Tenk at en barnebok kan forandre en hel generasjon! Nå ja, forandre og forandre, men i alle fall prege lesingen til millioner av mennesker verden over i år etter år.
Jeg husker mitt første møte med Harry. Det var på barnebokmessen i Bologna i 1998. Anne Horn, som nå er barnebokredaktør i Omnipax, men som da var redaktør i Tiden forlag (så vidt jeg husker), fortalte meg om en hektisk budrunde rundt en engelsk bok som hennes forlag dessverre ikke hadde råd til å følge helt til topps. Det gjaldt en bok som het noe med ”The philosopher’s stone” (til venstre: bilde fra filmen «Harry Potter og De vises stein»). Da boken kort etter dukket opp på norsk, kjøpte jeg den raskt, for siden det hadde vært så stor interesse for den, måtte det vel være noe å få med seg. Jeg sendte den også i gave til mine nieser på Sørlandet, som ble de første på sin skole som hadde lest om Harry Potter, fanget for «years to come» lenge før jippoet tok av.
Og for et møte med selve boken det ble! Jeg bedrev høytlesing for 7-åringen min på sengekanten hver kveld, men siden hvert kapittel sluttet der det var som mest spennende, og siden historien faktisk var i skumleste laget for en så liten gutt, måtte jeg bare lese videre. Vi var like trollbundet, begge to. Det ble altfor sene kvelder med store øyne, hjertet i halsen og magisk gru og glede i kroppen. Hvordan skulle dette ende? Var det så sikkert at det ville gå godt til slutt, selv om det var en barnebok?
Den første Harry Potter-boken vil alltid stå for meg som den største leseropplevelsen, for da visste jeg ikke hva jeg gikk til. Jeg ble forført av magien, av humoren og ikke minst av uhyggen som var så direkte og utilslørt. Joanne K. Rowlings oppfinnsomhet er en studie verd, det samme er faktisk hennes bruk og gjenbruk av myter og litteraturhistorie.
Jeg må nok innrømme at særlig den siste boken om Harry inneholdt vel mye langhalm for meg, med de evinnelige kranglene mellom Harry og Ronny. Det var nok, da. Og det var absolutt best å slutte mens leken fremdeles var god.
Filmen, skal jeg se den? Selvfølgelig.
Det er jo ikke å forvente at nivået skulle holdes like høyt gjennom syv tykke bøker. Jeg er også begeistret for treeren, den er både godt komponert og forferdelig skummel. Synes det er synd om denne nest siste filmen – hvis jeg leser anmeldelsene rett – blir uttværet og langdryg…
Selv mener jeg treeren er den beste, fordi det der introduseres så utrolig mange spennende elementer: The Marauder’s Map, firerbanden bak den, Pryleprilen… Og ikke minst at dette er den jeg mener er best bygget opp plottmessig.
Hurra for Harry, uansett.
Jeg husker også mitt første møte med Harry Potter. Jeg fikk nemlig boka til jul av faren til kjæresten jeg hadde på den tiden. Jeg kikka på boka og tenkte «Harry Potter? Jo, han har jeg vel hørt noe om…» Det tok ikke lang tid før jeg var hekta. Leste den første boka på norsk, siden det var det jeg hadde fått, deretter på engelsk.
Forøvrig koser jeg meg med filmene, jeg også. I en alder av 36.