«Jeg ser ikke tv, jeg. Faktisk har vi ikke tv-apparat, vi.»
Dette er ikke mine ord, tvert i mot. Jeg ELSKER tv, men jeg møter ofte på folk som sier sånne ting. Og det som forundrer meg, er at de alltid sier det med en sånn veldig fornøyd mine. Som om de har fortalt meg at de er blitt fast giver til Redd barna, eller har slutta å røyke.
Hva er det som er galt med å se på tv? Blir man et dårlig menneske av å se tv-programmer?
Foto: Colourbox
Jeg må si at jeg i mine førti år aldri har merka at skillet mellom om folk er snille og kloke går ved dem som ser på tv eller ikke. Muligens er det et lite skille i at de som ikke ser på tv er kjedeligere å snakke med, for da har man jo ikke nødvendigvis noe felles å snakke om.
Nå vil du kanskje innvende at det ikke er rart at jeg elsker tv, siden jeg for tiden jobber der. Men min kjærlighet til tv oppsto i svært ung alder, og siden jeg har bodd mye i utlandet, har jeg hatt tilgang til en flust med kanaler allerede fra 3-års alderen. Jeg vokste takk og pris ikke opp i en 68-er familie med tv-forbud der man måtte snike seg av gårde til naboen for å få sett barne-tv. Langt ifra. Så vidt jeg kan huske, fikk jeg se ALT som gikk. Bare én gang satte mamma og pappa foten ned. Da andre-verdenskrigsdramaet Holocaust gikk som mini-serie i 1978. Men da snek jeg meg ned i stua og så serien gjemt bak mammas stol. Siden det har jeg vært ekstra opptatt av jødenes historie. Og jeg har verken blitt morder eller fått dårlige karakterer som resultat av mine mange timer foran skjermen.
Fra den første uken med regulære prøvesendinger i fjernsyn fra NRK.
Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix
Å lage tv er ofte en litt praktisk og kjølig affære, med mye teknikk, hvor ting tas opp flere ganger og ute av rekkefølge. Å se på tv derimot, er en intim opplevelse, der du kommer tett på mennesker, på ansiktene deres, på livene deres. Så tett at vi ofte hilser på en politiker eller nyhetsanker på gata fordi vi har sett dem så mange ganger i stua.
Mange som ikke har tv i våre dager, sier at «Jeg ser de tv-programmene jeg vil på data’n, da slipper jeg all det andre mølet.» Det må man gjerne. Men for meg har nettopp flyten og zappingen i tv-mediet vært en gave.
Det er mange saker i verden jeg ikke selv vet at jeg er interessert i, eller ikke ville oppsøkt på egen hånd. Denne uka kom jeg feks ekspempel tilfeldig over et fabelaktig BBC-program om en gigantisk ansjos-stim som ble forfulgt av BÅDE en hop med haier, en flokk dykkende fugler og en HÆR med glupske delfiner som drev snedige flankemanøvre. Selvfølgelig filmet med en kamerateknologi så sinnsykt avansert at det fremstår som ren magi, av naturfotografer som har måttet bygge en ekstra peishylle for å få plass til alle prisene sine. Nærmere naturen kommer du ikke 🙂 En sak jeg ellers hadde måttet oppsøke i et spesialtidsskrift om jeg ikke plutselig hadde fått det servert det på den kanalen som sto på allikevel.
Men. Jeg skal ikke late som om jeg bruker tv bare til «ærbare» programmer, som å se naturfilmer og politiske dokumentarer. Jeg ser på alt som går. Altså ikke hvert program, men i alle genre.
Tv-skeptikere kan ofte strekke seg til at det er verdt å se på noen høyverdige ting, som nyheter og gode dramaserier. Reality-serier står derimot lavt i status, og innenfor genren står særlig reality der folk innesperres i et hus eller et hotell svært lavt. Når folk snakker om reality, kommer ofte sterke følelser fram. Og sterkt språk. «At folk kan se på sånt dritt!» Men jeg har lært like mye nyttig av Top Model og Big Brother som jeg har av å lese en norsk roman eller en fagbok i sosiologi.
Reality-programmer handler nesten alltid om gruppedynamikk, posisjonering, integritet og evnen til å tilpasse seg: altså prosesser man kan gjenkjenne fra både familie- og arbeidsliv. Og så er deltagerne gjerne satt sammen fra andre sosiale grupper enn din egen. DET er lærerikt, det. Du KAN velge å se på disse menneskene som idioter, eller du KAN velge å spørre deg om hvor de kommer fra, hva slags motiver de har, hva slags verdenanskuelse de har. Og du kan legge deg SELV under lupen?
