Axl og jeg

- – -

Marius Asp

- – -

Jeg sover urolig denne natten. Det er i slutten av november og soverommet er kjølig slik hun liker det, men for meg blir det for det kaldt; luften kiler i lungene mine, gjør meg oppspilt. Dessuten har jeg en fornemmelse av at noen observerer meg. Jeg reiser meg opp i sengen og kikker ut av vindet; et kranglete par passerer på gaten under.

Så ser jeg det. En flaggermus henger ned foran vinduet. Den stirrer på meg. Så begynner den å skjelve, vokse, stadig mer ukontrollert , inntil den har antatt en menneskelig form. En person henger i løse luften utenfor leiligheten min. Det første jeg legger merke til er frisyren.

- Admiral P?

Jeg spør mens jeg gnir søvnen ut av øynene. Gradvis begynner mannsfiguren som står helt stille fem meter over bakken, opplyst av gatelykten utenfor, å bli gjenkjennelig. Øynene hans er rødglødende. Jeg kjenner at jeg blir tørr i munnen. Nei? Det kan ikke…? Axl Rose? Skikkelsen spør med vennlig, dyp, tydelig stemme:

- Marius?

Og legger til, uten å vente på svar:

- Bli med ut en liten tur.

Vi flyter stille av sted gjennom natten. Jeg vet ikke hvor lenge; det kan ha vært sekunder eller timer. Men plutselig er vi framme. Et stort, hvitt hus ligger skjermet bak en stor hekk. Velkommen til jungelen, gliser Axl. West Hollywood. En vannspreder spytter hissige stråler i en sirkulær bevegelse over de veldige prydbuskene på eiendommen. Axl blir stående og gruble på noe; han ser opp på stjernehimmelen. Så åpner han døren og nikker meg inn.

I stuen inne sitter Slash, Steven Adler og elleve-tolv nakne kvinner i tjueårene. Det store bordet er dekket av flasker, glass, tomme flakonger og plater med 70-tallsrock, med et selvlysende kranium liggende i midten. Veggene er drapert med tungt ornamenterte tepper, og den store sofaen dunster av sex og røkelse.

Axl trekker Slash til siden, snakker lavt. De nikker. Slash ler. Så setter han seg tilbake i sofaen, tømmer resten av den mørkerøde, tjuktflytende væsken han har i whiskyglasset og fortsetter å massere den rødhårede modellen som lå i fanget hans da vi kom inn.

I mellomtiden har Axl forflyttet seg til et annet rom. Jeg tusler etter ham. Studieværelset er mer nøkternt innredet enn stuen, hyllemetre med romantisk poesi og bøker om haitisk heksekunst, marinbiologi og kryptering omslutter en stor pult og en moderat sittegruppe. Vi sitter. Axl ser på meg, jeg klarer ikke å tolke blikket.

- Som du sikkert skjønner, har jeg lest anmeldelsen din av Chinese Democracy. Og jeg synes du har noen poenger. På den annen side tar du feil. Jeg kan ikke si det på noen annen måte. Du tar feil, Marius.

Jeg svelger. Anmeldelsen min. Han har fått snusen i den, kjørt den gjennom GoogleTranslate og nå skal han gi meg behandlingen han lovte Bob Guccione, Jr. in ”Get In The Ring”.

- Det du ikke har hatt noen forutsetning for å forstå, i alle fall ikke før nå, er at jeg har lagd Chinese Democracy for andre typer ører enn de menneskelige. Dette er…

Han drar på det.

- … dette er vampyrmusikk. Av vampyrer, om vampyrer, for vampyrer. Og alle de store undergrunnsmagasinene for, vel, for oss har for lengst utropt den til en klassiker. Lester Gills i Suckfest Magazine mente det var den viktigste utgivelsen i sjangeren noensinne, og sammenlignet den med Richard Wagners Der Ring des Niebelungen. Ikke at jeg bryr meg om kritikker, altså. Jeg bare nevner det.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli svimmel. Axl drar fram en boks, lukten av marijuana legger seg som et teppe over værelset. Han gjør noen lynkjappe bevegelser, sekunder etter har han tent en joint rullet med kirurgisk presisjon, tatt noen dype trekk og mumlet uforståelige beskjeder til imaginære – eller i det minste usynlige – skikkelser i rommet. Stemmen min skjelver:

- Slash og Steven Adler, er de også…?

