Lidenskap, fortvilelse, dyp kjærlighet, livet selv og meningen med det…. hvordan får vi plass til så store følelser i oss små mennesker? Når følelsene blir sterke, slik de gjerne blir i høytidelige anledninger, tyr vi gjerne til et dikt for å uttrykke de store ordene. Når noen begraves, når noen er født, når to mennesker har giftet seg, når et ungt menneske er konfirmert – hvilket dikt velger du?
- Les saken: Hva gjør et dikt til en klassiker?
Hvilket dikt har gjort dypt inntrykk på deg og har blitt en del av ditt liv? Og hvorfor?
Bildet er tatt av Kristina Schröder til fotokonkurransen #falkeidmorgen: http://www.flickr.com/photos/nrkbok/7970722594/in/set-72157631432837940
Mitt favorittdikt er:
Julekveld av Per Larsen «Lørdagsdikt – første volum» Lille Måne forlag 2005
JULEKVELD
Stjernen glimrer
på himmelhvelv
hun dekker bordet
til seg selv
og sin kanarifugl –
for nå er det jul
Under treet ligger
en liten presang
kan nesten ikke
se den engang
Den eneste pakken
denne julen –
raggsokker til kanarifuglen
Det blir jul når jeg leser dette diktet..
Synnøve
Mitt er «Nothing gold can stay» av Robert Frost. Har sagt litt om hvorfor og slikt her:
http://avenannenverden.no/?p=328
(Der finner dere også diktet).
«Privat Huskeregel» av Kolbein Falkeid og «Gleden» av Hans Børli er viktige dikt for meg.
Munken – del 2 – av dikter Jens.
Fordi det sier alt om de skjulte dypene vi har inne i oss:
De roste meg og talte: Bror du er
ustraffelig for Gud – du er rettferdig
Av brødrene er bare du Ham verdig
Du er som et av disse meget store trær
som ikke lar seg bryte ned av vind og vær
Du tjener Herren trofast og iherdig
Til dette har jeg tiet ubluferdig
for hele tiden skrek jeg av begjær
Ja, inne i meg lå en hund jeg prylte
Knurrende og bange lå noe lemlestet og krumt og hylte
og snerret mot meg som en såret fange
Og skrek jeg selv med ham en sjelden gang
da trodde hele klosteret at jeg sang!
(sikkert noe feil med komma og store bokstaver og sånn, siden jeg kun tar det fra hukommelsen, men like sterkt er det den dag i dag)
Tilbaketråkk: Hvorfor elsker vi disse diktene? - Web Guiden | Web Guiden
Mitt dikt er «Rigdom» av Olaf Bull, selv om sønnen hans visstnok ikke fant det verdig til å bli tatt med blant hans utvalgte. Det handler om en manns bitterhet ved et brutt forhold – noe jeg selv aldri har opplevd. Etter hukommelsen, og med litt modernisert ortografi, er det slik:
Det suser i skogenes fjerne trær
og slettene toner i vikende sang.
Ta landene, elskede, dine de er!
Jeg skjenker deg lykken for annen gang.
Jeg løser deg fri fra vårt fattige bånd.
Jeg eier på hånden forgjettede land,
er godsbesitter med gavmild hånd
i kraft av å være en fattig mann.
Forunderlig herlig, slik herskermakt!
Og lysten og lykken de rødmer av skam
for nå må de tåle å skjenkes fra ham
hvis veier de vek med så kold forakt.
Og selv er jeg konge, vemodelig stor.
Jeg viser med hånden mot sødmenes haver.
All verdens land der jeg ikke bor
utstrør jeg blek – som gaver.
”Aust Vågøy” av Inger Hagrup tenker jeg på når jeg hører barnevernet er ut og stjeler barn. Jeg tror grunnen er at jeg assosierer barnevernet med fascisme. De løfter de sterke i stedet for å hjelpe barna der de er.
Kjente jeg deg? Av Rolf Jacobsen tenker jeg på når noen dør, og hvorfor kommer av seg selv når en leser diktet.
Svar, av Rudolf Nilsen tenker jeg på når det er en streik. Etter å ha arbeidet et langt liv i industrien har jeg en klar bevissthet om at arbeiderne fortsatt er en vare. Vi er menneske som må selge styringsretten over oss selv for å leve.
Favorittdikt har skiftet gjennom livet, av de siste vil jeg nevne «Takksigelse» Wislawa Szymborska og «Ett er nødvendig» av Hans Børli:
Ett er nødvendig-her
i vår vanskelige verden
av husville og heimløse
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne
sommarslätt av thomas tranströmer:
Sommarslätt
Man har sett så mycket.
Verkligheten har tärt så mycket på en,
men här är sommaren till sist:
en storflygplats — trafikledaren tar ner
lass efter lass med frusna
människor från rymden.
Gräset och blommorna — här landar vi.
Gräset har en grön chef.
Jag anmäler mig.
«Ny duk» av Olav H. Hauge. Fordi ein alltid håpar på ein ny start i livet.
Et av mine favorittdikt er «Det er langt mellom venner » av Kolbjørn Falkeid og «hestene står i regnet» av Astrid Hjertenes Andersen
«Jeg hadde tenkt» av Rudolf Nilsen
«Det er den draumen» av Olav H. Hauge. Å høre et lydopptak der han selv leser opp diktet er magisk. Selv får jeg problemer med å skulle lese det opp for andre, fordi jeg hører hans stemme så tydelig i hodet, men får ut noe helt annet.