«Hva føler jeg overfor deltagerne jeg ser krangle og knulle på tv: Kjenner jeg misunnelse? Irritasjon? Forakt? Hvorfor mener jeg i så fall at jeg er et bedre menneske enn de som deltar i dette programmet? ER jeg det?»
Hvis jeg skal være en borger i det norske samfunnet, synes jeg det er nyttig å kjenne til ulike måter å leve sitt liv på. Å skjønne at det finnes mennesker der ute som tenker radikalt forskjellig fra meg og mine venner, og gir verdi til ting jeg synes er dritt og vice versa. Og da er tv det aller beste mediet til å slippe meg inn blant mennesker jeg aldri kommer til å treffe ellers.
For de fleste av oss omgir oss med mennesker som ligner oss selv. Tv er en anledning til å komme tett på mennesker du aldri ville møtt, (heldigvis) uten at du trenger å pleie et vennskap med dem etterpå.
TV-skeptikeren står riktignok i en god tradisjon. Fjernsyn har blitt sett på med mistenksomhet og frykt siden det ble kommersielt tilgjengelig på slutten av 1920-tallet. Kloke hoder har overgått hverandre i å spå skadene folk ville få av å se på tv, alt fra stråleskader til følelsesmessig avstumping. Norske Wikipedia advarer fortsatt mot voldstendenser og dårlige skolekarakter som følge av tv-titting. Man skulle tro vi var kommet forbi frykten for ensretting i dag (med alle nisjekanalene som finnes).
Medieforskeren John Fiske har dokumentert i en kjent bok som heter «Television Culture» fra 1987 hvordan folk ser på tv på vidt forskjellige måter.
Jens Stoltenberg da han gjestet Skavlan i fjor.
Foto: Jakob Arvola/NRK
Du har sikkert opplevd det selv i praksis: Du har sett Skavlan på fredagskvelden. Alle i familien var enige om at Stoltenberg fremsto ydmyk og sjarmerende i tv-stolen. Så kommer du på jobb og snakket om det med kollegaen din, som er like overbevist om at Stoltenberg fremsto kalkulerende og overlegen. «Har vi virkelig sett samme program??»
Tv-seeren er ikke et umælende dyr, en taus mottager av kynisk sammensatt informasjon som programmer oss i den ene eller andre retningen. Du skrur (faktisk) ikke hjernen av idet du skrur boksen på. Tv-seeren er en aktiv deltager som bringer med seg sine fordommer, tanker, sine følelser og sin kritiske sans til tv-boksen. Det er ikke meningsfylt å snakke om tv-publikummET i bestemt form, sier John Fiske. Man må snakke om ulike tv-publikummER.
Men selv om seerne opplever programmer ulikt, er tv helt suverent når det gjelder å samle oss i krisesituasjoner. I tv-serien Mad men fra 60-tallets USA, gjorde episoden som foregår den dagen Kennedy blir skutt, veldig inntrykk. Bildene av presidenten som synker sammen i den åpne bilen ryster hele landet. Episoden ender med at Draper-familien sitter i sjokk foran boksen og stirrer apatisk på de svart-hvite bildene. Kennedy vant valget pga tv og han døde på tv. Det nye mediet bandt folket sammen i sin sorg.
I nåtiden vet vi alle hvordan det var 22. juli og i dagene etterpå. Da satt vi klistret. Hele verden delte både de grusomme bildene selve dagen, og de vakre bildene av rosehav og ungdommer som trøstet hverandre i dagene som fulgte. Landets ledere snakket til hjertene våre, og kongens tårer beveget oss. Debatten om hvorvidt rettsaken mot Behring Breivik bør sendes på tv eller ikke, og i hvilken form, viser at vi lever i en tid der folk er bevisste hvordan tv-bilder kan brukes og misbrukes, forene og dele folk. Terroristen er bevisst det, og både de rammede og andre folk er bevisst hva de vil ta inn og hvordan. Vi skal ha mer demokrati og åpenhet, men innebærer det å slippe morderen til på tv eller ikke?
Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett. Foto: Scanpix/Junge, Heiko
Tv er et sterkt medium, og det kan brukes til mange forskjellige ting og på mange forskjellige måter, også dårlige. Det er egentlig bare det jeg vil si: at tv i seg selv ikke er passiviserende og fordummende. Det kan virke selvfølgelig, men selve språket vårt avslører en forakt for tv-titting: Det heter tross alt båtENTUSIAST, vinKJENNER og bokELSKER, men TV-SLAVE.
