Julen er slutt, men romjulen lever og jeg har gjort ferdig romjulsprogrammet om Polarbear og Spoken Word-poesi (på P2 4. Juledag 17.03 og 23.03). Nå, etterpå, sitter det igjen noen spørsmål. Om hva nå litteratur er (alt for stort til å tenke for mye på, men hva med litt?) om fordommer og hvor grensene går. Disse litterære grensene vi i blant legger så stor vekt på.Tilfeldigheten er en artig ting. Om den FAKTISK eksisterer, er ikke så nøye for meg så lenge den finnes der ute og jeg snubler over den i blant. Slik jeg gjorde med Spoken Word – denne særegne variasjonen over begrepet poesi – nært knyttet til kultur- og musikkfenomenet hip hop.
For meg, med mine grunnleggende musikalske referanserammer fra 60- og 70-tallet, er hip hop og rap ikke selvfølgelige interessefelt. Kall meg gjerne fordomsfull (og du har rett, er jeg redd), men årene har bragt mye støy i veien for interessen på dette området. Jeg snakker om dop og kriminalitet, overdoser av testosteron, bling og råtne holdninger til damer, samt en ubegripelig, men komisk kodeks som krever visuell henvisning til egne genitalia for hvert andre taktslag omtrent. Jada; jeg sa jeg har fordommer, men det er håp for alle.
Tilbake til tilfeldigheten; jeg hadde alvorlig lyst til å besøke fjorårets utgave av London Word festival og leste program. Grundig. At akkurat Polarbear var en av de postene jeg sjekket nøyere, var rett og slett tilfeldig, men at jeg spisset ørene noe fryktelig da jeg så og hørte DETTE, hadde ingenting med sjansespill å gjøre:
Jeg tenkte; dette er da helt vidunderlig – for en timing, for et grep om samspillet mellom tekst, fremføring, rytme, nærvær og innhold. Vel, fullt så kortfattet tenkte jeg nok ikke, men jeg spilte sekvensen om igjen. Og en gang til, enda en. Jeg begynte å se meg om etter noen i nærheten å fortelle til – at jeg hadde funnet, kommet over noe. På det tidspunktet hadde det forlengst slått meg at dette vitterlig måtte være hip hop – uten musikk – men fordommene lå helt rolig og sa ingenting.
Den lange historien kort; i november besøkte jeg Polarbear og The Roundhouse Peotry Collective i Londons Camden Town (se min forrige bloggpost). Etterpå, mens det ennå var førjul traff jeg de to hip hopperne bak gruppa Evig Poesi, Andre Jarnvig Jensen og Jon Petter Etnestad, folk som både kan tegne (!) og fortelle.
Evig Poesi, det vil si Andre Jarnvig Jensen og Jon Petter Etnestad snakker om hip og spoken word
Til daglig leser jeg bøker, ganske mange, noen ganger; for mange. Da er det like moro hver gang det dukker opp en variant eller versjon som kjennes ny, uopplevd. Det kan være et fortellergrep, en innfallsvinkel som åpner noe opp, en sjangerkrysning, noe nytt, annerledes. Sånt som litteraturen trenger for å beholde vitalieteten.
Å komme over denne videosnutten på youtube var en sånn opplevelse. For meg, altså: Masser av mennesker hadde sett den før meg, enda fler visste hvem Polarbear var, lenge før jeg kom ramlende inn. Jeg har altså kommet over – ikke oppdaget noe som helst. Og det er helt i orden.
Det er i orden, også fordi denne snublingen inn i noe ukjent gir anledning til å tenke en tanke eller to som kanskje er bryet verdt. For eksempel denne: Se videoen med Polarbear en gang til – den heter forresten ”Heartburn” (halsbrann) – prøv så å tenke på det du har hørt som litteratur i vanlig forstand; altså noe som kan leses fra et stykke papir eller en skjerm. Lar det seg gjøre? Å skrive dette ned, med alt i behold? Timing, rytme, pauser som sitter på taktslaget, temposkifter?
Jeg spurte Polarbear om det; om han hadde vurdert å gi ut tekstene sine? På papir, altså, mellom permer, eventuelt? Svaret lød slik:
– Flere har spurt, bedt meg om å gjøre dette. Det måtte bli en form for transkripsjon, i så fall. Men; så langt har jeg sagt nei. Delvis fordi jeg tviler på om det lar seg gjøre, delvis fordi dette er tekster som skrevet for og hører hjemme i møtet mellom mennesker – mellom meg selv og de som, der og da, er kommet for å høre.
Om Polarbear har rett i dette – og hvorfor skulle han ta feil? – sitter vi kanskje med en versjon av litteraturen som ikke egner seg for papiret, skjermen. En tekst som utelukkende børfremføres. Litt som musikk i form av noter på papir? Kjedelig å se på, men med alle muligheter åpne i det øyeblikket fremføringen skjer?
Polarbear skriver fremdeles Spoken Word, sier han, men han beveger seg langsomt mot en form for historiefortelling som ligner novellen. Det stykket han turnerer Storbritannia med akkurat nå er en monolog på 50 minutter – umiskjennelig Spoken Word, men uten et enste rim.
Hvor går grensene?
Som om jeg skulle bry meg med det … 😉
