Foto: Marina Burity / Flickr.com/photos/burity_/
Jeg har bestemt meg for å blogge om pocketbøker og tilliggende herligheter. Jeg har alltid elsket myke permer. Jeg kommer til å blogge i påvirket tilstand. Det vil si påvirket av DJ Friendly på NRKs nettradio. Hvorfor akkurat pocket? Det er deilig å noen rammer. En pocketbok skal i utgangspunktet ha standardformatet 10 ganger 15 cm. Og de skal ikke koste mer enn en pakke sigaretter, som Per Gedin (grunnlegger av svenske Månpocket) sa til meg en gang. Dette syndes det en del mot i dag (mer om dette senere).
Men hvorfor akkurat pocket? Pocketbøker kommer ikke inn under det som behandles i tradisjonelle medier. De går under radaren. Pocketboken gir oss, leserne, en sjanse til. Jeg leste «Grense Jakobselv» av Kjartan Fløgstad fort og gæli da den utkom første gang. Nå ligger pocketutgaven på bordet foran meg, kikker opp på meg, og sier: Hei! Du har fått en sjanse til! Jeg fikk Audun Mortensens diktsamling i pocket på bordet her om dagen. Det er den stiligste pocketen jeg har sett på lange tider (mer om ham snart).
Det går an å tolke valget av pocket som en stille protest mot prisingen av nye, norske bøker. Ja, jeg synes de jevnt over er for dyre. Det føles godt å føre en samtale om bøker som folk i større grad har råd til å kjøpe. Kollegene er bekymret for at en pocketblogg vil sette begrensninger på hva jeg kan skrive om som er helt unødvendige. Hva om jeg skulle få lyst til å kommentere e-bøker? Bransjeavtaler? Barnebøker? Andre blogger? I slike tilfeller gjør jeg det. Pocketblogg blir da mer å forstå som en måte å snakke på som låner det uhøytidelige fra bloggosfæren og bringer det inn i en institusjonell sammenheng (NRK).
For selv når jeg blogger, så forstår jeg meg ikke som privatperson, men som kritiker i NRK. Det er, som tidligere nevnt, deilig å ha noen rammer. Formen på denne bokbloggen skal utvikles litt, har jeg skjønt. Vi er ikke akkurat i front når det gjelder grensesnittet, eller hva man nå skal kalle det. Foreløpig gleder jeg meg over å være her i selskap med kollega Leif Ekle. Det er en start, og så får vi se om det kan oppstå noen samtaler. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som elsker pocketbøker der ute. Jeg er ikke mot stive permer, men jeg kunne vel tenkt meg et tydeligere skille, der de stive permene var ordentlig påkostet med dyrt papir og et silkebånd i midten. Mot de billigproduserte, stivpermete bøkene som knekker etter et par gangers lesning, og som allikevel koster 399 kroner, erklærer jeg krig her og nå.