Jeg har argumentert for at man kan lære ting av å se på tv. Men selvfølgelig setter jeg meg ikke til rette foran tv’n alltid for å lære noe. Oftest vil jeg slappe litt av og underholdes. For tv er også gøy! Og siden vi mennesker er sammensatte vesener, som kan operere både med tanker og følelser på én gang, går det fint an å forholde seg både kritisk og kosete til et program underveis. Man kan bli flink til å se på tv på ulike nivåer, man kan se på tv sammen, man kan diskutere og kritisere, og bruke ting man har lært ute i virkeligheten, også til å gjøre bedre valg, vise mer forståelse.
Så når folk forteller meg med et fornøyd smil at de har kasta ut tv’n og at de bruker kveldene til brettspill med familien, er jeg ikke helt sikker på om de har meldt seg inn eller ut av det sosiale/kollektive.
I dette tilfellet, som i alle andre situasjoner, gjelder vel den gode, gamle regelen om at det er lov å bruke hodet. Om man blir hjernevasket av en serie, fordi regissøren har et bestemt formål med formidlingen, er det sikkert greit å kvitte seg med TV’en, ja. Men da hjelper det vel ikke så mye å gå ei litta tur i skæven heller. For tenk om man velger å gå en sti, hvor de som laget stien, har laget en bestemt reiserute for deg!!!
Det finnes da en mellomting.
Etter halvannet år uten TV tok jeg steget og kjøpte en igjen. Det er nå ca. et halvt år siden. Jeg har til gode å se på TV mer enn et par ganger siden (bortsett fra når jeg er på besøk hos andre). Det er aldri noe interessant å se på og er det først noe er det stappfullt av skrikende reklamepauser. I motsetning til tidligere føles reklamepausene nå som om noen klorer deg bak øyet og stikker strikkepinner i ørene. Det er jo ikke utelukkende positivt, men samtidig blir man litt mer vár på reklamenes innflytelse på eget sinn.
TV’n er også full av programmer som på en rimelig unison måte prøver å forme dine meninger og ditt forhold til hva som er «godt» og hva som er «ondt», og det fungerer. Ofte reagerer jeg på hvor direkte det er. Men at du ser på TV og liker det forteller lite om hvor empatisk og snill du er, hvor mye du gir av deg selv for å hjelpe andre eller andre attributter det er vanlig å knytte til det å være et «godt» menneske.
Mitt råd til deg er å prøve et år uten TV. Hvis du aldri har levd en hverdag uten vet du heller ikke hvilken effekt den har på deg. For min egen del er jeg glad jeg gjorde det, selv om det ikke på forhånd var noen plan med det. Gadd bare ikke bruke penger på ny TV.
Woow… Her så jeg mye rart i kommentarene! Personlig ser jeg nesten ikke på TV, for jeg bruker tida mi på PC-spill som er en brøkdel så informerende som en episode «Through the Wormhole with Morgan Freeman», som er yndlingsprogrammet på TV. Det er riktig nok mest fordi jeg ikke får velge kanal når det skal TV-tittes, og så vil jeg gjerne se på TV i fred, noe som går dårlig når niåringen har PC i stua. TV ville ligge ganske høyt opp på prioritetslista mi hvis jeg flytta til et tomt hus, selvfølgelig etter kjøleskap, do og seng.
På same måte som ein ikkje kan lære kva kjærleik er ved å lese ei bok, så vil ein ikkje få ein »objektiv» kunnskap om verda gjennom å sjå på TV uansett kor mange kanalar ein kan velje mellom. Teknologien er nøytral i seg sjølv men sendingane, vil alltid vere farga av synet til dei som lagar dei. Det er ei subjektiv vurdering det som IKKJE blir teke med og tilsvarande med det som ein vel å legge mest vekt på. Viss ein ynskjer å få eit balansert syn på noko må ein gjere ein innsats for det, noko som krev TID og TOLMOD. Dei fleste er nok ikkje så aktive sjåarar…mediet fremjar derfor oftast passivitet. Det er ikkje TV boksa som er problemet. Problemet er program som ikkje går i djupna og som er einsidige i framstillinga av mangesidige saker. Så ein vert ikkje eit dårlegare menneskje ved å sjå TV, men for å verte eit betre menneskje MÅ ein gjere ein aktiv innsats for det og definitivt ha ei kritisk innstilling til det ein ser på ein skjerm.
Kvalheim. Jeg er helt enig i at man ikke nødvendigvis får et balansert syn fra TV og at man må anstrenge seg litt selv. Men man kan jo bli inspirert til å skaffe seg det balanserte synet ved å se på TV. Ikke noe i veien for både se TV, lese bøker og aviser, snakke med folk og tenke selv.
If you had been capable of appreciating the great works of the human intellect, you would realize how low-brow the shows you like are; if you had read Plato, Aristotle, Kant, or Heidegger, f. ex., — with understanding –, you too would see watching television as stupefying and at best a waste of time.
