Fjorårets beste diktsamling

Et diktet barn av Monica Aasprong (f. 1969) er det store høydepunktet blant norske diktsamlinger utgitt i fjor.

2010 var ikke bare året for de tykke romanene, men også året for en usedvanlig stor diktsamling. På flere vis er Aasprongs siste utgivelse oppsiktsvekkende: Med sine 300 sider er den unorsk. Tradisjonen her til lands er små, heftede fliser på 60-70 sider, som stues bort innerst i bokhandelen. Omslaget er også uvanlig: Metallisk blått skinner imot deg.

Monica Aasprong. Foto: Cato Lein/Cappelen Damm

Monica Aasprong er først og fremst kjent for dikt- og kunstprosjektet Soldatmarkedet, som er blitt publisert i ulike undergrunnsfora og som kuliminerte i en utgivelse på Cappelen Damm i 2006. I Soldatmarkedet, som sikret henne en sentral plass i undergrunnen, hvor det avantgardiske er blitt dyrket sterkt det siste tiåret, med fremveksten av små forlag og publikasjoner som H Press, LUJ og Gasspedal, forsøker Aasprong å nærme seg betydningen av tittelordet. For å gå dypere inn i prosjektet, anbefaler jeg videre lesning på Aasprongs egen hjemmeside eller intervjuet med Bendik Wold for Morgenbladet eller Audun Lindholms lesning for Afsnit P.

Et diktet barn er noe helt annet enn Soldatmarkedet. Først og fremst mer tilgjengelig for et alminnelig lesende publikum. Her finnes knappe, mer tradisjonelle dikt, som forteller en historie om et jeg og et barn. Jeg-et skriver frem barnet og dikter videre på barnet underveis, som om det er i stadig skapelse.

jeg gir deg håret mitt
jeg gir deg et par nye øyne (s. 178)

Dette samspillet mellom skaper og resultat, jeg-et og barnet, dyrker frem en spenning som driver lesningen fremover. Jeg-et uttrykker et sterkt behov for å beholde kontrollen over barnet, og er redd for å miste det. Hele tiden minner jeg-et barnet på om hvem som bestemmer:

dette er min bok, det er jeg som skriver den (s. 27)

Omslaget til "Et diktet barn"

Mot slutten av diktsamlingen blir dette maktforholdet truet. Barnet har opparbeidet sin egen empiri, noe som ikke faller i smak hos jeg-et.

nå holder det, sier jeg til barnet (s. 245)

Det skapes altså en mystisk fortelling: Hva har skjedd før barnet blir diktet frem? Og hva kommer til å skje? Det er noe som hele tiden dirrer i luften, selv om diktene fremstår som lavmælte, som om de må hviskes frem.

Tekstene er korte, men det er en styrke. Det er som om Aasprong har kuttet dem rett av før de røper for mye, som om hun har holdt igjen med vilje for å bevare en usikkerhet hos leseren.

Selve handlingen foregår gjennom en vandring og ved at barnet stiller flere spørsmål, uten at jeg-et nødvendigs gir et svar. I stedet dytter jeg-et sine egne erfaringer og tanker på barnet. Tanken går da til Kongespeilet, en dialogtekst der sønnen spør og blir undervist av sin lærde far.

Aasprongs Et diktet barn er et oppsiktsvekkende og ambisiøst prosjekt, både på grunn av størrelse, originalitet og kvalitet. 300 sider går lekende lett å komme seg igjennom. Det er ingen strevsom reise. Derimot en altoppslukende opplevelse. Dessverre har denne boken fått alt for lite oppmerksomhet. Jeg har hittil kun registrert én annen anmeldelse. Det er synd. Dette er en diktsamling som bør leses og diskuteres.

Jeg merker selv at andre norske diktsamlinger står i fare for å fremstå som kjedelige etter å ha lest Et diktet barn av Monica Aasprong.

Enig? Uenig? Ble du imponert av en diktsamling i fjor? Diskutér under.