- Og mange andre. Ikke bare de opplagte, som Dave Navarro, Cypress Hill, Flea og Trent Reznor. Hva om jeg forteller deg at Taylor Swift er en vandød, som vi kuriøst nok ble kalt før i tiden? Bare her i Los Angeles er det til enhver tid 130.000 av oss. Han humrer mens han myser gjennom den voksende røykskyen.

- Slash og jeg er forresten gode kompiser. Hele den konflikten mellom oss er bare et spill for galleriet. Min transformasjon begynte før innspillingen av The Spaghetti Incident. Det forklarer jo en del, ikke sant? Igjen: Jeg skjønner at den høres jævlig ut etter dere dødeliges standard. Koko, ikke sant. Men det er jo ikke dere jeg lagde den for. Vil du ha et puff o’ the ol’ dragon, forresten?

Vi snakker lenge. Axl avliver noen av mytene som knytter seg til vampyrismen (”faktum er at jeg aldri har likt hvitløk”), han snakker om musikk (”jeg setter Grand Funk Railroad høyere enn Beatles, for å være helt ærlig”), musikkvideoen til ”Estranged” (”blir du i dårlig humør av se på delfiner, har du et betydelig problem i min bok”) og den fortsatt gufne teksten til ”One In A Million” (”hva kan jeg si… jeg hadde en dårlig dag”). Jeg forteller om den kørka storebroren til en i klassen min, som i fullt alvor gikk rundt og trodde at Waxl Rose sang i Guns N’ Roses. Og om da jeg så dem live i Köln som tolvåring, og en eller annen idiot kastet en glowstick opp på scenen under ”November Rain”. Axl ler:

- Den konserten husker jeg også. Jeg løp av scenen, ikke sant? Det egentlige problemet var at trusene mine hadde sklidd altfor langt inn i rumpa. Jeg måtte trekke dem ut. Den glowsticken var en gave fra oven.

Så merker jeg at øynene til Axl gradvis hardner til og lyser som to ørsmå vulkaner igjen. Oppmerksomheten hans begynner å flakke, han vrir seg i stolen. Han fester blikket på et fotografi av utsikten ut mot Sunset Strip om natten; et falskt vindu ut, så å si, med strategisk plasserte biler fanget i en lydløs flukt nedover gaten med et etterslep av intense farger i hælene. Så renser han stemmen, og trykker play på den store DAT-spilleren som står ved siden av skrivepulten. Ut av høyttalerne kommer en av demoene som ikke kom med på Chinese Democracy.

Låten er fantastisk – en krysning mellom de beste låtene på Appetite For Destruction, de store ambisjonene fra Use Your Illusion-platene og noe helt annet, langt utenfor min fatteevne, melodilinjer som kunne vært skrevet av Brian Wilson eller The Stooges, alt etter hvordan man hører etter. Det høres ikke menneskeskapt ut, og det er det heller ikke. Men Axl hører åpenbart ikke storheten selv, ikke i natt; han er et helt annet sted nå:

- Jeg blir nødt til å drikke blodet ditt. Dette er ikke gjenstand for diskusjon. Det er derfor du er her. Etter at jeg har gjort det, kan jeg ta deg hjem.

Med ett sitter han ved siden av meg i sofaen. Han har lagt den komiske sveisen sin bakover i et strikk, skjeggstubbene hans kiler meg på halsen. Idet han setter hjørnetennene i meg og jeg kjenner blodet forlate årene i halsen i rytmiske hikst, mumler han hest:

- Nå er du min. Nå eier jeg deg. Spiller du gitar?

For første gang hører jeg trafikken utenfor når byen våkner; så nær at den nesten er umulig å legge merke til.

- – -

Om å skrive fanfiksjon:

Noe av det morsomme med denne sjangeren er at kravene til realisme er alt annet enn beinharde. Dermed har jeg valgt å fokusere på det bisarre. Axl Rose er jo i utgangspunktet en mystisk karakter. Ideen kommer direkte fra Chuck Klostermans anmeldelse av Chinese Democracy, der han skriver morsomt om den (imaginære) tanken bak den pussige aksenten Axl synger den enkeltstående linjen ”but I don’t want to do it” 0:37 ut i ”Sorry” med: «You know, I’ve weighed all my options and all their potential consequences, and I’m going with the Mexican vampire accent. This is the vision I will embrace. But only on that one line! The rest of it will just be sung like a non-dead human.» Jeg kjenner at jeg kunne skrevet en roman om Axl.

Sider: 1 2 3 4

Tags: axl rose, fan fiction, Fanfiksjon, forfatter, Gabrielle, iPad, konkurranse, kurt nilsen, Lydverket, Nick Cave, publisering, Ring meg, skriving, vinn