Ingen av de positive trekkene ved TV jeg leste her er unike for TV. Har man lyst til å lære nye ting, se hvordan andre mennesker lever, og høre andres ideer, er TV i beste fall et svakt middel. Sendingene er forhåndsbestemt av TV-studioene, som i sin tur i praksis velger ut programmer som de vet treffer et så bredt publikum som mulig. Dette i seg selv nesten beviser at noe intellektuell verdi i se på TV er fraværende.
Av de jeg kjenner, er det forøvrig de som ikke ser på TV som oftest har noe interessant å si. Det finnes lite som er kjedeligere enn å høre på folk gjenfortelle hva de så på TV igår.
Sjelden det er noe spes å se på, men det hender det er noe som er verdt å få med seg.
Skjønner ikke helt poenget med å sette seg ned med en bok heller, ikke videre fristende. Egentlig bedre å sløve med radio eller med musikk på øret, evt. ta seg en tur ut, men det er ikke alltid det er så veldig trivelig utendørs heller, og ikke går det å henge i baren hver kveld heller, egentlig ganske kjedelig, får ellers håpe det går an å bli så trøtt at man sovner i god tid til å stå opp neste dag!
Jeg slo av TV sommeren 2007, har ikke savnet det et sekund, om jeg ble et bedre eller dårligere menneske av det kan jeg ikke uttale meg om…men kanskje folk rundt meg kan si noe om det. selv er jeg inhabil:)
Jeg kan si at jeg føler meg bedre, roligere, mindre stresset i hverdagen, mindre opptatt av å passe inn i allverdens sammenhenger, og dermed tryggere i meg selv. men om det er fordi jeg ikke ser på TV, om det er fordi jeg er eldre og mer erfaren, eller om det er fordi jeg har brukt tiden min på andre måter -vel det er igjen spørsmål som må besvares av andre enn meg selv.
Det er også negative ting, som at jeg reagerer negativt når noen avbryter eller avlyser andre ting fordi det er noe viktig på tv, og det synes veldig viktig å følge sendeplan fremfor å slå det opp på nett senere ved en passende anledning.
men jeg tror det blir feil fokus hvis man spør om man blir et dårlig menneske av å se på TV, siden man ikke tar med i spørsmålet hva man faktisk velger å se av tilgjengelige programmer.
Jeg klarer ikke helt å se at det skulle være negativt at man ikke har noe å snakke om fordi man ikke har sett de samme programmene på TV….hva i huleste er så positivt i at vi har noe å snakke om hvis den eneste grunnen til sammenfallende informasjon er at begge parter har dronet foran TV’n fremfor å finne felles interesser som springer utfra individet fremfor tvboksen?
kanskje er jeg mindre begavet, men jeg synes det er mye mer interessant og givende å snakke med noen som har informasjon jeg ikke hadde fra før -fremfor å diskutere hva vi mener om hva noen andre har tenkt på TV.
Og der ligger det største problemet jeg ser med TV, istedenfor å bygge erfaring på hva vi som individer tenker og føler om vårt liv og vår hverdag, så ender man opp med å forbanne eller forgude uvedkommende ting som aldri ville rørt ved våre tanker om ikke TV hadde spylt det inn i våre hjem og tvunget oss til å formulere en mening om det. vi ender opp med å forholde oss til en virkelighet som ikke eksisterer. en virkelighet konstruert av redaktører og markedsanalytikere basert på hva som selger best, så vet vi ikke om resten og tror vi er smarte fordi vi klarer å forstå den snevre virkeligheten som presenteres.
Hvis vi skal forstå noe, så må vi se til dem som har tatt den helt ut… hvor er TV mest utbredt, hvor ser man mest på TV, -og stille spørsmålet -vil vi ha et slikt samfunn..?
i tilfellet TV må vi nok se til USA, selv om vi ikke er så langt bak dem i utvikling på området. finnes det et vannskille før og etter TV som tydelig kommer frem i USA?
det er helt sikkert mange som kan mer om dette en det jeg kan, men hvis du tenker over dettte, har vi sett en utvikling i USA som er synkronisert med økt utbredelse av TV?, som feks, sammenbruddet i familieenheten, kriminalitet, eskalerende antisosial atferd i alle former, nedbrytning samfunnet, nedbryting av individet, umenneskelige holdninger, nedbrytning av intelligens, fallende utdanningsnivå, og mye mer som tilsammen tegner et sammfunn i fritt fall. kan du med hånden på hjertet si at du ikke ser dette?
-kan vi se antydninger til samme utvikling i vårt eget lille land?
