Fortellingens fascinasjon

Om ganske nøyaktig en måned blir vi fem millioner mennesker i dette landet. Det kan Statistisk Sentralbyrå fortelle. Hvem er alle disse menneskene? De er mennesker med en historie. Vi er alle mennesker med en historie.

Hun skriver om levd liv, Mãrta Tikkanen

Jeg kom til å tenke på dette for et par dager siden, da jeg intervjuet den finske forfatteren Märta Tikkanen her i Oslo. Hun har gjennom et langt forfatterliv skrevet sin egen kjærlighetshistorie. Den er vakker, samtidig vanskelig og vond. «Århundrets kjærlighetssaga» er hennes verk. Nå har hun skrevet en annen historie om to som elsket hverandre, nemlig historien om sin egen mormor og morfar.

- Visst var det kjærlighet?

Emma og Uno

«Emma og Uno – visst var det kjærlighet» heter romanen. For joda, det er en roman, selv om den bygger på minner fra søskenbarn og siterer fra brev som er bevart i familiens kommoder og kott. Tikkanens bestefar, Uno Stadius, var en skrivende mann, og en mann som opererte i det offentlige rom, særlig i Sverige, der han drev folkeopplysningsarbeid, stiftet folkehøyskoler og reiste rundt på turné og holdt foredrag. Han etterlot seg flere bøker, og det finnes rikelig med skriftlig dokumentasjon om ham.

Men Emma, hans kone som var hjemme i Finland med parets seks barn – de ble født på løpende bånd fra Emma var 19 til 26 år – lille, lystige Emma, som ble nødt til å flytte hjem til farsgården, siden Uno ikke hadde penger til å forsørge ungeflokken, hvem nedtegner hennes historie?

Det gjør datterdatteren Märta, som hadde god kontakt med mormoren, til hun døde 72 år gammel. Da var Märta 17.

– Jeg skulle så gjerne skrevet om henne før, men så kom mitt eget liv i veien, sier Märta Tikkanen med karakteristisk snert i stemmen.

Parallelle historier

Den som har lest Tikkanens bøker, vil lett kunne trekke paralleller til Emma og Unos historie. Også her har vi en ung kvinne som forelsker seg i en brusende, åndfull mann, en som nok kunne forføre både kvinner og en hel verden forøvrig, men som ikke kunne ta vare på verken penger eller familie.

I innledningen til romanen om besteforeldrene skriver Tikkanen: «Jo mer jeg leste om ham og av ham, desto mer fascinert ble jeg. Desto bedre forsto jeg også henne.»

Ettersom Märta skriver frem fortellingen, ettersom bildene av Emma og Uno blir tydeligere, opplever jeg at 100 år ikke er all verden. Vel tenkte menn i sin alminnelighet annerledes om kvinner og menns plass i samfunnet på den tiden, men Märta Tikkanen hadde ikke vært Märta Tikkanen om hun frikjente Uno av den grunn. Han fremstår som en mann med store vyer, stort selvbilde og usedvanlig liten forståelse for hvordan det er å oppdra en barneflokk på seks.

Alder gir historisk innsikt

– Det er ikke til å komme forbi at alderen gir større interesse for de som har gått før oss, og større innsikt i deres livsvilkår, sier Märta Tikkanen, som selv er født i 1935.

Min egen mamma er på alder med Märta. I pensjonistforeningen har hun nå fulgt et kurs i slektsgransking. Nå skal historiene frem! Hvordan var det egentlig med mammas bestefar, han som var kaptein og forsvant i Nordsjøen da skuta gikk ned med mann og mus? (Brev er sendt til Sjøfartsmuseet, kanskje har de detaljer om forliset?) Hvordan gikk det med min oldemor, som ble enke med en stor barneflokk? Hun måtte ta losjerende og vaske for folk for å få endene til å møtes. Da var mormor bare småjenta, men det var hun som reiste til Kristiania og fikk seg utdannelse, og kom tilbake til den lille vestlandsbyen og startet sin egen bokhandel.

Historiene er mange, jeg har hørt dem før. Men hvor blir de av når de som husker, eller som er blitt fortalt dem, også er borte? Og hvem er jeg, om jeg går glipp av dem?

Tid for det biografiske

«Hvordan var det? Hva skjedde? Hvorfor gikk det som det gikk? Jeg vet ikke, kommer ikke til å få vite. Men kanskje jeg kan skrive frem mulige konturer – » skriver Märta Tikkanen i forordet til sin roman. Som hun gjerne skulle kalt dokumentarroman. Det ville ikke forlaget, for de mente at ingen lesere var interessert i dokumentarromaner.

