Når boken er ubehagelig

På vei hjem fra et av mange forhør hos sin inkvisitor i det hemmelige politiet, vil den unge kvinnen kjøpe et stykke kake i en kiosk. I det hun griper etter portemoneen i vesken, kjenner hun noe stivt papir som ikke var der før. Hun finner en benk, tar papiret frem, det er innpakningspapir, pakket om noe avlangt, snurret i begge ender som om det var et drops eller annet godteri der inne. Det viser seg å være en finger. En finger fra et menneske.

Denne hendelsen har jeg hentet fra Herta Müllers bok fra 1997, ”I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv”. Boken er ny på norsk denne våren og forteller den unge kvinnens historie mens hun er på vei til enda et forhør. Det er Bucuresti, Romania. Diktatoren heter Ceauşescu, systemet sosialisme. Boken er den ene av to de siste par ukene som har fått meg til å tenke over hva som skjer når litteraturen blir ubehagelig. For, om du ikke har lest Müllers bok ennå; det er ubehagelig lesning, men tro meg; du ønsker ikke å la være.

Den andre boken er så forskjellig fra Herta Müllers som det vel er mulig – strengt tatt er den ikke en gang sammenlignbar. Allikevel; den er skrevet av en svenske, John Ajvide Lindqvist, og heter ”Lille stjerne”. Ajvide Lindqvist har siden 2004 og boken ”La den rette komme inn” skaffet seg et digert navn som forfatter av skrekkromaner og -noveller. Vampyrfortellingen i”La den rette komme inn” fra 80-tallets Sverige, der en 12 år gammel gutt dras inn i skummelhetene, hadde mange kvaliteter utover det rene spennings- og skrekkelementet. Ajvide Lindqvist ble raskt stjerne, og det velfortjent.

John Ajvide Lindqvists bok "Lille stjerne"

Han er fremdeles trofast til skrekksjangeren, men etter en omgang med håndtering av udøde, deretter med magi og undersjøiske makter utenfor Domarö, har han med ”Lille Stjerne” gjort noe for ham helt nytt: Fortellingen er langt på vei realistisk. Samtidig er den brutal, spennende, direkte voldelig og blodig. Inntrykkene svekkes ikke av at myrderiene i boken begås av unge jenter.

(La meg kaste en klype salt i denne suppa før jeg går videre. Jeg sa fortellingen er realistisk og står ved det. Samtidig skal det påpekes at det neppe skjer ofte at avdankede svensktoppartister på sopptur i skogen finner et etterlatt spedbarn, tilsynelatende dødt, delvis nedgravd i en plastpose. Et barn som når den avdankede puster liv til henne setter et underlig blikk i ham og synger – en absolutt rentklingende E, så klokkeren at den ”fikk løvet til å skjelve og fuglene til å lette fra trærne”. Vår artist, Lennart heter han, har absolutt gehør og forstår at dette barnet kan han ikke gi fra seg – hun er en gave).

Jeg forsøker med dette å antyde at Ajvide Lindqvist så visst har skrevet en skrekkroman med det som skal til av grøss og gru, en roman som også har de fleste av de kvalitetene som har gjort ham lesverdig for flere enn horrorelskerne. Blant disse kvalitetene er hele mennesker, reelle menneskelige problemer og bekymringer, levende hverdagsondskap det går an å tro på. Til og med litt humor oppi det hele.

Hos Herta Müller har brutaliteten, volden og ydmykelsen form av ren smerte der den i utspekulert system, med truende uvisshet som viktig virkemiddel, ligger som et vått, kaldt ullteppe over den unge kvinnens liv og håp om glimt av lykke, tross alt. Parallellene til for eksempel George Orwells 1984 med sin Big Brother, han som ser alt, er åpenbare. Men ubehaget ved å lese Herta Müller er annerledes og sterkere. Og jeg tror altså det har med nærheten til det livsnære å gjøre. Herta Müllers fiksjon beskriver undertrykkelsens realiteter – de hun selv erfarte og til slutt forlot i 1987. Den som vil, kan lære viktige ting av denne boken; som bonus til en stor leseopplevelse og språklig nytelse.

Populærkulturen, hvori opptatt populærlitteraturen, har fått skylden for mye. Ikke minst for nye generasjoners stadig lavere terskler for hva som tåles av vold og blod i tekst, i spill og på film. At grenser er flyttet, er det ingen tvil om. Hvor ny utviklingen er, er en annen sak. Det er jo en stund siden 1818 da Mary Shelley lot doktor Frankenstein sy sitt monster sammen av likdeler og tilsette litt elektrisitet.

Om vi holder oss ved Mary Shelley eller hennes irske venn Bram Stoker og hans bok om vampyren Dracula, eller for den sakens skyld; filmskaperen Quentin Tarantino – det er aldri noen tvil om at det vi leser eller ser er versjoner av eldgamle fortellinger, myter og eventyr om kampen mellom det gode og det onde, om helter som skal sette verden og skapene på plass, etablere orden i kaoset, gjenopprette rettferdigheten.

Etter mange år med et inntak av kriminalromaner som i alle fall må anses som tilstrekkelig, ser jeg ikke bort fra at jeg er mer herdet enn mange når det kommer til brutalitet i tekst. Nettopp derfor er jeg litt overrasket selv når jeg nå undres over hvor dette ubehaget ved lesingen av nettopp John Ajvide Lindqvists nyeste bok kommer fra: En velskrevet og tilsynelatende typisk underholdningsroman med skrekk som ledemotiv. For; det er faktisk ikke handlingen i seg selv eller beskrivelsen av den som er mest plagsom idet en fjorten år gammel jente klemmer den batteridrevne drillen mot offerets tinning, og setter boret i gang. Så hva er det?

Jeg har allerede vært innom realismen, nærheten til en slags virkelighet og samtidig fraværet av mer eller mindre okkulte fenomen. Men; så vel kriminalhistorier som skrekkromaner kan være svært realistiske – og brutale! – uten dermed å utløse et ubehag som det jeg fornemmer gjennom denne boken. Kan det rett og slett være den famøse ondskapen som romanens drivkraft og seierherre? Kombinert med det litt lettbente preget av å være myntet på et ungt publikum? Eller er det fraværet av det gjenkjennelige i form av den gamle striden – den mellom godt og ondt vi allerede har nevnt. Vi nærmer oss, tror jeg.

I Quentin Tarantinos film Kill Bill II, etter den endelige sverdkampen i Japan der uendelige mengder blod har flytt og utallige lemmer har forlatt sine eiere, roer det hele seg ned litt. publikum får et oversiktsbilde og med ett; en tynn, komisk sprut med filmblod skvetter høyt opp i forgrunnen noen ganger. I all sin latterlige umulighet, nettopp for å minne oss om at dette ikke er virkelighet, det er fiksjon, det er rett og slett ikke på orntli´.

Det er denne spruten, denne påminnelsen jeg ikke finner hos John Ajvide Lindqvist. I stedet sår han tvil om hensiktene sine og det er ubehagelig. Kanskje fordi han nærmer seg nihilismen; at ingenting er viktig? Og; med Herta Müllers rumenske mareritt som umiddelbar bakgrunn, vet jeg rett og slett ikke om jeg liker det.