Jasså, Siss Vik forsvarer de som velger å se TV? Det er vel ikke akkurat en utrydningstruet aktivitet…
Det er forsåvidt uinteressant om man blir et bedre eller dårligere menneske av å se på TV. Det som betyr noe er om man faktisk har noe utbytte av det.
Jeg ser ikke TV selv, og det er prinsipielt to grunner til det:
1 – Det aller meste som tilbys, er uinteressant, dårlig og kjedelig.
2 – Selv programmer som man kan kalle ‘gode’, stjeler uforholdsmessig mye tid. All informasjonen du får fra et timelangt vitenskapsprogram eller nyhetsprogram kan du lese på papir eller nett på fem minutter (eller mindre).
TV er veldig bra på to ting: Sport og kjendiser. Hvis du ikke er spesielt interessert i noen av delene, er det fryktelig, fryktelig kjedelig.
Forøvrig argumenterer Siss Vik med at TV-tilbudet er så variert at man ikke blir ensrettet av å se på TV. Det er tull. Det er TV i seg selv som er ensrettingen. Vi som ikke ser TV, løfter blikket og får en videre horisont.
Jo, når jeg tenker meg om: Vi som ikke ser tv ER faktisk bedre mennesker. Takk for at du gjorde meg klar over dette, Siss.
Det er både negativ og positivt å titte mye på TV.Om mann blir dårlig menneske av å se mye på TV,tja…. TV titting er aldersbetinget jo eldre mann blir sløver seg til passivitet. Om den passivitet gjør seg til et dårlig menneske? Det kommer an på innholdet av titting, om mann blir psykopat av det og gjør kriminelle handlinger da er mann et dårlig menneske ubetinget……
Så lenge man holder seg unna reality, «komedier»,Hotell Cæsar,ol i den stilen, er vel mye lærdom på TV. Discovery,National Geographic osv er interessante kanaler.
Dessuten er det jo en «venn» det også, det finnes jo mange mennesker som ikke har venner og sosialt nettverk. Ikke kom og si at da må dere bare gjøre noe sjøl…så lett er det ikke. Mange grunner til at mennesker ikke har venner. Bedre med TV enn å sitte med dataspill forresten………………..
Det er nesten ingenting å gjøre i dette landet enn å se på TV..alt er dø..men jeg utforderer alle innvanderer i norge til å slutte å se på norsk TV siden vi er bare angripet hele tiden på norsk media og våre rettigheter at misbrukt og det er helt greit vi må akseptere det ellers da må vi bare dra fra beste landet i verden, vi må slutte å kjøpe norsk aviser, slut å se norsk innhold faktisk vi bør ikke betale samme skatt siden vi er ikke likeverdi som etnisk nordmenn, det er bare tull å ha noen fra norsk pakistanene som ansikt på Tv men selv innhold er negativt hele tiden.
Man blir et bedre mennesket hvis man ikke se på norsk tv eller konsumere norsk media.
Det er ikke lett å komme til Norge fra en ikke-vestlig kultur. Historisk sett så har Norge ligget i utkanten av verden, vi har ikke hatt noen naturlige handelsruter som har gått igjennom landet og vi har derved ikke hatt veldig mye gjennomstrømning av handelsreisende(som ofte var de kulturelle ambassadørene). Fram til vi oppdaget oljen i nordsjøen så var Norge ett relativt homogent land med få etniske forskjeller. Det tar litt tid å venne folk til det som er anderledes. Kommer man fra ett land nært den gamle silkeveien så har man vært vant til at folk fra fremmede kulturer har passert igjennom landområdet og kanskje hatt en del innvandring i flere tusen år. Det er ikke en unnskyldning for måten media behandler innvandrere, men kanskje en forklaring på hvorfor det norske folk bruker litt lengre tid på å varme opp til nye inntrykk.
Løsningen er uansett ikke å se på TV for å bli en del av det norske samfunnet. Og jeg forstår godt hva du mener med innandringsfiendtlig vinkling i media, det er så altfor lett å rette en pekefinger mot de som oppfører seg anderledes eller ser anderledes ut. Når det er sagt så vil jeg si at det er viktig at vi ikke slenger oss på media’s ‘oss mot dem’ holdning, selv om man blir angrepet i media og marginalisert så betyr ikke det at alle nordmenn er enige. Det er til syvende og sist opp til oss som enkeltmennesker å finne tonen og vennskap på tvers av kulturgrensene, hvis vi kun sitter å tar inn hva media gir oss så forblir vi på dette nivået. Makthaverne elsker å sette en gruppe opp i mot en annen, da er det ingen som har tid til å se på all dritten de driver med bak ryggen på skattebetalerne. Vær smart, bli kjent med de som er i nærmiljøet uansett etnisitet og se at de aller fleste mennesker faktisk er gode til tross for at de har en annen hudfarge, legning eller kultur. Tar man seg tiden til å bli kjent med folk fordomsfritt så vil man oppdage at det kun er eliten som er mindre hyggelig, den vanlige mannen i gata ønsker kun å leve i fred med sine omgivelser. Ikke gi opp bror
Man blir kanskje ikke et dårligere menneske av å se mye på tv.
