Bokbloggens favoritter fra 2011

Det er ikke lett å følge med på alt som utgis av bøker hvert år. Heldigvis finnes det folk som har som jobb å lese bøker året rundt, som for eksempel våre litteraturanmeldere her i NRK. Så hvorfor ikke få noen gode boktips fra dem nå på tampen av året?

Anne Cathrine Straumes favoritter

Tor Åge Bringsværd, Slipp håndtaket når du vrir:
− En fabel-filosofisk fantasy-roman for voksne, med tydelig brodd mot utvelgelses-samfunnet og et like tydelig forsvar for mangfoldet. Leken, overnaturlig og oppfinnsom; dette er en bok jeg ble oppløftet av å lese. Les anmeldelse.

Karin Fossum, Jeg kan se i mørket:
− Uhyggelig fremstilling av et menneske på randen av ”det normale”, som serveres i et konkret og avslørende språk. Boken mister noe av uhyggen og intensiteten utover i romanen, men er til tider foruroligende kost. Les anmeldelse.

Sverre Knudsen, Aarons maskin:
− En ambisiøs ungdomsroman om en oppfinner som har laget en maskin som kan fjerne ondskapen i menneskene. Men hvor blir ondskapen av? Og hvem definerer hva som er ondt og godt? Sverre Knudsen kombinerer spenning, etikk og humor på imponerende vis.

Øyvind Rimbereid, Jimmen:
− Jimmen er en gjennomkomponert diktbok, som inneholder ett langt dikt der to stemmer alternerer. Det er arbeidshesten Jimmen og kjøreren hans. Uten å bli vanskelig tilgjengelig problematiserer Øyvind Rimbereid våre forestillinger om begrepspar som natur og kultur, fortid og fremtid, menneske og maskin. Det er lett å bli svulstig i omtalen av denne boken, fordi den gjør små ting store. Her kan du lese mer om boka.

Stig Sæterbakken, Gjennom natten:
− Få forfattere kan skrive så inn til margen levende om sorg og fortvilelse som Stig Sæterbakken. Gjennom natten er en kullsvart bok, som inneholder Sæterbakkens fascinasjon for skrekk, og som viser frem mennesker i stor krise. Her er setninger om sorg som jeg vil huske i lang tid.

Marta Norheims favoritter

Karl Ove Knausgård, Min Kamp. Sjette bok:
− Mange interessante forfattarar har satsa på seriar i det siste. Før var seriar gjerne noko ein gjekk i gang med når ein hadde eit digert stoff, som spreidde seg ut i tid og rom. No viser det seg at det går an å skrive bindsterke seriar også om sitt eige, lite eventyrlege liv. Det er all grunn til å håpe det vert lenge til neste gong ein forfattar blir inspirert til å skrive over 3000 sider om livet sitt. Når det er sagt, står Min kamp 1-6 fram som eit stort, stygt, vakkert, problematisk og uhyre rikt verk. Min kamp. Sjette bok var eit høgdepunkt i bokåret 2011.

Britt Karin Larsen, Som steinen skinner:
− Dette året kom Britt Karin Larsen med tredje bind om livet i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland for vel hundre år sidan.  Årets roman, Som steinen skinner, føyer seg inn bak Det vokser et tre i Mostamägg og  Himmelbjørnens skog som ei dramatisk og poetisk skildring av småfolk og storfolk, nordmenn og finnar, bjørnejegerar og kloke koner, unge kvinner som hamnar i ulykka og menn som drikk seg frå sans og samling og alt anna ein kan drikke seg frå.

Einar O. Risa, M. Kanne & Søn:
− Einar O. Risa avslutta ”Kannekvartetten» i år, med M. Kanne & Søn 1980-2006. Dermed har vi følgt ein stavangersk storfamilie frå 1889 og fram til vår tid. Risa legg vekt på å fortelje historia om tida, byen og folka gjennom historiske hendingar og ikkje minst gjennom tekniske nyvinningar som dukkar opp og endrar livet. Som ei motkraft til dette ligg alle rituala og sitata frå eldre familiemedlemmer og ikkje minst opningssitatet i bind ein  spelar ei sentral rolle heilt til siste slutt.

Leif Ekles favoritter

(Leif påpeker at disse tre bøkene ikke nødvendigvis er de beste som har kommet ut i år. Poenget er at de litt ufortjent har kommet i skyggen av andre, mer omtalte utgivelser.)

Gaute Heivoll, Kongens Hjerte:
− Historien er dramatisk, fortalt i sterke bilder og med stor varme. Samtidig klarer teksten å bryte ut av den historiske romanens rammer og gi leseren en allmenngyldig, tidsuavhengig, fortelling om kjærligheten mellom en far og en datter i møtet med sykdom og stor fare. Les anmeldelse.

John Erik Riley, Heimdal, California:
− John Erik Rileys mastodont av en roman, Heimdal, California fyller mer enn 800 sider og er et enormt litterært løft. Parallelt kan den også leses som en praktiskmeningsytring i diskusjonen om bokens fremtid. Les anmeldelse.

Michael Chabon, Den jiddische politiforening:
− Michael Chabons Den jiddische politiforening kommer i en tid da kriminallitteraturen slik vi kjenner den ligger på sotteseng og forvitrer dag for dag. Som et litterært lyskespark av politikk, humor, dypt alvor, dystopi og varme – alt på en gang – lanserer Chabon sin alternative versjon av jødenes historie etter andre verdenskrig. Staten Israel oppsto ikke i 1948  – den opphørte (atombomben ble sluppet over Berlin). Jødene har i store antall trukket/flyktet mot USA og det i sin kaldeste versjon; staten Alaska og byen Sitka. Her har de hatt tillatelse til å leve, drive sitt eget samfunn, men på lånt tid. (Opphavet til ideen er et forslag fra innenriksminister Harold Ickes i 1940 om å åpne Alaska for europeiske jøder truet av Holocaust). I det handlingen starter er det bare noen uker igjen av kontrakten og vår helt, den etter hvert gjennomdrukne politimannen Meyer Landsman, får et mord å handskes med. Svært originalt og like spennende.

Knut Hoems favoritter

Michel Houellebecq, Kartet og terrenget:
− Med Kartet og terrenget skriver Houellebecq mildere og mer melankolsk litteratur, men blikket på senkapitalismen i Europa er like skarpt som før. Les anmeldelsen her.

Haruki Murakami, 1Q84 Bok 1 & 2:
− Romanserie fra japans store sønn. Murakami flørter med krim- og thrillersjangeren, og river leseren med seg. Del tre kommer på nyåret.

Ragnar Hovland, Stille Natt:
− A good read om å vende tilbake til familien når livet nærmer seg slutten og man sitter igjen med fasit på hvordan det hele endte. Les anmeldelsen her.

Sigrid Combüchen, Spill. En dameroman:
− Historisk roman om en ung kvinne som kommer til Stockholm for å utdanne seg til syerske på tjuetallet. Et teknisk briljant historisk drama med kvinner i alle ledende roller.

Olav H. Hauge, Dagbok 1924-1994:
− Storartede dagbøker fra Hardangers store sønn. Hører hjemme i enhver bokhylle!