«Vikinger er de nye vampyrene» – en boklig tur til vikingland

Fire av de bøkene som dannet grunnlaget for turen til vikingland.

I noen uker nå – siden tidlig desember omtrent –  har jeg vært mer enn normalt beskjeftiget med vikinger og dermed også ulike utslag av det norrøne og dets innflytelse på verden.  Dette er en slags oppsummering av noe av det jeg har truffet på underveis (det er også en redigert og utvidet versjon av Radiobloggen som ble sendt på P2 lørdag 14. januar).

Holder man på mye og lenge nok, kan man fort komme til å tro at det man driver med er viktig. Jeg har latt meg fortelle at kineserne har et bilde for dette (og jeg har nevnt det før): nemlig frosken som sitter nede i en brønn og tror at verden, det er den runde lysningen han ser over seg. Jeg har med andre ord tatt meg selv i å tenke på vikingene som et viktig fenomen. Om jeg er ironisk nå? Jeg er faktisk ikke helt sikker. Et steg tilbake

Trofaste lyttere til Bok i P2 og Kulturhuset får ha meg unnskyldt, men jeg må nesten gå en oppsummeringsrunde her i starten. Det hele begynte med Aschehougs utgivelse av det nye historieverket Norvegr i høst og forfatterne av det som vil skrive vikingene ut av norgeshistorien – som viktig historiske fenomen: Det var bare et fåtall som reiste i viking, på herje- og landnåmstokt. Brorparten av befolkningen satt hjemme og dyrket jorda, drev handel. Dette snakket vi etter hvert mye om i Kulturhuset. Ikke overraskende er meningene delte, også blant historikere og arkeologer.

Vikingbøker i fleng

Like fullt; etter denne runden, ble det etter hvert påfallende da den ene vikingtidsromanen etter den andre dumpet inn fra forlagene utover bokhøsten. De kom utenfra, fra Danmark, Storbritannia og de var skrevet er hjemme. Og; da jeg begynte å lete bevisst etter flere, ble inntrykket bare sterkere. Noe foregår – det finnes en interesse for vikinger og deres norrøne verden som går langt utover det jeg har vært oppmerksom på. Ikke nok med det; det finnes en hel populærkulturell økonomi der ute som, mer eller mindre sterkt linket til vår norrøne fortid, omsetter bøker – og filmer, dataspill – for millioner. Ja, mer enn det.

Ikke helt nytt

Nå sier det ikke all verden at akkurat jeg ikke har sett dette før. Jeg følger ikke så godt med. Og jeg har mer enn en gang tenkt at den virkelig interessante historiske romanen er unntaket heller enn regelen. En fordom? Kanskje det.

Uansett; nysgjerrighet er nå en gang akkurat det og jeg begynte å lete og lese. At det først ble Tore Kvævens spenningsroman «Hard er mitt lands lov» og den unge britiske forfatteren Giles Kristians serie om Ravn Blodøye – også den i høy grad skrevet med vekt på spenning og underholdning, var litt tilfeldig, men ikke bare. (teksten fortsetter under bildet).

Ravn Blodøye-forfatter Giles Kristian

Ulike, men like

At bøker kan være så like og samtidig så forskjellige er interessant i seg selv. Likheten ligger i settingen, plottet, kanskje: To ulveflokker av mannlige råskinn er på tur. Den ene på 1000-tallet (Kvævens bok) den andre to hundre år tidligere. De er bereiste og ekspansjonsorienterte sjøfolk, røvere, krigere, håndverkere, handelsfolk, hedninger under kristningspress, kort sagt vikinger. Den ene kommer i løpet av tre bind til Konstantinopel (Ravn Blodøye og hans kumpaner), den andre banden ror langskipene opp Kongofloden og langt inn i det man i min barndom kalte det dypeste Afrika. Motivasjon? Sølv, gull, bytte og stridslyst.

Norrønt og fantasy

Det som skiller dem fra hverandre er språk og fortellermåte, stil. Der Kvævens fortelling har et – for oss – gjenkjennelig, kanskje norrønt preg gjennom sin litt formelle nynorsk, sitt relative alvor (jeg sier relative, fordi boken på ingen måte er humørløs), der er Giles Kristian, fandenivoldsk humoristisk, tydelig preget av Ringenes Herre-forfatter Tolkien og en fortellerstil som apellerer til fantasyleserne blant oss.

Gammelt mot nytt

Men; begge har de evnen, i alt sitt skjemt, til å sette det gamle opp som kontrast til vår egen tid. Ved å skrive ting som er uendret på tusen år, tross tidens tann, opp mot middeladermenneskenes tankeverden og levemåte blir mange ting tydeligere. Slik er det jo i blant med god litteratur – populær eller ei –  den evner å snu bilder og forestillinger slik at vi ser dem bedre. Dette er kanskje tydeligst hos begge disse forfatterne i møtene mellom vikingenes gamle åsatro og den nye troen på Kvitekrist.

De edssvorne

Det var forøvrig Giles Kristian selv som, da jeg møtte ham før jul gjorde meg oppmerksom på Robert Lows dystrere serie om de edssvorne – The Oathsworn, og nå blir jeg jo nødt til å lese dem også. Bordet fanger. Og så, Bernhard Cornwell, Kristians viktigste forbilde, en mann som har solgt millioner av sin serie om den unge jarl Uthred. Det var også Kristian som siterte det britiske magasinet som skrev «Vikings are the new vampires». Tanken er at vikingene nå tar over for vampyrbøkene i populærlitteraturen, etter at den de siste er gått tom for nye ideer.