Man blir imidlertid sannsynligvis mer kreativ av ikke å se (så mye) på det som befinner seg på innsiden av hodet til tv- og filmprodusenter som har et ønske om å selge sine ideer
til Hvermansen.
Kanskje man til og med velger å gå en tur istedet for å ligge og slenge i sofaen en hel fredagskveld.
«I know the secret of making the average American believe anything I want him to. Just let me control television…. You put something on the television and it becomes reality. If the world outside the TV set contradicts the images, people start trying to change the world to make it like the TV set images….» –Hal Becker, media «expert» and management consultant, the Futures Group, in an interview in 1981
Siden tidenes morgen så har vi mennesker lært ved å se på våre omgivelser. I huleboertiden så var gruppen vi var født inn i rollemodellen for hvordan vi oppførte oss. Hvordan vi burde reagere i forskjellige situasjoner ble innlært ved å observere de nærmeste rundt oss. I dagens samfunn så har vi i stor grad byttet ut the nære personlig kollektivet(familie og naboer) med TV bildene. Det er ikke noe galt i dette i utgangspunktet, MEN, hvis de som lager TV programmer er litt bevisste så kan de faktisk få deg til å oppføre deg på en måte som du ellers ikke ville ha gjort. Og det heter ikke ett «program» for ingenting, det kan likestilles med ett dataprogram, det er ett sett med instrusjoner. Vi kan velge om vi vil følge disse instruksjonene(jfr. computeranalogien; starte Word, Firefox, Internet Explorer osv. og bruke disse «verktøyene», det er vi som dobbeltklikker på ikonet og drar nytte av det programmet kan gjøre). Det finnes mange fine programmer, noen programmer kan man bruke til å få tid til å gå, som kabal i Windows, andre programmer kan vise oss grusomme bilder eller søte kattunger, eller kanskje gjøre jobben våres så vi kan tjene til livets opphold. Det er ikke selve programmene som er problemet men hvordan vi bruker det, om det har en nytteeffekt for oss eller ikke. Vi er alle forskjellige og har forskjellige behov. Men hvis man ikke er bevisst på hva og hvordan man bruker det så har det lett for å bli mye klabb og babb. Endel av de som forsøker å få igjennom en agenda vet at så lenge folk ikke selv er bevisst på at de blir påvirket av bildene så kan man styre store grupper med menensker, reklame er det mest ‘uskyldige’ eksemplet. Hvis ett produkt trenger massiv reklame for å i det hele tatt bli solgt så er det ett tegn på at folk faktisk ikke har noe særlig stort behov for akkurat det produktet. Det vi faktisk har bruk for vil vi finne på egenhånd. Det er big business å skape nye behov i oss for så å tilby det produktet som vil tilfredstille behovet. Og dette er faktisk den ‘snille’ versjonen av manipulasjon som foregår daglig på skjermen. Langt værre er manipulasjonen rundt systemet, hvordan vi burde oppføre oss i mot medmennesker og lignende. Desverre så er også de fleste som produserer media også såpass ubevisste at de ikke selv forstår at de følger de programmene de selv har tatt innover seg og lager mere av den samme sorten. De som aldri har levd ett år eller to uten TV kan faktisk ikke forestille seg hvor forløsende det er å faktisk finne seg selv igjen etter ett helt liv med å prøve å være slik som TV har vist deg at du burde være. Vil tro 99.9% av de som er uten TV har erfart hvordan det er å ha TV, det samme kan ikke sies den andre veien, dere har faktisk ikke prøvd ‘den andre siden’ og har faktisk ikke noe spesielt tjukt grunnlag for å uttale dere om ‘virkeligheten’. De av oss som har kastet ut TV’en kjenner begge sider av saken. Bloggeren her sier selv at hun har vært programmert siden 3års alderen, hvordan kan man i det hele tatt forestille seg en verden uten TV da? Kanskje hun har sett ett program om hvordan det er å leve uten TV..
Jeg nyter mange TV programmer reklamefritt på internett og TV er ett verdifullt verktøy, ved å være bevisst mine vaner er jeg i større grad av kontroll over mitt eget liv og ikke kun en ubevisst drone som ikke helt skjønner hvorfor man er som man er.
Det er ikke farlig å gå ett år eller to uten TV, man finner seg sjøl og da er kanskje problemet at mange ikke vil like det de finner….
