Svært få, vil jeg tro.
Dessverre.
For denne boken er ikke dårlig. Tvert imot.
Med hvis trærne dytter poeten Vilde Heggem på grensene for hva som kan kalles for tekst. Når jeg leser diktene hennes, får jeg assosiasjoner til collageteknikken: Heggem limer inn ulike bilder som kan virke malplasserte sammen, som om det er ulike tekster forfatteren har blandet til ett dikt. Men her har poeten tatt ett skritt til: Diktene har flere hull, som om hun har klippet ut setninger fra en fullstendig tekst og kun latt noen få ord utgjøre det endelige diktet.
Ett eksempel fra side 36:
Hva som skal stå, eller som har stått, i de tomme, etterlatte feltene, kan være like betydningsfullt for diktets mening som ordene som kan leses. Dette understrekes i diktet på side 48, hvor alle ordene er fjernet.
Det typografiske oppsettet gir diktene et preg av å være ligninger. Spørsmålet er om det finnes ett eller flere svar. Selv er jeg ikke så opptatt av alt skal gå opp, i hvert fall ikke når det gjelder poesi.
De strippede og avkledde diktene til Vilde Heggem fremstår som kresne og minimalistiske, hvor ordene som har overlevd poetens klipp, lim og kast-teknikk taler til meg som leser med en voldsom kraft. Derfor blir det ekstra sterkt å lese dette intense diktet på side 13:
|og anne [snill] og maria [trist] og astrid [sterk] har dratt | og
jeg | jeg kan ikke skrive | jeg er et barn | jeg skriver navnet mitt
baklengs og speilvendt | jeg skriver at jeg rømmer | jeg vil bare være et barn |
og hvis jeg ikke kan være et barn vil jeg bare ha et barn | jeg skal gjøre alt
godt igjen for det barnet
Jeg-personens naive desperasjon er nesten rørende, i en av de mer ordrike tekstene i en bok som utfordrer måten jeg leser dikt på. Vilde Heggems hvis trærne anbefales på Verdens poesidag.