– Der tok de skammelig feil, sier Märta, og sikter til den store interessen for hennes egen bok i hjemlandet siden den kom ut der for et drøyt år siden. Den som skjeler til Norge, vil vel kunne si det samme, hvis vi tenker etter hva som har skapt mest begeistring og debatt i litterære kretser her de siste par årene…

Lure Lindgren

En forfatter som også skriver om sine forfedre, men som gjør det på en helt annen måte, er svenske Torgny Lindgren. Forlaget hans tryglet og ba i så lang tid om at han måtte skrive sine memoarer, at han til slutt ga etter. «Erindringer» er en bok med små fortellinger, noen fra Torgnys eget liv, noen fra besteforeldrenes. Det originale med dem er at her er blank løgn og halvsannheter om hverandre, den godeste Torgny dikter på sitt sedvanlige lurendreiervis frem historier om mennesker han aldri har møtt og steder han aldri har besøkt. Gjennom sine fantasier og sin skjønnlitteratur skaper han historier som blir like virkelige som virkeligheten. Boken heter rett og slett «Erindringer» – skulle ikke oppdiktede erindringer være erindringer gode nok?

Fem millioner fortellinger. Minst.

Vi er snart fem millioner mennesker i dette landet. 5 millioner historier skrives her og nå, og kan fortelles på så mange slags måter. For hvert menneske har ikke bare en historie, vi har mange. Den historien jeg vil fortelle om meg selv, kan aldri bli lik den mine barn eller barnebarn vil fortelle om meg. Hva vil de finne? Hvilke tråder vil de se, som jeg aldri har sett?

Statistisk sentralbyrå sier, i følge NTB, at to tredeler av befolkningsveksten de siste årene, skyldes innvandring, mens en tredel skyldes fødselsoverskudd. Hvilke historier kan disse menneskene fortelle? Og når får vi deres historier?

Historiene som ikke fortelles

I boken «Illegal. Papirløs i Norge» skriver NRK-journalistene Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal om norsk asylpolitikk. De har villet se menneskene og politikken i sammenheng. «Ved å la være å forholde oss til de papirløses erfaringer risikerer vi ikke bare å usynliggjøre livet til flere tusen mennesker, men også å stenge oss selv ute fra viktig kunnskap om vårt eget samfunn», skriver de to.

En av dem som kommer til orde i boken, er unggutten Ismail. I 2008 forsvant han fra Oslo; vi får aldri vite hvor han ble av eller om han fortsatt lever. Det vi får vite om ham, er det han forteller de to radiojournalistene i tiden før han forsvinner. Dette er en fortelling om hans liv, om den tredelen av det som han har tilbragt i Norge.

Rugeldal og Kjellberg er dokumentarister. De dramatiserer ikke, dikter ikke – som Tikkanen, der hun ikke vet –  men har anonymisert sine kilder for kildenes sikkerhets skyld. De viderebringer Ismails historie, en fortelling om redsel for utsendelse, om flytting fra det ene provisoriske overnattingsstedet til det andre, det er en historie om håpløshet, ensomhet, og om dager på biblioteket, der det er gratis PC-tilgang.

Tegn i tiden

Det er nærmest blitt et mantra i vårt digitale mediesamfunn at vi skal fortelle historier. Vi journalister skal ikke løpe etter nyheter, men finne frem til menneskene. Museene skal ikke bare vise frem gjenstander, nå skal også menneskene dokumenteres. Den immatrielle kulturarven har fått større betydning.

De mange historiene løfter frem livets utfordringer, enten det er snakk om kjærlighet, ekteskap, flukt eller overlevelse. Jo mer Märta Tikkanen leste om sine besteforeldre, jo mer fascinert ble hun. Hun fant strålende tekster skrevet av Uno, ordkunstneren med det flammende temperamentet, som visste å vise seg frem. Fra Emma fant hun små lapper om barnas helse, brev med bekymringen over pengemangelen som gjorde at hun selv ikke kunne gå til tannlegen for å få seg en ny tann. Alle hverdagene, de mange detaljene, men også hennes bønner om at ektemannen må komme hjem, gjør at vi ser Emma like godt som vi ser Uno.

Den ene og de mange

Å fortelle historier handler om å synliggjøre. Nettopp den som er illegal, som gjør seg selv usynlig, har en historie som det er viktig å fortelle. Og jo flere som forteller, jo bredere bilde av virkeligheten får vi.

Jo flere enkeltstemmer som høres, jo større blir avstanden til en totalitær massetenkning. Jo flere enkeltmennesker som blir synlige, jo vanskeligere blir det å forsvare et system inndelt i klasser og båser. Gjennom de personlige fortellingene trer enkeltmennesket ut av massen og avtvinger respekt for individet, for menneskerettigheter, for demokrati.

Derfor trenger vi de personlige fortellingene. Og kanskje kan vi si som Märta Tikkanen at

«Jo mer jeg leste (…) desto mer fascinert ble jeg. Desto bedre forsto jeg også (…).»