Nytteverdi?

Omsider kan jeg begynne å nærme meg det opprinnelige, muligens ironiske poenget fra starten: Har vi bruk for vikingene – rettere sagt; kan vikingene og det norrøne brukes til noe nyttig? Jeg er gammel nok til å mene at historisk kunnskap, innsikt og erkjennelse av sammenhenger er vikgtig i en høyst reell og ikke-ironisk forstand. Dermed har jeg allerede gitt en konsesjon til mine to eksempelforfattere fra spenningen og underholdningens banehalvdel.

Enda sterkere ble dette inntrykket da arbeidet med vikingtematikken førte meg til en annen og udiskutabelt mer alvorlig roman, nemlig Roy Jacobsens bok «Frost» fra 2003. Historien om islendingen Torgest – helst bare Gest – den lille mannen som aldri voks seg stort større enn et barn og som flyktet til  Norge som fredløs da han som 13-åring hevnet drapet på faren, er en kunnskapstung, innsiktsfull og reflekterende episk roman om en tid der vilkårene er like brutale som de nedarvede lovene og rettsforestillingene – der menneskenes tilpasning stiller krav de færreste av oss ville taklet i dag.

Vikingene ut eller inn?

Interessant nok bidrar Jacobsens «Frost» til å understreke, så vel som å undergrave Norvegr-tanken om vikingene som historisk mindre interessante enn vi har sett dem til nå. Hos Jacobsen er det hjemme i Norge – og på Island – handlingen den politiske og menneskelige handlingen utspiller seg, der Gest havner i Eirik ladejarls sfære og manøvrerer i maktvakumene som oppsto etter Olav Trygvasons nederlag ved Svolder. Men igjen, dette holder ikke lenger enn at den samme Gest deltar i Eirik og danskenes felttog i England i 1016. Så bærer det altså ut med våpen og makt allikevel.

(Dette handler mest om bøker, men la oss ikke glemme den danske filmen Valhalla Rising av Nicolas Winding Refn – med omtalte Roy Jacobsen som med-manusforfatter; en langsom, ordknapp, dvelende og svært voldelig film. Men; sterk i filmatisk, visuell forstand).

«Kosmopolis»

Så, til slutt, den boken som – enten den vil eller ei – setter spørsmålet om det norrøne klarest opp mot vår egen tid, men som gjør det på en svært tvetydig måte. En måte som gjør leseren usikker på i hvilken grad en skal slippe ubehaget til. Jeg snakker om Cornelius Jakhellns «Kosmopolis», Dikt frå den norrøne diaspora, ei bok som har reist med i sekken i hele denne perioden, ei bok det er lett å smile litt hoderystende av, helt til man faktisk setter seg ned og leser.

Det er nå en gang slik at det norrøne og vikingtidshistorie og -estetikk i lang tid var knyttet til nazismen i 30-åras Norge, akkurat som den tyske nazismen dyrket det hedenske og en wagnersk forestillingsverden, uten at salig Wagner hadde mye med saken å gjøre selv. Å ta tak i disse tingene fra et samtidig, kunstnerisk og politisk ståsted har vært både vanskelig og lite savnet. Ubehaget er stadig sterkt.

Høgnorsk, men det virker

Det samme ubehaget står da også og banker på døra og vil inn i det man gir seg i kast med Jakhelln og Kosmopolis, men det lar seg gjøre å la det bli stående ute på trammen. Jakhelln er riktignok ikke redd for å sette opp hindre for leseren, grumse sitt eget farvann til. Hans høgnorsk – gammelmodig og svært høystemt nynorsk, kan virke både søkt og påtatt, men så viser det seg å fungere. Diktene sitter – til min overraskelse. Min mentale nese blir riktignok skrukkete av mishag ved de mest nasjonale hyllestene til Fjell og Jotunheim der de introduserer passasjer fra Olav Aukrust som denne:

Fram skal det springe, det nye norrøne

I rytme med stålklang og hallingtakt!

(…) og litt senere:

Spring ut i vilje og stålkledd lyrikk.

Samtidig skriver Jakhelln, for egen regning, noen sider lenger ut:

Å skriva høgnorske dikt er å fjerna seg frå gravitasjonssenteret

Å kjenna tyngdekrafti sleppa taket (…)

Og det slår meg at dette stemmer; Jakhellns form, det høgnorske, gjør noe med diktene og åpner leseren opp for innfallsvinkler og tenkemåter som ellers har tunge kår. Språket skaper en distanse til stoffet som gjør det synlig. Om en så liker det, deler forfatterens syn, er en annen sak.

Posøren

Og alt dette, mens min mistanke styrkes om at posøren Cornelius Jakhelln (han kalles det også) driver aldri så lite gjøn med oss. Provoserer for å tvinge eller lure frem tanke. Det han sier han sier om verden, Europa, rommet for det som er annerledes; det er ofte mer enn uvanlig vinklet og i opposisjon til det oppleste. Vi kan sikkert klare oss uten posøren Jakhelln, men det vil ikke forundre meg om jeg til slutt ender å mene at Cornelius Jakhelln demonstrerte en slags norrøn nytteverdi, tross alt.