Ha en fortsatt trivelig dag og takk Gud(eller var det AP?) for at vi fortsatt har NRK, ett reklamefritt alternativ som lærer oss hvordan vi skal tenke som nordmenn!
-Ve
Jeg har ikke TV.
Den forsvant en gang rundt årtusenskiftet av den enkle grunn at jeg jobbet til alskens tider på døgnet, det var aldri en serie jeg kunne følge fordi jeg ikke kunne se neste episode, og jeg ble lei av det hele. Den gang var det heller ingen muligheter for å se det jeg gikk glipp av på internett.
Etterhvert fant jeg bare ut at jeg likte å bruke den tiden tidligere brukt på TV på andre ting. Jeg skal ikke si at jeg bruker den til å lese høyverdig litteratur, forske frem en medisin eller finne opp en tidsmaskin… For all del, mye av den tiden som tidligere ble brukt til å «zappe rundt» er fremdeles brukt som avslapning, men med litt andre fortegn. Bøker, spill, osv. På samme måte som du sier at folk som ikke ser TV er litt kjedeligere fordi man ikke har noe å snakke om kan jeg føle om folk som ikke leser nyheter om verden eller spiller dataspill eller leser samme type bøker som meg. Og takk for at vi alle er forskjellige!
Da jeg gikk tilbake til en jobb hvor jeg hadde fri på kveldene igjen, ble det til at jeg ikke kjøpte ny. Jeg tar heller med boka i senga i stedet for å sitte oppe og se på noe når jeg skulle ha lagt meg. Boka er det bare å legge fra seg når øyelokkene daler ned.
Jeg føler at jeg har et bedre liv uten TV enn jeg hadde med, men det gjør ikke at jeg setter nesa i sky. Jeg må ha lov til å si «jeg har ikke TV» uten å bli oppfattet som snobbete, på samme måte som en annen har lov til å si «jeg spiller ikke dataspill» eller «jeg mekker ikke bil»… eller «jeg liker ikke fisk»… uten at andre skal lese mer i den uttalelsen enn det egentlig var ment? Jeg slapper bare av med andre ting.
Og… nei, jeg kan ikke fordra realityserier. Ikke fordi det er så dårlige, men fordi jeg ikke klarer å se TV hvor jeg må ha puta klar for å dekke ansiktet. Det gjelder også serier og filmer med «drite-deg-ut» humor som jeg på en måte setter i samme bås. Det er ikke at jeg hater reality TV, men jeg foretrekker ting som ikke gjør meg forlegen på andres vegne.
Ellers god TV helg. 🙂
Og ja, jeg ser noe TV på internett nå. Når det passer meg. 🙂
De som påstår at det bare er trash på tv, og som påstår at det er fordummende, har de noe særlig oversikt over hva som faktisk GÅR på tv? Det er faktisk ikke paradise hotel på alle kanaler hele tiden, det er faktisk mange mer seriøse og informative programmer man kan se på hvis man vil.
Og hva er det disse menneskene som holder seg for gode til å se på tv gjør i fritiden? Leser de klassisk litteratur og fagbøker, og engasjerer seg i intellektuelt stimulerende debatter? Av en eller annen grunn tviler jeg på at så mange av dem gjør det.
Dessuten skal man huske på at populærkultur er faktisk en relativt viktig del av samfunnet. Jeg har vært i en del sosiale sammenhenger med noen av disse menneskene som ikke har tv og ikke er opptatt av «sånne ting», og det er til tider et relativt interessant skue. For å si det rett ut har de ofte ikke hørt om noe eller noen av de folk gjerne snakker om, jeg synes for å være ærlig at de lykkes i å få seg selv til å fremstå som sære folk som ikke interesserer seg for så mye, og har lite å snakke med «vanlige» mennesker om.
Selvfølgelig, man snakker ikke alltid om tv i selskapslivet, men det er ikke til å unngå at det har en ganske stor innvirkning på hva folk er opptatt av, og hva folk får med seg.
Så for all del, folk får bare la være å se på tv, og føle seg så høyverdige som de bare vil på grunn av det, men jeg elsker tv, always have, always will, og jeg takker min oppvekst med engelske kanaler på parabol for å ha gjort meg tospråklig. Og takk til mine foreldre som lot meg se så mye jeg ville.
Man kan absolutt lære mye av TV. Og det er en grei underholdning når man bare vil være alene og slappe av.
Jeg har levd uten TV i to år nu, og jeg oppdaget at jeg fikk mye mer tid og energi av å være uten TV. Jeg fikk mer gjort, fikk overskudd og merkelig nok, jeg sov bedre om natten. Jeg har hørt andre i min situasjon si det samme. Jeg vet ikke hvorfor, men det er slik.
