Denne radiobloggen skal handle om russiske krigsfanger, om lengselen i en blikkeske, og om en kvinne som gråt i telefonen på grunn av en gjenstand hun arvet etter sin far.
Av Janne Kjellberg
Men først skal vi til det lille tettstedet Blaker på Østlandet. For her, rett bak togstasjonen og med utsikt mot Glomma, ligger et gammelt meieri. Produksjonen er for lengst gått i stå – meieriproduktene er faset ut og de siste årene er det kunsten og historien som har overtatt. Herfra driver kunstneren, grafikeren og samleren Guttorm Guttormsgaard sine utstillingsprosjekter. Utgangspunktet er Guttormsgaards Arkiv – en samling gjenstander som kunstneren mener har en verdi i seg selv, ting som er viktige å dokumentere for ettertiden, fordi de er bærere av historier som ellers vil bli glemt.
Det fascinerende med Guttormsgaards arkiv er at han tar vare på slike ting som mange av oss andre ikke ser verdien av. Ting han har funnet og reddet ut av skrotet på et loppemarked eller hos en skraphandler, men som han løfter fram og plasserer i et lyssatt monter i et kunstgalleri. Slitte hverdagsgjenstander får en ny betydning, fordi de blir sett og tillagt mening på en ny måte. Kunst handler om å overleve, sier Guttormsgaard. Han er minst like opptatt av betingelsene gjenstandene er laget under, som gjenstandene selv. Og betingelsene kan være ganske ekstreme.
Sovjetiske krigsfanger
Denne vinteren har besøkeren på Blaker fått oppleve en samling gjenstander laget av sovjetiske krigsfanger. Det dreier seg om barneleker, dekorerte blikkesker, sigarettmunnstykker, spaserstokker og smykkeskrin. Under andre verdenskrig sendte tyskerne hundre tusen krigsfanger fra østfronten til Norge der de ble satt til å bygge ut veier og jernbane for naziregimet. Krigsfangene ble plassert i konsentrasjonsleire og levde under slavelignende forhold. Av de 100 000 fangene som var i Norge under krigen, døde rundt 13 000 av sult, sykdom eller ved henrettelse. Det vil si at det døde dobbelt så mange sovjetiske borgere i Norge under andre verdenskrig, som det døde nordmenn. Likevel, er dette en historie svært få kjenner til.
”Det var et uvanlig syn fra et norsk kjøkkenvindu en vinterdag: Et tog av menn i grå, grønne klær, frysende, dårlig skodd, tett fulgt av bevæpnede vakter. Mennene var russiske krigsfanger, med tyske voktere, på vei til arbeid langs Nordlandsbanen. Årstallet var 1944, stedet var Rusånes i Øvre Saltdal.”
Slik beskriver Gunvor Gjessing sitt møte med russerfangene i et håndskrevet notat som er stilt ut i det gamle meieriet på Blaker.
Spor
For 100 000 mann kan ikke oppholde seg i et land over så mange år uten å etterlate seg spor. I Norge ble krigsfangene utplassert langs hele kysten for å bygge festninger og infrastruktur for Hitlers tredje rike. Mange nordmenn som så fangene bak piggtråden eller marsjerende til anleggene forsøkte å hjelpe ved å legge ut mat og klær, selv om de visste at de risikerte livet.
Gunvor var bare en skolejente da hun opplevde at det kom slavearbeidere til bygda:
”Vi som var skolebarn brukte mange av frikvarterene til å gå eller å slå ball på riksveien, også i fangeleirenes tid. På en jordteig kloss inntil kunne vi se russiske fanger som ble tvunget til å grave grav til døde medfanger. Ved en brakkevegg lå det en gang et lik i en papirsekk, med nakne føtter stikkende ut.”
”Fangene sultet. Av og til klarte vi å stikke mat til dem. Vokterne truet med pistol. En gang lå det en fange skutt ved veien der vi gikk.”
”Norsk mat, brød, for eksempel, ble byttet mot russiske fangearbeider, kanskje en utskåren spaserstokk eller et håndlaget treskrin dekorert med et mønster av ørsmå, kulørte halmbiter, nesten som intarsia. Selv under så harde vilkår som dette kunne skjønnhetssansen overleve, og kanskje også fremme overlevelsen.”
Og det er nettopp dette vi får se i det gamle meieriet på Blaker. Vakre pyntegjenstander og fantasirike leker som ble brukt som byttegjenstander mot mat og klær for å vise takknemlighet overfor nordmenn som hjelp dem. Å gjøre gjengjeld ved å lage og gi bort gaver var en måte for fangene å bevare sin egen verdighet i et liv med mishandling og frykt for sykdom og død. Mange nordmenn opplevde russerfangene først og fremst fredssommeren 1945 da fangene slapp ut av leirene og kunne bevege seg fritt. Over hele Norge dannet russerfangene kor og opptrådde med russiske sanger som takk for hjelpen under fangeskapet.
Å lagre minner
Etter krigen ble fangene sendt hjem, og under den kalde krigen var det umulig å opprettholde kontakt mellom fangene og nordmennene som hjalp dem. I Norge ble historien glemt av de offisielle historieskriverne, kanskje ble den heller ikke sett på som viktig. Slavearbeiderne var jo ikke nordmenn, og i mellomtiden var også Sovjetunionen blitt Norges nye fiende.
Men for mange av de nordmennene som hadde møtt fangenes blikk bak piggtråden eller som fikk stukket til seg en liten gave som takk for risikabel hjelp, har det vært vanskelig å glemme krigsfangenes lidelser. Gjenstandene er omsorgsfullt tatt vare på, noen er gitt videre til samlere som nå har overlatt dem til Guttormsgaards arkiv.
Under åpningen av utstillingen fortalte Guttormsgaard om en kvinne som hadde ringt ham og fortalt at hun hadde en gjenstand laget av en russerfange som hun hadde arvet etter far. Etter å ha fortalt om gaven, brast hun i gråt. Møtet med en så sterk lidelse setter spor som overføres i generasjoner.
For meg var den vakreste delen av utstillingen en samling sirlig dekorerte blikkesker. På de skinnende, blanke eskene har russerfangene risset inn motiver med kniv. En solnedgang, en elg, en knyttet neve. Men først og fremst er det bilder av kjærester og andre kvinner. Romantiske, idealiserte og erotiske bilder som vitner om fangenes drømmer selv under helt ekstreme livsforhold. En av blikkeskene viser en kvinne i et miniskjørt som ser ut som hun svever rundt med en blomst i hånden. Det gjør meg glad at den som mottok esken har tatt vare på den. Det må ha vært et menneske som har forstått verdien av den voldsomme historien den rommer. Jeg lurer på om det kan være faren til kvinnen som gråt i telefonen.
Noen historier er så sterke at de sprenger seg fram – selv etter 60 år med fortielse. Da er det godt å vite at det finnes et arkiv å lagre dem i.
