Eventuelt: Kan man lære å like dikt? Disse tankene streifet meg, da jeg strevde meg gjennom «Lyriske strukturer. En innføring i diktanalyse» av Atle Kittang og Asbjørn Aarseth. Året var 1993, og jeg hadde nettopp begynt på Litteraturvitenskap grunnfag på Blindern. Nå, nesten tjue år senere, kommer disse problemstillingene opp igjen. Anledningen er at en av opphavsmennene, den nå pensjonert Atle Kittang, fylte sytti år. Jeg finner boken i en bokhylle for referanselitteratur på redaksjonsrommet. Min utgave fra nittitallet var så vidt jeg kan huske hvit med svart skrift. Denne utgaven er noe eldre – fra sent syttitall kan det så ut som -og når jeg åpner den ser jeg at den tilhører min kollega Marta Norheim.
Nå tjue år etter, har jeg atskillig lettere for å ta til meg det krevende, analytiske språket til Kittang/Aarseth. Det jeg den gang opplevde som tørt og kjedelig framstår i dag snarere som klart og tydelig.
Samtidig merker jeg en mye større distanse til den teoretiske tilnærmingen i «Lyriske strukturer». Hva er det ungdommen skal oppdras til? Det kan da umulig være å skrive vitenskapelig om poesi på denne måten? Men så var det vel heller ikke det som var meningen. Meningen var å lære ungdommen å (nær)lese. Altså, for å få utbytte av dikt må vi tett på. Det er vi enige om. Det som det går an å være uenige om, er hvor mye av leserens egne referanserammer, historisk kontekst og forfatterliv og -intensjoner det er naturlig å trekke inn i analysen. Tanken om diktet som en autonom størrelse har da også Kittang/Aarseth fått en del kritikk for av nye fremadstormende litteraturvitere de siste 15-20 årene. Svaret på spørsmålet om hvilke tilnærmingsmåter som er mest gydlige er vel, som Toril Moi har skrevet en gang, at det kommer an på. Det kommer an på diktet. Ulike dikt krever ulike løsninger. Dette tar da også «lyriske strukturer» høyde for. Det er diktet om avgjör om man skal sette inn sin opparbeidete kunnskap om symboler, rytmer og arketyper.
I dag er «Lyriske strukturer» blitt et stykke norsk vitenskapshistorie og definitivt en moderne klassiker innen litteraturaget i Norge. I nesten förti år var det denne boken studentene forholdt seg til når de skulle lære om dikt på universitetet.
I Bok i P2 inviterte vi nylig Kittang til et uhøtidelig tilbakeblikk på «Lyriske strukturer», som han skrev da han selv var i tjueårene. Resultatet hører du på påskeaften klokken 0735. Alternativet til å stå opp om morgenen er å abonnere på Bok i P2 sin podkast, som nå skal være tilgjengelig.
Men, for å gå tilbake til det opprinnelige spørsmålet.. Kan man lære å lese dikt? Jeg tror jeg lar det stå litt åpent. Det jeg tror er at behovet vårt for poesi kan variere alt etter hvordan vi har det og hvor vi er i livet. Når behovet er der, er verktøykasser som «Lyriske strukturer» väre nyttige.
P.S: På Påskeaftens morgen (0700) sender Diktafon program nummer to om «Sorgens dagbok» av Roland Barthes. Annelita Meinich har med seg oversetteren, professor Knut Stene- Johansen. En time litteratur på lørdag morgen, altså, med to av Norges absolutt mest interessante litterære akademikere. Det bør det være vel verdt å stå opp for!