Om jeg skal summere opp hva som skjedde da jeg kastet ut TV’n, så ble jeg faktiskt et bedre menneske. Jeg fikk bedre tid til venner og familie, og lærte meg faktisk noe. Nu sitter jeg på en eksamen, DET ville jeg ikke gjort med TV.
Og egentlig så lærer man ikke særskilt på TV, etter et kurs i psykologi, så oppdager man heller hvor mye man blir manipulert der.
Helt enig når det gjelder å sove bedre. Jeg mistenker sterkt at det har noe med at jeg ikke sier til meg selv «Skal bare se ferdig dette…» eller «Skal bare sjekke hva som er på de andre kanalene…» før jeg legger meg. 😉
Og muligens at jeg føler at jeg har oppnådd noe den dagen, og er tilfreds med det. Om det så bare er å bake en kake. 🙂
Hei. Om Paradise Hotel er like lærerikt som å lese en fagbok i sosiologi. Så er nok den fagboka rimelig dårlig. Å slappe av med TV er da helt i orden, men når du snakker om hvor mye du lærer av America’s Next Top Model og Big Brother, så begynner jeg å lure litt. Reality TV er som regel klippet sammen for å lage et bilde av deltagerene som kanalen tror selger, ikke for å lage en dokumentar om hvordan de er som mennesker. Jeg tror ikke det er så veldig mange bok-ormer som påstår at de lærer så veldig mye av å lese krim. Jeg syntes det er litt underlig at du ser ut til å påstå at TV som er laget for underholdning handler om opplysning. Og selvom selvgodhet alltid er irriterende, også når det kommer fra folk som ikke ser TV. Så mener jeg i dette tilfellet at du overgår dem i selvgodhet i, det du påstår at din titting på Reality nærmest er som forskning å regne.
Tror ikke du blir et dorligere menneske av å se på tv, bare et mindre ett. Tv er jo ganske nytt historisk sett. Jeg vil mene det har en stor negativ innvirkning på det sosiale, som igjen har skapt fler og nye problemer blant menneskeheten, og en slaks stille kolektivt sinn, for på tven blir vi konstant fortalt hva som er virkelig og hva vi ikke skal gjøre. TV med mange kanaler kan man nesten samenligne med livet i seg selv, man får det man tar, man blir hva man spiser, osv. Vi kjenner oss ikke selv godt nok til og vite helt hva det gjør med oss. Jeg tror TV er som støy for oss på lik linje som juging og krankling.
«Men jeg har lært like mye nyttig av America’s Next Top Model og Big Brother som jeg har av å lese en norsk roman eller en fagbok i sosiologi»
Du nevner noe om gruppedynamikk etc…om du tror at noen av deltagerene i denne typen programmer har en agenda/intellektuell kapasitet utenom hvor meget de kan drikke, hvem de kan knulle og hvordan komme seg på tv så vil jeg nok tro at du får mer ut av denne type programmer enn fagliteratur…helt klart! Tror nok kanskje Cosmopolitan etc vil være i din gate.
Du svarer jo selv på det spørmålet du stiller i overskriften…
Som et svar til meg selv….Siss Vik, jeg vet at du ikke er «tjukk i hue» (jeg ser deg og hva du gjør i bokprogrammet) så hvorfor i all videste verden gjør du dette her?
Spilt mye brettspill i det siste, Henning? 🙂
Jeg elsker også tv og måtte derfor kaste det ut, Jeg var så hekta på alle de gode programmene at tv stjal min tid. jeg klarte rett og slett ikke å skru av knappen. og siden jeg har ei bikkje som ikke kunne gå ut og lufte seg selv, var jeg bare nødt til å velge
klart det gjorde vondt først, akkurat som å slutte å røyke… «hva skulle jeg nå finne på»
Men i dag Så er det utenkelig å ha mediet i hus. jeg kan se NRK nå nettet om det kniper og det går gode filmer på kino
jepp, jeg vet ikke helt hvem som kysser hvem, eller hvor mange elendige kriger det er i verden. sånn helt i detalj, men får overskriftene i nett avisene
jeg har også jobbet i tv i mange år og som nevnt tidligere jeg elsker mediet.
og å finne på noe å prate om er faktisk ganske enkelt, selv uten påvirkning og suggesjon fra tv.
så kanskje du synes jeg blitt fordummet? Kanskje, men så har jeg også intellektet og fantasien inntakt om strømmen går
Utrolig bra kommentar! Jeg har nesten det samme forholdet til boksen, jeg elsker den, men den stjeler tiden min. Satser på at jeg ikke er dørgende kjedelig å prate med, selv om jeg ikke er limt til boksen fullt så mye som før.