobilen og skaffet alternative oppvarmingsmåter, som denne skumle saken:
Hennes gemal Trond-Viggo Torgersen stilte som assistent og fyrte ivrig i ovnen i bokhandelen. Likevel måtte vi gå på arrangementene med jakka på og forfatterne stilte med skjerf rundt halsen.
Ikke overraskende for en by med så mye selvtillit som Bergen, hadde man her malt den lokale forankringen rett på veggene: Nhu Dieps lekne tegninger skildret vestlandsforfattere som kjuagutter og den kontrære Tomas Espedal på sykkel imot naturen og kunsten og mot det meste.
Til venstre: Gunnar Staalesen poserer foran tegning av seg selv som kjuagutt. Til høyre: Tomas Espedal imot kunsten og naturen.
Litt ufrivillig humor oppsto da unge Erlend Nødtvedt forsiktig påpekte at det var sneket seg inn en stavefeil i sitatet fra hans diktsamling: Der det skulle stå: ”Det er vanskelig å bo i Bergen. Du vet aldri hvor du skal gjøre av deg”, sto det nå: ”Du vet aldri hvor du skal gjøre fra deg”. Som viste seg å stemme, da man gikk ned trappen til en do som var så ny at den manglet båser.
I Bergen hadde man satset det meste av åpningen på ett kort: besøk av det litterære stjerneparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Det var vellykket i den forstand at arrangementet ble utsolgt på få et blunk, men mislykket i den forstand at mange ble sure fordi de ikke fikk billetter. Arrangørene gjorde sitt beste for å blidgjøre publikum med videooverføringer i flere rom, og fikk pakket inn 340 pers til slutt.
Spørsmålet er om auditoriet i Bergen rett og slett er underdimensjonert for en rekke arrangementer med større navn.
Naboen ved min side på første rad var selv forfatter og hadde kjørt med sin mann fra Haugesund for å få med seg Siri Hustvedt på videooverføring. Det tyder godt for at Litteraturhuset i Bergen (t.h.) kan bli et litteratursted for større deler av Vestlandet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det både må være et mål og en nødvendighet.
LHB har hatt en tyngre start enn tilsvarende hus i Fredrikstad, da den profilerte bergensforfatteren Tomas Espedal tidlig ytret mistillit mot daglig leder Kristin Helle-Valle og et slikt ”offisielt litteraturhus”. Mens Fredrikstad ikke har noe litteraturmiljø, har Bergen antagelig Norges tydeligste litterære miljø. Tar du deg en øl på de gamle kultur-hang-out-en Logen eller Kafé Opera, vil du med stor sannsynlighet treffe på både kjente navn, skrivestudenter og håpefulle debutanter.
Vi som var tilstede åpningshelgen var spente på om Espedal kom til å luske innom likevel med litt storsinn i dressjakkelommene. Utpå lørdagskvelden konstaterte vi med en latter at Espedal og kompisene hans sto ute og røykte demonstrativt 5 meter fra Litteraturhuset. (Det viste seg at de deltok i Natt&Dags prisutdeling på det hippe galleriet vegg-i-vegg). En av innvendingene mot litteraturhuset fra forfattere er ølprisen i kafeen – 70 kroner, som ikke innbyr tørste kulturarbeidere til å ha det som fast vannhull.
Jeg håper likevel Espedal og vennene hans snart begraver stridsøksen. Byen er nok for liten til å ha både et sterkt offisielt litteraturhus og et litterært undergrunnsmiljø.
Trenger vi flere?
Begge litteraturhusene har stablet på beina gode program http://www.litthusbergen.no/program/ og http://litthusfred.no/ for første kvartal, som appellerer både bredt og smalt, til ettertanke og til debatt.
Spørsmålet er hvor bærekraftig husene vil være over tid. LHF klinte til i første kvartal med store lokale navn som Jon Michelet, Jan Erik Fjell og populære lokalhistoriske frokoster. LHB byr på kjente vestlandsforfattere som Ragnar Hovland, Einar Økland, Kjartan Fløgstad og Agnes Ravatn på løpende bånd i posten ”Søndagsskule”. Men har de mange nok navn til å holde det gående med høy kvalitet og lokal kulør uke etter uke, år etter år?
Nå planlegges det ifølge avisene litteraturhus i Tromsø, Lillehammer, Trondheim, Stavanger og Skien. Hvis man tenker seg at de skal være helårsåpne, kjenner jeg en dyp skepsis.
Mens Fredrikstad representerer en mindre by som trenger et kulturløft, hvor litteraturhuset kan bli et kraftsentrum for en større region, er Bergen stor nok til å trekke til seg gode krefter som allerede finnes, og toppe dem med egne aktiviteter. Jeg har vært på litteraturfestivaler i både Stavanger og Molde, og sittet og hørt på forfattere i glisne lokaler der vi har vært to fra forlaget og to fra media til stede. Ingen lokale publikummere. I byer som allerede har flotte bibliotek og kulturhus (Tromsø, Stavanger, Molde) skjønner jeg ikke hva et litteraturhus skal tilføye som det ikke allerede er mulighet for å arrangere. Knytt heller en god kafé/restaurant til biblioteket, så vips, kan du ha litteraturhus godt nok.
På åpningen av LHF, lot en rørt og sliten investor Fredriksen som om han fra scenen markedsførte sin egen bok ”Tips og vink for deg som vil bygge litteraturhus”. Den burde nesten finnes, og alle ordførere burde lese den. For å bygge og drive et godt litteraturhus er en krevende oppgave.
